Det står mye på spill

Til åpningen Oslo Kammermusikkfestival 10 august 2012

For Beethoven stod det mye på spill. Det var ikke mange lystige toner vi nettopp hørte. Beethovens prosjekt var å vise vei gjennom mørket, smerten og fortvilelsen - til håpet og lyset. Veien var for ham lang og tung. At Beethoven, da han skrev denne musikken, allerede hadde begynt å miste hørselen og måtte forholde seg til et liv uten lyd, er uforståelig. At han senere som helt døv, fant fram en musikk som fremdeles ryster, beveger og trøster - er et mirakel.

Beethovens musikk er et godt eksempel på at musikken kan gi oss en erfaring, en opplevelse av virkeligheten, som vi kun finner i  musikken. Den gir oss innsikt i egne og andres liv. Musikken er ikke noe som ligger utenfor oss selv, utenfor våre liv, men noe som gir oss tilgang til en del av livet som ellers ville ha forblitt skjult for oss. Og fraværet av komponister - som for eksempel Beethoven -  ville ha hatt katastrofale følger. Som Friedrich Nietzsche uttrykte det: "Uten musikk ville livet være en misforståelse".

Et liv uten musikk er et sted i helvete. Og det var altså her Beethoven befant seg, men han fikk likevel tilgang til klanger, melodier og musikalske former som fremdeles overrasker, får oss til å erfare sorg og fortvilelse, men som også forsoner, lindrer og trøster.

Kontraster har Arve Tellefsen satt som tema for årets Kammermusikkfestival. Og sterkere kontraster enn hos Beethoven kan jeg ikke tenke meg. Men det er ikke kontraster i betydningen uforsonlige motsetninger. Tvert i mot - det er kontraster som utfyller hverandre, motpoler som står i avhengighetsforhold til hverandre - enkeltheter som samlet viser helheten.

I en åpningstale for denne 22ende i rekken av kammermusikkfestivaler i Oslo, ønsker jeg å gi uttrykk for takknemlighet overfor komponistene - både overfor de levende og de døde. Det programmet som ligger foran oss i dagene som kommer, er en mulighet for oss publikum til å kunne ta del i en ufattelig rik livserfaring. Komponistene har etterlatt seg klingende vitnesbyrd som det er et privilegium for oss publikum å få tilgang til.

Men det er også en annen gruppe mennesker som vi står i dyp takknemlighetsgjeld til - nemlig musikerne. Som for Beethoven står det også for dem mye på spill. Som musikersønn har jeg fått erfare og forstå hva det koster å være musiker. Selve utdannelsen er som vi vet, enormt lang. Forberedelsene til å nå et ferdighetsnivå bare for å komme inn på et studium tar mange år. Og jeg tror knapt det er noen annen yrkesgruppe som bruker så mye tid og krefter på konstant faglig oppdatering livet gjennom. Etter en ukes fravær av daglig øving, begynner det for de fleste å bli kritisk. Ferie har for en yrkesmusiker som vil holde faglig nivå, et annet innhold enn for de fleste av oss.

Det er den rent tekniske og fysiske siden av yrket. Det andre siden, som vi publikum bør verdsette, er det tidkrevende arbeidet musikerne må gjøre for å trenge inn i musikken, for å gi oss publikum tilgang til musikkens dypere lag. Det krever et alvor og en fordypelse som vi kunne trenge mer av innen mange andre områder i dagens samfunn. Jeg ønsker altså å bruke denne anledningen til å hedre våre profesjonelle musikere, gi dem den honnør de fortjener for den livsviktige oppgaven de utfyller.

Og da er det også betimelig å komme med en oppfordring til oss alle om å legge til rette for at vi fortsatt skal ha profesjonelle musikere i fremtiden. Det handler om å styrke musikkundervisnungen i skolen, om å satse på talentene, om å gi profesjonelle musikere gode vilkår, men det handler kanskje først og fremst om å gi så mange som mulig sjansen til å få lære seg å spille et instrument. Og her spiller musikkskolene en nøkkelrolle. Det tilbudet vi har i dag, på tross av alle forbedringer de siste årene, er altfor dårlig.

Jeg har hatt anledning til å samarbeide med musikkopplæringsprosjektet El Sistema i Venezuela og har sett på nært hold hvilket alvor og hvilken innsats som legges til grunn der, under livsvilkår som vi knapt kan forestille oss. I motsetning til de få minuttene som norske barn får av undervisning én gang i uka, dersom de i det hele tatt er så heldige å komme inn på en musikkskole, så får barna fra slummen i Venezuela tilbud om daglig musikkundersvisning. De fattigste får tilgang til den rikeste kulturen, i Norge er det dessverre fortsatt slik at vi som materielt sett er så styrtrike, ofte gir oss tilfreds med en fattigslig kultur.

Samlet her i Edvard Munchs storstue er det selvsagt fristende å komme med enda sterkere utfall mot den katastrofale mangel på forvaltningsansvar vi kan vise overfor vår kulturarv, men jeg skal la det være og heller, som det passer seg for en åpningstale av en kammermusikkfestival, bruke tiden på å takke og hylle de mange som står bak arrangementet og som hvert år gir oss publikum tilgang til mye uhørt musikk som utvider og beriker vår erfaring av å være sammen i en konsertsal.

Først og fremst går selvsagt takken til festivalens grunnlegger og sjef gjennom alle disse årene, Arve Tellefsen. Det er sagt og skrevet så mye godt om deg Arve, men ikke et ord har vært for mye, og jeg ønsker å stille meg i rekken av beundrere. Samarbeidet vi har hatt gjennom de siste 7-8 årene har vært umåtelig inspirerende. At du har holdt ut som festivalsjef i over 20 år, står for meg, som nettopp har avviklet en sjuårsperiode som festspilldirektør, som en ufattelig stor prestasjon. Selvom det faktum at din festival ikke finner sted i Bergen, kanskje må kunne sees som formildende omstendigheter.

Jeg ønsker deg og dine medarbeidere alt godt i dagene som kommer. Jeg håper publikum igjen griper sjansene og muligheten du, dine medarbeidere og dine musikere gir oss.
Det står mye på spill.

Minneverdige festspill

Skal jeg forsøke å formulere hva som har vært mitt viktigste anliggende som direktør for Festspillene i Bergen, så vil forholdet til tradisjonen være utgangspunktet. Skal vi bevare Festspillene for fremtiden, hvilket tross alt ikke er noen selvfølge at vi vil makte, så må "vi redde fortiden for oss selv" som Dag Solstad presist uttrykte det i sin åpningstale.

Det betyr at vi må bevare de forbindelseslinjer som ennå eksisterer. Fortiden er bare tilgjengelig for oss dersom vi aktivt forholder oss til den. Mister vi interessen for vår fortid, mister vi interessen for hvem vi er og nøyer oss med å interessere oss for hvem vi tror vi er.

Summen av et liv er ikke hva som er opplevd, men hva som blir husket. I så måte har de syv årene jeg har ledet den årlige kunstfesten i Bergen, vært et stort privilegium. Jeg sitter igjen med minner som vil prege meg i de årene jeg har igjen, hvilket uansett utfall vil være en overskuelig tidsperiode. Vissheten om at jeg ikke er alene om å ha hatt minne-verdige opplevelser, men tvert i mot deler dem med svært mange andre mennesker, lar meg konkludere med at det har vært verdt strevet og vel så det.

Et møte mellom venezuelanske og norske unge musikere vil prege de siste dagene av årets festspill. I dag er det ungdommene fra slummen i Caracas som viser oss veien tilbake til vår europeiske musikktradisjon og gjør den aktuell og tilgjengelig for oss. Med et slikt utgangspunkt er jeg optimist på Festspillenes vegne og ønsker Bergen fortsatt lykke til med Festspillenes fremtid.

Musikkrevolusjonen

TV 2 fulgte meg på veien da jeg dro til Venezuela i fjor vår - en reise som ble starten på samarbeidet med El Sistema. Dokumentaren ble vist på TV 2 søndag kveld og vil også vises i forkant av konsertene med Orchestra NoVe.

I tillegg kan du se den her på TV 2 Sumo.