Jean-Pierre Ponnelle forsto verdien av den gode tv-opera.
Publisert i Morgenbladet 25. april 2008.
Markedet av opera-dvd-er har vokst enormt i løpet av de siste årene, samtidig som nye cd-innspillinger av operaer nesten ikke blir produsert. De fleste av dvd-ene som utgis, er forholdsvis enkle overføringer fra sceneproduksjoner og må betraktes som dokumentasjon og ikke som selvstendige kunstneriske verk.
Både lyd- og billedkvaliteten er ofte utilfredsstillende. Overgangen fra det tredimensjonale rommet til flatskjermen innebærer ofte en brutal forringelse av teateropplevelsen. Opera vil alltid gjøre seg best i teatersalongen, selv de mest perfekte operafilmer innebærer smertefulle kompromisser. Likevel, en operakveld i stua kan jo være en fin forberedelse til the real thing.
Operaregissøren Jean-Pierre Ponnelle døde i 1988, 56 år gammel. Han var sin tids mest etterspurte regissør, og hadde en enorm arbeidskapasitet. Hans repertoar omfattet så godt som hele operalitteraturen fra Monteverdi til samtidsopera. Han arbeidet ved alle de største operahusene i Europa og USA, og noen av hans iscenesettelser er fremdeles å se.
fredag 25. april 2008
fredag 4. april 2008
Kjærlighet og virkelighet
Kaija Saariahos første opera berører grensene mellom hengivenhet og besettelse.
Publisert i Morgenbladet 04. april 2008.
«Er dette opera, så kan også jeg skrive opera,» skal Kaija Saariaho ha uttalt etter at hun så og hørte Messiaens Den hellige Frans av Assisi under Festspillene i Salzburg på begynnelsen av 1990-tallet. Det var lite i hennes musikk til da som hadde pekt i retning av ytre dramatikk eller teatrale effekter. Som Jon Fosse ble hun lurt inn teatrets verden, ved at andre insisterte. Hun var skeptisk til å gi seg sjangeren i vold, men ble overbevist av Messiaens meditative musikkteater.
I 2000 ble hennes L’amour de loin (Kjærlighet fra det fjerne) urfremført samme sted, med Esa-Pekka Salonen (dirigent) og Peter Sellars (regissør) som fødselshjelpere. Oppsetningen ble senere vist både i Paris og i Helsinki og foreligger også på dvd. I år spilles operaen under Festspillene i Bergen i en oppsetning av kunstnerparet Ingar Dragset og Michael Elmgreen.
Publisert i Morgenbladet 04. april 2008.
«Er dette opera, så kan også jeg skrive opera,» skal Kaija Saariaho ha uttalt etter at hun så og hørte Messiaens Den hellige Frans av Assisi under Festspillene i Salzburg på begynnelsen av 1990-tallet. Det var lite i hennes musikk til da som hadde pekt i retning av ytre dramatikk eller teatrale effekter. Som Jon Fosse ble hun lurt inn teatrets verden, ved at andre insisterte. Hun var skeptisk til å gi seg sjangeren i vold, men ble overbevist av Messiaens meditative musikkteater.
I 2000 ble hennes L’amour de loin (Kjærlighet fra det fjerne) urfremført samme sted, med Esa-Pekka Salonen (dirigent) og Peter Sellars (regissør) som fødselshjelpere. Oppsetningen ble senere vist både i Paris og i Helsinki og foreligger også på dvd. I år spilles operaen under Festspillene i Bergen i en oppsetning av kunstnerparet Ingar Dragset og Michael Elmgreen.
fredag 29. februar 2008
Ingen grunn til feiring
Jubilanten Karajan står som symbol for en selvsentrert klassisk musikkindustri.
Publisert i Morgenbladet 29. februar 2008.
For noen år siden fortalte Brian McMaster, sjefen for Festspillene i Edinburgh gjennom mange år, meg at han hadde lansert to prinsipper som tiltredelseserklæring: aldri å markere komponistjubileer og aldri bestille uroppførelser. Etter å ha vært i gamet et par år forstår jeg ham. Komponist- og forfatterjubileer gjør festivaler forutsigbare og kjedelige. Og det er viktigere at verk blir spilt for annen gang, det skorter egentlig ikke på uroppførelser. Jeg har ikke fulgt McMasters linje helt, men hans ord ligger i bakhodet og gjør meg skeptisk hver gang noen forsøker å tilby meg en jubileumsmarkering.
Det er i år 100 år siden Herbert von Karajan ble født. Han var etterkrigstidens mest berømte dirigent, med enorm makt over orkestre, musikere, konsertarrangører og plateprodusenter. At han – en dirigent! – nå blir lansert av plateindustrien som jubilant og markeres av orkestre og konsertarrangører over hele verden, viser med tydelighet de kommersielle interessene som ligger bak. Jubileet innfrir et markedsføringsbehov og har liten kunstnerisk relevans.
Publisert i Morgenbladet 29. februar 2008.
For noen år siden fortalte Brian McMaster, sjefen for Festspillene i Edinburgh gjennom mange år, meg at han hadde lansert to prinsipper som tiltredelseserklæring: aldri å markere komponistjubileer og aldri bestille uroppførelser. Etter å ha vært i gamet et par år forstår jeg ham. Komponist- og forfatterjubileer gjør festivaler forutsigbare og kjedelige. Og det er viktigere at verk blir spilt for annen gang, det skorter egentlig ikke på uroppførelser. Jeg har ikke fulgt McMasters linje helt, men hans ord ligger i bakhodet og gjør meg skeptisk hver gang noen forsøker å tilby meg en jubileumsmarkering.
Det er i år 100 år siden Herbert von Karajan ble født. Han var etterkrigstidens mest berømte dirigent, med enorm makt over orkestre, musikere, konsertarrangører og plateprodusenter. At han – en dirigent! – nå blir lansert av plateindustrien som jubilant og markeres av orkestre og konsertarrangører over hele verden, viser med tydelighet de kommersielle interessene som ligger bak. Jubileet innfrir et markedsføringsbehov og har liten kunstnerisk relevans.
Abonner på:
Innlegg (Atom)