Det hender at orkester og dirigent smelter sammen til en symbiotisk kraft.
Dirigenten og orkesteret må være en av de mest fascinerende sosiologiske konstellasjoner overhodet. Én mann skal i løpet av noen korte prøvetimer overføre sine egne ideer om hvordan musikken skal spilles, til hundre høyt kvalifiserte musikere som hver og en har sin egen og godt begrunnede oppfatning. Det er en lederutfordring som topplederne i næringslivet og i politikken er forskånet fra. Det krever faglig kompetanse, musikalitet, psykologisk innsikt, instinkt, engasjement, fantasi, overbevisningskraft, autoritet og karisma.
Den perfekte kombinasjonen av disse egenskapene kan synes som ren utopi. Bare unntaksvis smelter et orkester og en dirigent sammen til en symbiotisk kraft, enhver orkestermusiker vet hvor sjelden det inntreffer. Da jeg snakket med en musiker fra Oslo Filharmoniske Orkester etter den eksepsjonelle konserten med dirigenten Myung-Whun Chung under Festspillene i Bergen i fjor, kunne han bekrefte at en slik konsert hadde han bare opplevd noen ytterst få ganger i løpet av hele sin tredveårige tjeneste.
fredag 9. november 2007
fredag 19. oktober 2007
Irritasjonsmomentet
Skremte Stalin vettet av Sjostakovitsj?
Publisert i Morgenbladet 19. oktober 2007.
«Hadde Sjostakovitsj omsatt i ord det han uttrykker i musikken, hadde han antageligvis blitt offer for Stalins utrenskninger,» uttaler Mariss Jansons i programheftet til innspillingen av hans store opera Lady Macbeth fra Mtsensk, som nå foreligger på dvd. Dette er en eksemplarisk fremførelse fra den nederlandske operaen i Amsterdam: intelligent og gjennomarbeidet regi, sterke rolleprestasjoner og ikke minst kraftfullt, nyansert og briljant spilt av Concertgebouw-orkestret under ledelse av Mariss Jansons.
Lady Macbeth… fra 1934 er et av det 20. århundrets mest betydelige verk, ja, kanskje den operaen som fremfor noen makter å tilføre sjangeren nye impulser. Sjostakovitsjs heltinne er en sammensatt person som ikke hadde passet inn i romantikkens univers. Operaen bygger på en novelle av Nikolai Leskow som, inspirert av Shakespeares kvinnelige monster, tegner et bilde av en skruppelløs kvinne som dreper både sin svigerfar og ektemann for å følge sitt begjær og tilfredsstille sine lyster.
Publisert i Morgenbladet 19. oktober 2007.
«Hadde Sjostakovitsj omsatt i ord det han uttrykker i musikken, hadde han antageligvis blitt offer for Stalins utrenskninger,» uttaler Mariss Jansons i programheftet til innspillingen av hans store opera Lady Macbeth fra Mtsensk, som nå foreligger på dvd. Dette er en eksemplarisk fremførelse fra den nederlandske operaen i Amsterdam: intelligent og gjennomarbeidet regi, sterke rolleprestasjoner og ikke minst kraftfullt, nyansert og briljant spilt av Concertgebouw-orkestret under ledelse av Mariss Jansons.
Lady Macbeth… fra 1934 er et av det 20. århundrets mest betydelige verk, ja, kanskje den operaen som fremfor noen makter å tilføre sjangeren nye impulser. Sjostakovitsjs heltinne er en sammensatt person som ikke hadde passet inn i romantikkens univers. Operaen bygger på en novelle av Nikolai Leskow som, inspirert av Shakespeares kvinnelige monster, tegner et bilde av en skruppelløs kvinne som dreper både sin svigerfar og ektemann for å følge sitt begjær og tilfredsstille sine lyster.
fredag 14. september 2007
Naturfenomenet
Å høre Luciano Pavarottis stemme var som å oppleve et helt nytt naturfenomen, et musikalsk afrodisiakum.
Publisert i Morgenbladet 14. september 2007.
Operaen som kunstform har i sin over firehundreårige historie levd en schizofren pendeltilværelse. Det som ble til nærmest ved et eksperiment, viste seg å være den mest uttrykksfulle, komplekse og sublime kunstform overhodet. Men nyskapningen ble fort både popularisert og vulgarisert. Helt siden den venetianske operafeberen på midten av 1600-tallet og frem til i dag, har operaen samtidig vist seg som en overfladisk, kommersiell underholdningsindustri. Luciano Pavarottis enestående karriere representerte begge disse ytterligheter.
Da jeg første gang hørte Pavarottis stemme, var det som å oppleve et helt nytt naturfenomen. Hans inntrengende og sanselige stemme virket som et musikalsk afrodisiakum. Jeg fikk ikke nok, og innspillingene fra tidlig syttitall, hans arier fra La Traviata, La Boheme og Rigoletto, ble spilt om og om igjen til både grammofonstiften og vinylplatene var nedslitte. Turiddos drikkevise på slutten av Cavalleria Rusticana fremfører Pavarotti med en frenetisk fandenivoldsk intensitet der livsglede og forutanelse over egen skjebne går sammen i en vokal ekstase.
Publisert i Morgenbladet 14. september 2007.
Operaen som kunstform har i sin over firehundreårige historie levd en schizofren pendeltilværelse. Det som ble til nærmest ved et eksperiment, viste seg å være den mest uttrykksfulle, komplekse og sublime kunstform overhodet. Men nyskapningen ble fort både popularisert og vulgarisert. Helt siden den venetianske operafeberen på midten av 1600-tallet og frem til i dag, har operaen samtidig vist seg som en overfladisk, kommersiell underholdningsindustri. Luciano Pavarottis enestående karriere representerte begge disse ytterligheter.
Da jeg første gang hørte Pavarottis stemme, var det som å oppleve et helt nytt naturfenomen. Hans inntrengende og sanselige stemme virket som et musikalsk afrodisiakum. Jeg fikk ikke nok, og innspillingene fra tidlig syttitall, hans arier fra La Traviata, La Boheme og Rigoletto, ble spilt om og om igjen til både grammofonstiften og vinylplatene var nedslitte. Turiddos drikkevise på slutten av Cavalleria Rusticana fremfører Pavarotti med en frenetisk fandenivoldsk intensitet der livsglede og forutanelse over egen skjebne går sammen i en vokal ekstase.
Abonner på:
Innlegg (Atom)