Sitter på flybussen og skal være borte fra Bergen i over to uker. Det kjennes rart. Kanskje først og fremst fordi jeg skal reise så langt bort. Tirsdag morgen sitter jeg på fly til Caracas. Det er en reise jeg har jobbet for å få til i over et halvt år. Jeg skal møte initiativtager José Antonio Abreu og hele ledelsen for El Sistema og forhåpentligvis forhandle oss fram til en samarbeidsavtale for de nærmeste årene. Det som har skjedd i Venezuela er helt fantastisk. "Det største og viktigste som har skjedd det internasjonale klassiske miljøet i moderne tid", uttalte Sir Simon Rattle for et par år siden. Vi håper at vi allerede i år, under familiekonserten i Grieghallen 4. juni, vil kunne presentere et ensemble fra El Sistema.
Det er synd at det måtte skje neste uke, da vi arrangerer Studentimpulser i Bergen. Jeg skulle selvsagt ha vært der, åpnet arrangementet og også holdt et foredrag om Oedipus Rex, men det var nå de kunne ta meg imot i Venezuela. Fra slutten av mars skal de på en lengre turne til Asia. Neste søndag reiser jeg så videre til Havanna. Der skal de sette opp Jon Fosses stykke Svevn. Fosse tar også turen over. Det er John Petter Opdahl som er ambassadør på Cuba. Han var tidligere leder for kulturavdelingen i UD og før det kulturansvarlig ved ambassaden i London, så han er en person jeg har hatt mye med å gjøre de siste årene. Det skal bli veldig spennende å treffe representanter fra det cubanske kulturlivet og se flere danseforestillinger, som nok er det Cuba er aller mest kjent for. Vi har allerede booket en konsert med Yoruba Andabo til årets festspill (konsert fredag 3.6).
Men nå skal jeg først til Skien og se John Gabriel Borkman, treffe byens kulturadministrasjon for å diskutere samarbeid med Skien og Ibsen International Award, der jeg nylig ble valgt til leder av komiteen som skal finne fram til en verdig prisvinner i 2012. Det har vært en del kluss med samarbeidet tidligere, men jeg tror vi har funnet en fin plattform nå. I morgen skal jeg også treffe den lokale pressen for å svare på spørsmål knyttet til samarbeidet mellom Skien og Oslo.
Mye reiser gir mange anledninger til å gjøre seg noen notater og refleksjoner underveis, så jeg håper jeg kan være ganske aktiv her på bloggen framover.
torsdag 10. mars 2011
onsdag 9. mars 2011
tirsdag 8. mars 2011
Takke oss til kulturmenneskene
Anders Heger vakte stor oppmerksomhet og mest begeistring da han arresterte forfatter Tomas Espedal i å vise forakt for "kulturmenneskene". De velstående kvinnene på 40+ som du ikke vil menge deg med, er dine egne lesere, utdypet Heger i en radiodebatt. Vi vet alle hvem Heger mener: Stort sett damer, lektorer eller med annen stilling i det offentlige, med høy utdannelse, lilla sjal, store øredobber, høyt kulturkonsum av ymse slag og ivrige til å stille opp til samtaler, innføringer og debatter for å komme tett på sine oppskattete kunstnere. De er ikke kulturens spydspiss men dens kraft, sa Heger og traff midt i blinken.
Både våre statistiske undersøkelser og egne observasjoner peker i retning av at det er kvinner med høy utdanning som er Festspillenes kjernepublikum. Nærmere bestemt med en gjennomsnittsalder på 46 år og med mer enn fire års universitetsutdannelse.
For det er lenge siden kunstlivet tilhørte den etablerte makteliten. Dresskledde forretningsmenn (som fortsatt dominerer i næringslivet) som sammen med våre fremste politikere på 50-tallet sto i bresjen for å stable Festspillene på beina, har for lengst skiftet beite. I dag finner du heller makteliten på en rockekonsert med gamle helter fra 70-tallet som Rolling Stones eller Neil Young. Kamuflert i svarte jeans kan de slappe av etter et børsraid med en øl i hånda og selv om de hengir seg til sentimental nostalgi, har de likevel følelsen av å være ungdommelige, fremtidsorienterte, liberale og ikke minst i opposisjon til det de fortsatt tror er finkulturen. Ingen ting er mindre kult eller mer skadelig for imaget til en politiker enn å vise seg fram på en klassisk konsert eller se Ibsen på Den Nationale Scene. Skal du se en politiker på et kulturarrangement, har du bedre odds hvis du oppsøker barnekulturskolen eller premieren på en teaterforestilling med flerkulturelt tilsnitt.
Nei, takke oss til “kulturmenneskene”, kvinnene med livserfaring, kunstinteresse og kunstforståelse som fremdeles er nysgjerrige, åpne og søkende kulturkonsumenter. Uten dem ligger du tynt an, Tomas Espedal.
Både våre statistiske undersøkelser og egne observasjoner peker i retning av at det er kvinner med høy utdanning som er Festspillenes kjernepublikum. Nærmere bestemt med en gjennomsnittsalder på 46 år og med mer enn fire års universitetsutdannelse.
For det er lenge siden kunstlivet tilhørte den etablerte makteliten. Dresskledde forretningsmenn (som fortsatt dominerer i næringslivet) som sammen med våre fremste politikere på 50-tallet sto i bresjen for å stable Festspillene på beina, har for lengst skiftet beite. I dag finner du heller makteliten på en rockekonsert med gamle helter fra 70-tallet som Rolling Stones eller Neil Young. Kamuflert i svarte jeans kan de slappe av etter et børsraid med en øl i hånda og selv om de hengir seg til sentimental nostalgi, har de likevel følelsen av å være ungdommelige, fremtidsorienterte, liberale og ikke minst i opposisjon til det de fortsatt tror er finkulturen. Ingen ting er mindre kult eller mer skadelig for imaget til en politiker enn å vise seg fram på en klassisk konsert eller se Ibsen på Den Nationale Scene. Skal du se en politiker på et kulturarrangement, har du bedre odds hvis du oppsøker barnekulturskolen eller premieren på en teaterforestilling med flerkulturelt tilsnitt.
Nei, takke oss til “kulturmenneskene”, kvinnene med livserfaring, kunstinteresse og kunstforståelse som fremdeles er nysgjerrige, åpne og søkende kulturkonsumenter. Uten dem ligger du tynt an, Tomas Espedal.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
