Hvor går grensene?

Lars Rambergs graffitiprosjekt Die Grenze tydeliggjør konflikter, skillelinjer og interessemotsetninger som har oppstått som resultat av en kamp om forståelsesformer, legitimitetsbehov og penger. Er det noe jeg sitter igjen med etter mine sju år i Bergen, så er det at denne kulturkampen har hardnet til. Festspillene er blitt en projeksjonsskive der ulike aktører retter sine angrep for å synliggjøre eller skjule egne interesser. Det er en takknemlig rolle fordi den gjør Festspillene vesentlig. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Samtidig er det en utsatt og anstrengende rolle. Det setter oss på prøve og utfordrer til dialog og debatt. Mange har hevdet at vi ikke har vært synlige nok. Andre hevder at vi bør holde oss til det vi tradisjonelt har gjort: Fremme de skjønne kunster og holde kjeft.

Hvor går grensene i dag? Mellom rik og fattig? Mellom høykultur og lavkultur? Mellom elite og bredde? Mellom tradisjon og nyskapning? Mellom gamle og nye landsmenn? Mellom bergensere og de andre? Mellom ulike kulturelle ståsteder, preferanser, kjønn og forståelsesformer? Eller er det rett og slett kampen om penger som er den viktigste konfliktdriveren?

Trenger vi dypere inn i de ulike motsetningene ser vi at kompasspilen ofte blir forvirret og peker i uventede og uforutsigbare retninger. Det som var gyldig i går, viser seg å ha mistet sin betydning i dag. Gamle venner blir nye fiender og motsatt. Selv har jeg stått midt i denne kulturkampen og følt meg både rettmessig og urettmessig rost og rist. 

Man kunne nesten tro at kulturminister Anniken Huitfeldts tale under åpningen av Festspillene var et direkte svar på Rambergs prosjekt. Hun opphevet der og da grensen mellom bredde og elite. Det var det mange var overrasket over, men i handling har Huitfeldt vist at hun vet forskjell på godt og dårlig. Solstad har fått æreslønn og Jon Fosse har flyttet inn i Grotten. Huitfeldt er historiker og har gjennnom slike symbolhandlinger vist at hun har sans for historiens lange linjer. I et slikt perspektiv blir elitens og kvalitetens betydning synlig, ikke som en motsetning til bredde, men tvert imot ser vi den gjensidige avhengigheten. Som kulturministeren sa det: ingen elite uten bredde, men også ingen bredde uten elite.   

Et begrep som stadig angripes er kvalitet. Diskusjonen om kvalitet er satt på dagsorden til kulturrådets årsmøte til høsten. Det liker jeg. Kunst og kvalitet er uløselig knyttet til hverandre. Det har vært et viktig anliggende for Festspillene å styrke forståelsen og nødvendigheten av kvalitet. For oss går fortsatt grensen mellom godt og dårlig.

Stor fallhøyde og hektisk uke

Etter at jeg ble ansatt som operasjef, har jeg møtt mange både gamle og nye medarbeidere på Operaen som viser stor velvilje, interesse, ja entusiasme for jobben. Det er inspirerende og føles godt som et grunnlag for arbeidet som skal gjøres. At enkelte journalister legger hele ansvaret på meg og utroper meg som en slags frelser, føles bare ubehagelig og urimelig. At fallhøyden er stor for en sånn jobb forstår jeg, men dersom vi lykkes med å bringe operakunsten et godt skritt videre, så er jeg veldig klar over at det kun kan gjøres som et samspill mellom alle ansatte i alle avdelinger og ikke som resultat av én enkelt persons ideer og ambisjoner. Jeg gleder meg enormt til å ta fatt og til å bli bedre kjent alle de dyktige og motiverte menneksene som jobber på Operaen. Det er utrolig moro å treffe folk i utlandet som gratulerer meg som operasjef, men først og fremst skryter av det fantastiske operahuset. Det er virkelig allerede et internasjonalt varemerke og et av de fineste, ja, kanskje det aller fineste, nye operahuset i hele Europa.

Men fram til sommeren er jeg først og fremst festspilldirektør. Hva skal Festspillene gjøre med åpningsseremonien? Det er et spørsmål mange er opptatt av og som det hersker ulike meninger om. Skal den være utendørs eller innendørs? Og hvor viktig er det med en storslått åpning? Skal vi beholde tradisjonene med Nystemten og Ja, vi elsker? Eller skal vi finne på noe helt nytt?

Fra Tryllefløyten i Nordfjordeid til Don Carlos i Lisboa

Etter en lang pause er jeg tilbake på bloggen. Nå er det snart to uker siden det ble kjent at jeg overtar som operasjef for Nasjonaloperaen. Det ble spekulert mye i ukene før avgjørelsen. Jeg var offentlig søker til jobben, samtidig som jeg var direktør for Festspillene med ansvar for medarbeidere som intenst forbereder 60-årsjubileet neste år, og jeg sto til ansvar for et styre som visste at jeg søkte meg bort fra en jobb jeg hadde inngått avtale om å ha fram til 2015. Det var en vanskelig situasjon å være i. Heldigvis gikk det denne gangen slik jeg ønsket det skulle gå, men jeg tror man skal være klar over hvilken belastning det er med slike åpne prosesser.

Det har vært enormt intense dager siden pressekonferansen og forberedelsene til den. Men også svært inspirerende. Jeg har begynt å bli kjent med noen av mine nye nærmeste medarbeidere, startet den langsiktige planleggingen og knyttet de første kontakter. Jeg er blitt møtt med enormt mye velvilje. Det stilles høye forventninger, og slik skal det være. Men å forandre en supertanker som Den Norske Opera & Ballett tar tid. Det er tungt å dreie på rattet og reaksjonen er ikke like rask som på en liten speedbåt. Det kommer til å bli viktig for meg og hele organisasjonen å formidle dette: at forandringer tar tid.

Fram til sommeren er jeg også først og fremst festspilldirektør. Det blir en vanskelig balansegang, men jeg skylder både Festspillene og mine medarbeidere å stå på hundre prosent for at neste års festspill skal bli de beste i Festspillenes historie. Det må være målsettingen. Dessverre fikk vi ikke det løftet vi hadde ønsket oss på statsbudsjettet. Da må vi sette næring etter tæring og justere ambisjonsnivået noe ned. Men det skal bli fantastiske festspill. Vi skal ta pulsen på norsk musikk- og teaterliv, presentere de aller fremste skapende og utøvende kunstnerne vi har fra sine beste sider og ikke minst vil de få anledning til å trekke med seg kollegaer og institusjoner som de jobber sammen med på den internasjonale arena.