I operaen Cosí fan tutte eksperimenterer Mozart med menneskenes svakheter.
Publisert i Morgenbladet 18. januar 2008.
Mozart er ikke alene om å være offer for forenklende fordommer. Bach blir fremstilt som en himmelvendt Guds tjener, Beethoven som den kjempende titan, Wagner som en teutonisk rabulist, Richard Strauss som en eklektisk opportunist, og så videre. Mozart ble lenge først og fremst fremstilt som en sirlig rokokkofigur, som en typisk representant for tidens elegante ornamentikk. Bildet ble slått i stykker av filmen Amadeus på midten av 1980-tallet. Her dukker Mozart opp som en halvgal, barnslig vimsekopp på den ene siden og som et uforklarlig geni, et medium for høyere makter, på den andre siden – en splittet person som ikke helt vet hva han gjør, men lar musikken renne ut av et overflødighetshorn med geniets inspirasjon som kilde.
Peter Shaffer, som skrev skuespillet Milos Formans film er basert på, skal ha honnør for å rive ned Mozart fra porselensdukkesokkelen. Alternativet han setter frem er imidlertid en ny myte bygget på anekdoter og forenklinger. Mozarts analhumor og erotiske appetitt var slett ikke atypisk for menneskene på slutten av 1700-tallet. Mozart skrev ufattelig mye på kort tid, han var en hardtarbeidende mann med et stort overblikk og sterke intellektuelle evner. Vi vet blant annet at han leste Shakespeare og var godt kjent med tidens revolusjonære ideer (Voltaire). Flere av hans verk er gigantiske konstruksjoner som forutsetter analytiske evner og nitid forarbeid. At stor arbeidskapasitet kan kombineres med et til tider utsvevende liv, kjenner vi flere eksempler på.
mandag 18. august 2008
fredag 9. mai 2008
Umistelige skatter fra Hardanger
En vidløftig omgang med virkeligheten preget både Olav H. Hauge og Geirr Tveitt. Det åpnet veien for mye klok innsikt.
Publisert i Bergens Tidende 9. mai 2008
Årets to jubilanter Geirr Tveitt og Olav H. Hauge er på mange måter motpoler, samtidig som det er mye som knytter dem sammen. Som personer må de ha vært svært ulike og deres livsløp fortonet seg også helt forskjellig. De ble født bare med få ukers mellomrom sommeren for hundre år siden. Tveitt riktignok ikke i Norheimsund, slik han selv ved flere anledninger hevder, men inne i byen på Nordnes. Ikke het han Geirr heller, ikke med én R en gang, men Nils.
Tveitt fremstår som den utadvendte selvsikre titan som tidlig blir klar over egne evner og setter seg høye mål for liv og virke. Han krever sin plass, har sterke meninger og meningers mot. Hauge derimot er en innadvendt, tvilende, usikker og famlende kunster. Tveitt fremstår som sunn og sterk med vilje og livskraft, mens Hauge nærmest er livsfornektende og livsudugelig i sitt tungsinn - i sin sjelenød - som kom til å prege hans liv.
Publisert i Bergens Tidende 9. mai 2008
Årets to jubilanter Geirr Tveitt og Olav H. Hauge er på mange måter motpoler, samtidig som det er mye som knytter dem sammen. Som personer må de ha vært svært ulike og deres livsløp fortonet seg også helt forskjellig. De ble født bare med få ukers mellomrom sommeren for hundre år siden. Tveitt riktignok ikke i Norheimsund, slik han selv ved flere anledninger hevder, men inne i byen på Nordnes. Ikke het han Geirr heller, ikke med én R en gang, men Nils.
Tveitt fremstår som den utadvendte selvsikre titan som tidlig blir klar over egne evner og setter seg høye mål for liv og virke. Han krever sin plass, har sterke meninger og meningers mot. Hauge derimot er en innadvendt, tvilende, usikker og famlende kunster. Tveitt fremstår som sunn og sterk med vilje og livskraft, mens Hauge nærmest er livsfornektende og livsudugelig i sitt tungsinn - i sin sjelenød - som kom til å prege hans liv.
fredag 25. april 2008
Opera som tv
Jean-Pierre Ponnelle forsto verdien av den gode tv-opera.
Publisert i Morgenbladet 25. april 2008.
Markedet av opera-dvd-er har vokst enormt i løpet av de siste årene, samtidig som nye cd-innspillinger av operaer nesten ikke blir produsert. De fleste av dvd-ene som utgis, er forholdsvis enkle overføringer fra sceneproduksjoner og må betraktes som dokumentasjon og ikke som selvstendige kunstneriske verk.
Både lyd- og billedkvaliteten er ofte utilfredsstillende. Overgangen fra det tredimensjonale rommet til flatskjermen innebærer ofte en brutal forringelse av teateropplevelsen. Opera vil alltid gjøre seg best i teatersalongen, selv de mest perfekte operafilmer innebærer smertefulle kompromisser. Likevel, en operakveld i stua kan jo være en fin forberedelse til the real thing.
Operaregissøren Jean-Pierre Ponnelle døde i 1988, 56 år gammel. Han var sin tids mest etterspurte regissør, og hadde en enorm arbeidskapasitet. Hans repertoar omfattet så godt som hele operalitteraturen fra Monteverdi til samtidsopera. Han arbeidet ved alle de største operahusene i Europa og USA, og noen av hans iscenesettelser er fremdeles å se.
Publisert i Morgenbladet 25. april 2008.
Markedet av opera-dvd-er har vokst enormt i løpet av de siste årene, samtidig som nye cd-innspillinger av operaer nesten ikke blir produsert. De fleste av dvd-ene som utgis, er forholdsvis enkle overføringer fra sceneproduksjoner og må betraktes som dokumentasjon og ikke som selvstendige kunstneriske verk.
Både lyd- og billedkvaliteten er ofte utilfredsstillende. Overgangen fra det tredimensjonale rommet til flatskjermen innebærer ofte en brutal forringelse av teateropplevelsen. Opera vil alltid gjøre seg best i teatersalongen, selv de mest perfekte operafilmer innebærer smertefulle kompromisser. Likevel, en operakveld i stua kan jo være en fin forberedelse til the real thing.
Operaregissøren Jean-Pierre Ponnelle døde i 1988, 56 år gammel. Han var sin tids mest etterspurte regissør, og hadde en enorm arbeidskapasitet. Hans repertoar omfattet så godt som hele operalitteraturen fra Monteverdi til samtidsopera. Han arbeidet ved alle de største operahusene i Europa og USA, og noen av hans iscenesettelser er fremdeles å se.
Abonner på:
Innlegg (Atom)