Den walisiske sangeren Margaret Price er gått bort, 69 år gammel. Hennes storslåtte sangkunst ble aldri allemannseie slik Callas eller Pavarotti ble det, men operaelskere verdsatte henne likevel som en av de aller største.
Publisert i Morgenbladet 11. februar 2011
Hun forvaltet sitt talent med forbilledlig disiplin og selvkritikk. I motsetning til mange av dagens operadøgnfluer, var hun hele tiden klar over sine styrker og begrensninger. Hun holdt seg til det lyriske repertoaret med hovedvekt på Mozart og Verdis kvinneskikkelser. På slutten av sin karriere fikk Carlos Kleiber overtalt henne til å synge Wagner. Hennes innspilling av Isolde i Tristan og Isolde var det mest omstridte hun foretok seg, og det sier mye om hennes karakter at hun lot det være med grammofoninnspillingen. Hun lot seg ikke lokke til å synge Wagner på scenen.
Hun begynte sin karriere som mezzosopran, og bare 21 år gammel debuterte hun som Cherubino i Figaros bryllup i sin hjemby Cardiff. Hun fikk et første gjennombrudd da hun året etter hoppet inn på Covent Garden i London for Theresa Berganza. Men hun skulle fort finne ut at hennes stemme var egnet til det høye lyse lyriske sopranleiet. Avgjørende for den store internasjonale karrieren ble møtet med regissøren Jean-Pierre Ponnelle og dirigenten István Kertész som ved operaen i Köln hadde påbegynt en fremførelsesserie av Mozarts operaer. Ryktet om hennes fabelaktige tolkning av Donna Anna i Don Giovanni i 1971 spredte seg over hele verden og hun ble raskt en fast gjest ved de største operascenene som New York Met, Covent Garden, La Scala og Wieneroperaen.
fredag 11. februar 2011
fredag 27. august 2010
Vital høykultur
Festspillene i Salzburg er fortsatt møtested for de økonomisk privilegerte, men evner også å presentere det aller beste innen europeisk musikk- og teaterliv. Festspilldirektøren i Bergen, Per Boye Hansen, rapporterer.
Publisert i Morgenbladet 27. august 2010.
En uke i Salzburg etterlater inntrykk som gjør en festspilldirektør grønn av misunnelse. Festspillene her nede har på alle områder ressurser som vi i Bergen helst ikke burde drømme om. Oppholdet har også vært til stor inspirasjon, kanskje først og fremst fordi Festspillene i Salzburg representerer en europeisk høykultur på en måte som gjør at den fortsatt spiller en vesentlig samfunnsmessig rolle, ikke bare i form av å være premissleverandør for kunstnerisk tradisjon og fornyelse, med ambisjoner om å virke kanoniserende for både fortid, nåtid og fremtid, men også som en vesentlig økonomisk og dermed også politisk faktor.
Når det er sagt, er det ikke uvesentlig å komme med motforestillinger. Festspillene i Salzburg er fortsatt møtested for de økonomisk privilegerte. Billettprisene er mange ganger høyere enn hos oss, med premierebilletter til operaforestillinger opp mot 4000 kroner per billett, men også de beste billettene til kammerkonsertene koster 100 euro. Kritiske røster påpeker av og til at den vanlige borger av Salzburg har liten berøring med innholdet til Festspillene, men de store protestene uteblir fordi de fleste likevel verdsetter de enorme konsekvensene de har for byens økonomi. Da myndighetene for noen år siden truet med å redusere tilskuddet til Festspillene (som er betydelig), var det ikke først og fremst kunstnerne som protesterte, men byens handels- og næringsliv.
Publisert i Morgenbladet 27. august 2010.
En uke i Salzburg etterlater inntrykk som gjør en festspilldirektør grønn av misunnelse. Festspillene her nede har på alle områder ressurser som vi i Bergen helst ikke burde drømme om. Oppholdet har også vært til stor inspirasjon, kanskje først og fremst fordi Festspillene i Salzburg representerer en europeisk høykultur på en måte som gjør at den fortsatt spiller en vesentlig samfunnsmessig rolle, ikke bare i form av å være premissleverandør for kunstnerisk tradisjon og fornyelse, med ambisjoner om å virke kanoniserende for både fortid, nåtid og fremtid, men også som en vesentlig økonomisk og dermed også politisk faktor.
Når det er sagt, er det ikke uvesentlig å komme med motforestillinger. Festspillene i Salzburg er fortsatt møtested for de økonomisk privilegerte. Billettprisene er mange ganger høyere enn hos oss, med premierebilletter til operaforestillinger opp mot 4000 kroner per billett, men også de beste billettene til kammerkonsertene koster 100 euro. Kritiske røster påpeker av og til at den vanlige borger av Salzburg har liten berøring med innholdet til Festspillene, men de store protestene uteblir fordi de fleste likevel verdsetter de enorme konsekvensene de har for byens økonomi. Da myndighetene for noen år siden truet med å redusere tilskuddet til Festspillene (som er betydelig), var det ikke først og fremst kunstnerne som protesterte, men byens handels- og næringsliv.
fredag 9. juli 2010
En degradering av det faglige?
Publisert i Aftenposten 9. juli 2010
Ansettelsen av Stein Henrichsen som ny direktør for Munch-museet har skapt diskusjon om hva slags ledere vi trenger for våre viktigste kulturinstitusjoner. Der er en viktig debatt som bør dreie seg om ledelsesmodeller og ikke enkeltpersoner. Henrichsen selv har karakterisert forgjengere som har vært faglig suverene ledere som yppersteprester og stemplet kritikken av ikke-kunstfaglige toppledere som konservativ og tradisjonell.
Det er en retorikk som i liten grad treffer kjernen i hva ledelse av kulturinstitusjoner dreier seg om. Å lede en kulturinstitusjon, det være seg et operahus, teater eller et museum, innebærer å initiere og gjennomføre forandringer. Institusjonen må ha klare visjoner og mål for å utvikle seg og den må ha en strategi som bygger på faglige vurderinger og ikke minst prioriteringer.
Ansettelsen av Stein Henrichsen som ny direktør for Munch-museet har skapt diskusjon om hva slags ledere vi trenger for våre viktigste kulturinstitusjoner. Der er en viktig debatt som bør dreie seg om ledelsesmodeller og ikke enkeltpersoner. Henrichsen selv har karakterisert forgjengere som har vært faglig suverene ledere som yppersteprester og stemplet kritikken av ikke-kunstfaglige toppledere som konservativ og tradisjonell.
Det er en retorikk som i liten grad treffer kjernen i hva ledelse av kulturinstitusjoner dreier seg om. Å lede en kulturinstitusjon, det være seg et operahus, teater eller et museum, innebærer å initiere og gjennomføre forandringer. Institusjonen må ha klare visjoner og mål for å utvikle seg og den må ha en strategi som bygger på faglige vurderinger og ikke minst prioriteringer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)