Dagboknotater fra Operaen 8

Uroppførelser, utfordringer og uoverensstemmelser

Denne uka ble tekst og bilder til sesongboken for 13/14 levert til trykkeriet. Den skal være ferdig til vi presenterer programmet 11. april. Nå er det ingen muligheter til små justeringer en gang. Repertoaret er lagt, kunstnerne er engasjert og ansatte er i full gang med forberedelser til en ny sesong, selvom det fremdeles gjenstår flere premiere frem til sommeren. Og det er et krevende program vi har foran oss.

Førstkommende fredag har vi premiere på noe så sjeldent som en nyskrevet opera beregnet for barn. "Robin Hood" har siden premieren i 2008 gått for fulle hus ved Komische Oper i Berlin. Nasjonaloperaen har skaffet seg rettighetene, oversatt operaen til norsk og legger nå Sherwoodskogen til Hovedscenen. Scenografien ser virkelig fantastisk ut. Den handler om gutten Daniel som opplever at dataspillet om Robin Hood blir virkelig.

I morgen mandag begynner prøvene på Knut Vaages opera "Khairos" som har urpremiere 10. mai. Sammen med librettist Torgeir Rebolledo Pedersen har Vaage laget en moderne on & offshore-opera om en mann med en overfølsomhet for lyder. Da lyden av en løvblåser i Khairos Park driver ham til vanvidd, dreper han maskinisten. Straffen må han sone på en oljeplattform. Her oppdages hans eminente hørsel, noe som gjør seismiske instrumenter i oljeboring overflødig. Fra nå av kan det allerede velstående samfunnet Khairos skaffe seg nye lønnsomme oljebrønner. Kjersti Horn har tatt på seg regioppgaven.

Samtidig forbereder koret og flere av sangsolistene en stor moderne opera som vil bli sesongens første premiere til høsten. Mer om det røper vi altså 11 april.

Denne helgen har vi urfremført av hele tre nyskrevne verk, det vil si, det ble bare to på premieren fredag. Oslo Sinfonietta var koprodusenter og fremførte under Magnus Loddgards ledelse "Acrobatics" av jazzsaksofonisten Marius Neset og "Ruggiero" komponert den svenske komponisten Risto Holopainen, som er bosatt i Norge og har sin utdannelse fra Musikkhøyskolen i Oslo. Det tredje verket av Olav Anton Thommessen måtte avlyses fredag, da en av sangerne ble syk, men ble så fremført i går og i dag. Oppdraget de tre komponistene hadde fått av min forgjenger Anne Gjevang, var med forskjellig utgangspunkt  å gi en kommentar til Leoncavallos opera Pagliacci, som vi for tiden spiller på hovedscenen.

Det oppstod også andre problemer rundt oppsetningen til Thommessen. Etter generalprøven torsdag var komponisten tydelig misfornøyd med regissørens arbeid. Han krevde at regissøren skulle forandre deler av regien, og ble såpass emsjonelt engasjert at han valgte å avstå fra å være til stede under urfremførelsen, hvilket selvsagt er en kjedelig og uønsket situasjon. Men det er en ikke helt uvanlig konfliktsituasjon og som reiser prinsippielle spørsmål. Bør en komponist også ha rett til å instruere en regissør i hans arbeid, når det dreier seg om en uroppførelse? Er regissøren forpliktet til å følge komponistens anvisninger i partituret til hvordan verket skal løses scenisk?

Svaret er avhengig av hva som står i kontrakten mellom bestiller og komponisten. I underholdningsbransjen er det vanlig at opphavsmennene skaffer seg juridisk full kontroll også over regi og scenografi, ikke bare ved uroppførelsen, men også ved alle senere gjenoppsetninger. Det bidrar etter min mening til å redusere oppsetninger til å bli reproduksjoner. Jeg mener det er viktig å skille mellom verk og oppsetning.

En teater- eller operaforestilling består av ulike kunstformer og ulike kunstnere som må komme sammen for å skape et felles resultat. Det er sangerne og skuespillerne som bidrar med sitt, dirigenten og musikerne som tolker partituret og regissøren som har ansvaret for å gi verket dramatisk liv på scenen. Slik sett kan man si at en opera- eller teaterforestilling er noen annet og mer enn det verket som dramatikeren eller komponisten leverer fra seg.

Selvsagt må alle som står bak en fremførelse ha som hovedmål å ivareta opphavsmannens eller kvinnens intensjoner. Det er viktig å skape en god dialog mellom skapende og utøvende kunstnere. Men samtidig må de ulike kunstnerne får frihet til å gjøre sine selvstendige kunstneriske valg. Og da kan det altså oppstå situasjoner der opphavsmannen eller kvinnen må finne seg i at for eksempel sceniske løsninger blir annerledes enn slik de selv har forestilt seg det.

Jon Fosse er et godt eksempel på en dramatiker som forstår dette samspillet og rollespillet. Jeg har vært sammen med Fosse på forestillinger der regissøren har gjort grep som Fosse er sterkt uenig i. Men han har aldri, tror jeg, av den grunn protestert eller truet med å trekke verket tilbake. Forfatterens teatertekst lever sitt eget liv videre, og må finne seg i tåle ulike interpretasjoner, både gode og dårlige. Det er det som gjør teater levende og interessant. En uniformering og standardisering slik ofte det kommersielle teatret krever, bør vi forsøke å unngå.

Onsdag holdt jeg et foredrag for Oslo Rotary klubb. Jeg forstod fort at det var det mange operainteresserte tilstede. Etterpå fikk jeg et spørsmål som ofte dukker opp og som tangerer problemer om forholdet mellom komponist og regissør. Et av Rotary-medlemmene ønsket seg "flere originale klassiske oppsetninger, slik som komponistene selv har ønsket seg det". Det kunne jeg altså ikke love, tvert i mot, og av flere grunner. Det en regissør bør gjøre, er riktignok å forsøke og ivareta komponistens intensjoner. Men hvordan dette skal gjøres er ikke uavhengig av tid og sted.

Richard Wagner for eksempel, har skrevet detaljerte regianvisninger inn i partiturene. Men disse anvisningene er knyttet til den tiden, den estetikken og de sceniske mulighetene som fantes på Wagners egen tid. Jeg er ganske sikker på at hadde vi hatt muligheter til å gjenskape en forestilling slik den ble fremført på slutten av 1800-tallet, ville den virket veldig fremmed på oss i dag.

Når publikum ønsker seg en "klassisk original" oppsetning av en opera, så mener de ofte at de ønsker seg en oppsetning slik de selv har sett operaen tidligere og som de altså mener bør være standard også for andre oppsetninger. Og slik vil det gjenta seg. Det som for enkelte i dag oppleves som "moderne" eller fremmed, vil for andre i fremtiden fremstå som en gyldig referanseoppsetning. 

Dagboknotater fra Operaen 7

Om operaregissører - operakunstens største trussel er nostalgi og rutine.

Før premieren på Cavalleria Rusticana og Pagliacci sist lørdag 3. mars hadde jeg en samtale åpen for publikum, med regissøren for Cavalleria Rusicana, Kasper Holten. Han var i flere år sjef for operaen i København, og er nå operasjef ved Covent Garden i London. Kasper er en suveren kommunikator og en fryd å ha som samtalepartner/intervjuobjekt. Smarte formulering, interessante kommentarer og skarpe iaktagelser renner ut av ham. Hele samtalen ble filmet og er tilgjengelig her

Vi snakket om utfordringene vi operasjefer møter i hverdagen, om operakunstens muligheter for fremtiden og om hvilke ferdigheter en regissør bør ha. Kasper spurte meg om hva jeg ser etter når jeg skal engasjere en regissør. Det er et spørsmål jeg ofte har stilt meg selv i løpet av det siste halvannet året. I denne perioden har jeg inngått avtaler med regissører for over 20 ulike oppsetninger. (Nå er det bare et par uker før jeg slipper det første programmet, og jeg merker at spenningsnivået stiger.)

Vi er nødt til å planlegge med lang tidshorisont. Det må vi gjøre for å få de beste, men også fordi hele produksjonsprosessen krever mye tid. Et regi-team (som oftes bestående av regissør, scenograf, kostymedesigner og lysdesigner) må levere konsept og skisser av scenografien 15 måneder før premieren. Dette er nødvendig for at våre verksteder skal organisere og avvikle produksjonen effektivt. Et regi-team må ofte bruke minst et år på selve planleggingen før de kan levere. I tillegg trenger begge parter tid fra jeg spør en regissør til en avtale blir inngått. Da jeg overtok som operasjef for halvannet år siden, var det nesten ikke lagt planer for kommende sesong. Heldigvis får jeg nesten si, for slik fikk jeg større spillerom. Men jeg måtte være rask på labben for å få i stand repertoaret for 13/14 - det som blir presentert 11. april. Parallelt med planleggingen av neste sesong, har vi inngått avtaler langt fremover i tid. Den siste premieren jeg så langt har forpliktet en regissør til, vil finne sted vinteren 2017.

Men til spørsmålet om hva jeg ser etter når jeg skal se etter en regissør. Jeg har kommet til at det er et samspill av flere faktorer. For det første må regissøren ville noe med operaen han setter opp. Regissøren må ha en holdning og må ha noe på hjertet som han eller hun virkelig ønsker å formidle. Et stekt engasjement er nødvendig for at alle andre skal bli engasjerte. Jeg diskuterer så etter hvert selve konseptet: hvordan vil regi-teamet løse oppgaven visuelt og konseptuelt. Det er sjelden det er klart når avtalen inngås, men vi har en dialog om dette under veis.

Skal en regissør sette opp opera, må regissøren forstå musikkens betydning. Opera er ikke det samme som et teaterstykke med musikk til. Det er først og fremst i musikken, i orkestergraven at dramaet utspiller seg. En regissør kan kun avtvinge dramaets kjerne og vesentlige budskap ved å studere partituret, ved å lytte til musikken. Å sette opp opera bare ved å forholde seg til teksten, blir meningsløst. Jeg har opplevd flere ganger at regissører konsentrerer seg om teksten, og tror opera er et teaterstykke med musikk til. Resultatet blir alltid mislykket. Det er når musikkens gest, dens struktur og dramatiske impuls blir forstått og omsatt til scenisk uttrykk, at opera virkelig blir spennende.

En viktig egenskap for en regissør er teatral fantasi, evnen til å skape teatrale situasjoner. Jeg ønsker meg originale ideer som løser verkets teatrale utfordringer. En ting jeg alltid ser etter er hva som som kommer ut av de virkemidlene som brukes. Å kunne lage mye ut av lite, viser at regissøren tenker teatralt. Han eller hun må fremstå litt som en tryllekunstner. Store virkemidler med liten effekt, er det motsatte. Overtydelighet skaper distanse. Når noe gjøres med letthet og overskudd, blir jeg som tilskuer interessert og nysgjerrig. De beste oppsetningene er de man kan se mange ganger og stadig oppdage nye sider ved stykket.

Operaregi har også et element av håndverk. Det snakker man helst ikke om, fordi kunst skal være noe annet enn håndverk. Begrepet håndverk blir ofte sett på som noe negativt. Håndverk må ikke forveksles med rutine. Selve håndverket er viktig, rutine er drepende. Håndverket består blant annet i å kunne håndtere det store apparatet og kjenne produksjonsprosessene. Ha forståelse og kunnskap om hva andre i prosessen bidrar med, og å kunne disponere tid og ressurser effektivt. Et veldig viktig aspekt er å kunne håndtere store menneskemasser på en scene.

Det er stor forskjell på å iscenesette et kammerstykke med få personer og å sette opp en opera med stort kor og statister. Koret blir ofte neglisjert dessverre. På Komische Oper spilte koret en enormt viktig rolle og regissørene som jobbet der, ble utfordret til å jobbe intenst og profesjonelt med koret. Vi hadde flere prøver med koret på prøvesalen, enn det som er vanlig andre steder og korsangerne ble ofte behandlet individuelt. Grunnleggeren av Komische Oper Walter, Felsenstein, kalte kormedlemmene for korsolister. Å oppleve et engasjert kor som både individuelt og kollektivt forstår sin oppgave som sangerskuespillere, er fascinerende. Det gir en enorm virkning.

Den siste oppgaven en regissør må mestre, er å være en inspirerende personinstruktør. Han eller hun må få sangerne til å føle at de er de som står i sentrum. Det krever mot og evne til å gå i dybden på et personlig plan. Regissøren må se, frigjøre kvaliteter og muligheter hos den enkelte. Sangeren må få frigjort krefter og bli hjulpet til å uttrykke seg selv. Ser du en skuespiller eller sanger som plutselig blomstrer i en rolle, er det ofte regissøren som står bak. Ikke ved at regissøren har bestemt hvordan vedkommende skal uttrykke seg, men ved å ha hjulpet sangeren til å uttrykke seg selv, finne frem til et personlig uttrykk.

Det er sjelden at alle disse egenskapene finnes i én og samme person. Det er også viktig å finne rett regissør til rett oppgave. Alle er ikke like dyktige til alt, og de ulike operaene stiller ulike krav. For meg er det viktig å få frem et bredt spekter av uttrykk og ikke bare holde fast på én registil. Men felles for de regissørene jeg velger å jobbe med, er at de har ambisjoner om å formidle et innhold som er aktuelt for oss i dag. Opera redusert som reproduksjon eller som kulinarisk opplevelse med nimbus av forloren glans må rett og slett bekjempes. Operakunstens største trussel er nostalgi og rutine.

Dagboknotater fra Operaen 6 og gjesteinnlegg fra Kari Standal Pavelich

Hvor mye opera trenger Norge?

Min assistent Camilla Svendsen forslo at jeg burde invitere inn gjesteskribenter her på bloggen fra tid til annen. Det synes jeg er en veldig god idé. I det siste har jeg reflektert over den store operainteressen som finnes rundt om i hele Norge. Besøket vi hadde fra Norfjordeid for et par uker siden gjorde stort inntrykk, ikke bare på meg, men på hele huset. At det også skulle vekke internasjonal oppsikt, som dere kan lese om under, er jeg ikke forundret over. Jeg spurte derfor min kollega Kari Standahl Pavelich om hun kunne tenke seg å gi en liten rapport, en utfordring hun umiddelbart svarte positivt på. Det de har fått til på dette lille stedet med drøye 5000 innbyggere er et mirakel og vekker berettiget oppsikt langt ut over landets grenser.

Selvom operamirakelet i Nordfjordeid er unikt, så tror jeg også det er utslag av at operainteressen i Norge aldri vært større enn den er i dag. Denne sesongen har over 26 000 sett Nasjonaloperaens oppsetning av Madam Butterfly og over 30 000 så vår oppsetning av Flaggermusen. Det er utrolige tall. Aktiviteten og interessen er voksende i alle landsdeler. I Kristiansand og Stavanger har de fått nye bygg med langt bedre forutsetninger for å spille opera. I Bodø kommer det nytt bygg om halvannet år. Bergen ser ut til å måtte avfinne seg med å spille i Grieghallen med dens begrensinger i overskuelig fremtid, men aktiviteten der er ambisiøs. Førstkommende lørdag samles representanter fra operaselskap fra hele landet til årsmøte i Bergen, der vi skal få se en helt ny oppsetning av Janaceks opera Den listige lille reven. I dag søndag, er jeg på vei til Trondheim for å overvære premieren på Don Giovanni. Trønderne har valgt å samarbeide med Operaen i Krakow, der denne oppsetningen hadde premiere for kort tid siden. Kristiansund har nettopp gjennomført sin operafestuke med nyoppsetninger av både Madam Butterfly og Verdis Konge Un giorno di regno. Listen over aktivitetene kunne vært mye lenger. Ta en titt på Opera Norges hjemmesider der du finner en liste over alle de ulike operaselskapene som finnes Norge rundt. http://www.operanorge.no/

Nasjonaloperaen forbereder sammen med Stavanger Konserthus og Stavanger symfoniorkester en ny oppsetning av La Travitata som skal ha premiere i Stavanger i slutten av mai og som til høsten skal vises i Bodø i samarbeid med Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Til høsten skal vi lage en "pocket-opera" som skal kunne spilles i klasserommene og tilbys barne-og ungdomsskoler over hele landet.

At vi har fått profesjonelle produksjonsmiljøer utenfor Nasjonaloperaen gir rom for en viss konkurranse og virker gjensidig inspirerende på de ulike aktørene. Den gamle modellen med Riksopera er blitt supplert med dyktige operaselskaper som makter å kombinere satsing på lokale krefter og dugnadsånd med forestillinger på høyt kunstnerisk nivå. Vi i Nasjonaloperaen ønsker å være et kompetansesenter for hele landet og ikke minst bidra med forestillinger og konserter i byer og steder der det ikke er bygget opp egne produksjonsselskaper. Samtidig ønsker vi kontakt også med de største regionsoperaene for å se hvordan vi best kan utvikle et samarbeid.

Vi må alle stille oss spørsmålet om hvordan vi best skal utnytte de samlede ressursene. At de større byene i Norge utenom Oslo skal produsere egne påkostede oppsetninger, tror jeg ikke vil være bærekraftig på lengre sikt. Å produsere opera i stor skala er dyrt og nye produksjoner bør kunne spilles på flere steder. Jeg tror vi vil oppleve en utvikling der samarbeid mellom de ulike aktørene ikke bare vil være påkrevet, men også bli ønskelig, fordi det vil åpne opp for kompetanseheving og styrking av det kunstneriske sluttresultatet. Det kan være samarbeidsprosjekter mellom de ulike distriks- og regionsoperaene, slik for eksempel Nordfjordeid og Kristiansund gjør til høsten, men Najonaloperaen er også åpen for samarbeidsprosjekter. En mulightet er produksjon av turné-oppsetninger som vi nå gjør med La Traviata, men det kan også være tenkelig at vi samarbeider om operaoppsetninger som både kan vises i distriktene og i Bjørvika.

Jeg ser frem til å møte kollegaer fra hele landet. Selvom vi har bare har ett fullt utbygget operakompani i Norge, så har vi i Oslo også mye å lære av hvordan opera produseres, arrangeres og formidles i for eksempel Nordfjordeid, som Kari her forteller mer om.  

Gjesteinnlegg ved Kari Standal Pavelich, operasjef i Opera Nordfjord

I løpet av ein lang og hyggjeleg telefonsamtale med operasjef Per Boye Hansen for nokre dagar sidan, fekk eg ei spontan innbyding til å vere gjestebloggar på den faste søndagsbloggen hans. Klart eg sa ja, så no kastar eg meg til ulvane med skrekkblanda fryd! 

Etter ei gjesteveke i nasjonaloperaen for eit par veker sidan, med eit Tryllefløyten-mannskap på 101, ca. 50/50 profesjonelle og amatørar, hadde vi mykje å snakke om, som kanskje kunne delast med andre. I det følgjande skal lesarane få eit lite innblikk i kva vi i Opera Nordfjord har styrt med – og styrer med – for tida.

Torsdag 7. februar gjekk det første av i alt tre vogntog over Strynefjellet, fullasta med kulissar, rekvisittar og kostyme, med Bjørvika som endestasjon. I løpet av innlastinga i den første bilen vart det fort klart at vi måtte ha eit vogntog til – klart til innlast fredag morgon med nytt riggelag. Då dei var vel i gong, vart det like raskt som sist klart at det var trong for 4 lengdemeter ekstra med transport for å få alt av garde – og det hasta!

No hadde det seg slik at eg skulle rett på lufta på NRK radio, då denne trongen for 4 lengdemeter med transport så akutt meldte seg fredag ettermiddag. Så eg hoppa i det, greip mikrofonen og etterlyste på direktesending den som kunne tenkje seg å bli helten i mitt liv – den dagen -  og skaffe desse fire metrane med transport for å redde det lenge etterlengta gjestespelet. Ein halvtime seinare sat eg i frisørstolen med stripehette og fargestoff over heile mobiltelefonen og ringte til dei lokale transportselskapa eg hadde fått tips om. Eg fekk napp på andre forsøk, og ja, han hadde så visst fire meter til meg, og var klar til innlast i bilen neste morgon. Og slik vart det – håret vart ferdigstripa i løpet av ei rekkje telefonsamtalar, og helten var på plass! It’s the miracle of a small town!

Resten vart eit eventyr; Opera Nordfjord vart teke godt i mot i Bjørvika av alle vi var i kontakt med, og særleg operaens produsent, Jan Helge Trøen. Alle våre eigne frå 11-75 år, som hadde teke fri ei veke frå skule og frå arbeid utan lønn, vart litt rakare i ryggen i løpet av veka. Ein kombinasjon av ærefrykt for sjølvaste nasjonalikonet Bjørvika OG ei sterk tru på at vi faktisk hadde ein flott produksjon å vise fram! Vårt eige tekniske team arbeidde lange, men inspirerande  dagar saman med huset sine eigne medarbeidarar, og etter ei lita veke med prøver med regissør Ronald Rørvik og dirigent Michael Pavelich var vi klare for våre tre forestillingar på Scene 2.

Vi tør vel seie at det vart suksess, etter publikum si mottaking å melde. Vi lurer framleis på kven dei var, alle som heilt frivillig løyste billett og kom på forestillinga vår og ga oss varm applaus. Vi såg nokre kjende og kjære fjes heimanfrå  i salen, men heldigvis, får vi vel seie, var dei i sterkt mindretal! Nokre kjendisar var òg registrerte, og det var jo litt ekstra stas.

Musikk- og operakritikar Andrew Mellor frå dei engelske musikkmagasina og- nettstadene Gramophone og Opera  var tilfeldigvis i Oslo denne veka og tok kontakt for å få pressebillett.  Han likte så godt det han såg og høyrde, at han skreiv ein lang omtale både om sjølve premieren, om bakgrunnen for gjestespelet og om Opera Nordfjord som distriktsopera.  Artikkelen har vorte spreidd og delt på sosiale medier  og har jamvel hamna i Toronto, Canada – no er den kanskje ute og flyr på verdsveven på veg til nye stader vi aldri får vite om. Les artikkel

Etter nattbussreisa heimatt ei søndagsnatt for å rekkje heim til arbeid og kvardagen måndag morgon, fri for sminke, parykk, sagflis, sytråd, hammar og adgangskort, har det vore godt for oss alle å dvele ved alle dei  gode opplevingane frå gjestespelet gjennom vennlege ord frå ein engelskmann. Når vi tenkjer oss om, sto ikkje hovudstadsavisene akkurat i kø for å dekkje premieren vår, men Gramophone vart ein diger bandasje på såret – endåtil på engelsk!

Dagen etter heimkomsten starta innspurten med 6-timar lange daglege musikaløvingar  til Hairspray for elevar ved Eid vgs. med regissør og musikalsk leiar Michael Pavelich, kvar dag i heile vinterferien!  Denne helga var det premiere med svingande 60-tals storbandmusikk. 40 elevar frå allmenn- og yrkesfag på scena, tidsriktige kostyme og høgt hår og vasskjemma hår, mykje talent, 16 dansenummer og aller mest veldig mykje øving og arbeid sidan tidleg i haust . Klart at dette er ei reise i danning for dei unge, klart det er utviklande for personlegdomen, for sjølvkjensla og for eiga meistring. Det bidreg til å sprenge nye grenser og å nå nye mål. Eg er viss på at for nokre, eller kanskje mange, var nettopp dette musikalprosjektet skjellsettande i deira liv. Det er ei glede  og eit privilegium å sjå korleis usikre ungdommar med varierande sjølvkjensle utviklar seg og finn talent dei ikkje visste at dei hadde, med god støtte frå inspirerande, kloke vaksne og ein støttande musikalvennegjeng på tvers av linjeval og klassetrinn, som dei ikkje ville ha kjent elles. Og dei vi allereie kjenner som flinke og talentfulle, vert endå flinkare og motiverer og gjer dei andre gode. Joda, drama i skulen er bra! Les om Hairspray

Tysdag kveld har vi vår siste Messias-korøving med 90 korsongarar, av dei 65 ungdommar frå musikklinja ved Firda vidaregåande skule i Gloppen. Veka etter møtast kor, orkester og solistar for aller første gong. Händel sitt meisterverk skal setje seg i ryggmargen for alltid hos dei unge songarane, som byter ut kvardagsdongerien og tennisskoa med finkjole, dress og tversoversløyfe. I Eid, Gloppen og Florø skal dei lage stor musikk, tre dagar til ende. For ei gåve det er for oss i Opera Nordfjord å få forvalte oppdragarrolla gjennom spennande samarbeidsprosjekt med nyfiken og søkjander ungdom, der musikkskatten, som ein konglomerat i sine mange variantar, finn vegen til hjartet . Så enkelt er det. Eg har sagt det før, og eg seier det igjen, enkelt og greitt: vårt oppdrag er først og fremst å røre ved hjarta ...

I år feirar Opera Nordfjord 15 år; i 1998 hadde vi eit budsjett på kr 750.000 på vår første Flaggermusen-produksjon, med 4 utselde forestillingar og 1400 tilhøyrarar i aulaen på Fjordane Følkehøgskule. I år dristar vi oss til ny-premiere i Operahuset Nordfjord, 10 forestillingar,  4900 billettar og eit budsjett på kr  4,1 mill. I tillegg presenterer vi for aller første gong ein rein ballettproduksjon, Nøtteknekkaren, med tre forestillingar og 90 born og unge på scena, KOR vi gler oss!

Eg takkar for meg og vonar at de som les dette tek dykk tid til å lese artiklane de finn i lenkjene  – dei er først og fremst ein hyllest til lojale dugnadsarbeidarar og framsynte lokal- og fylkes politikarar, som heia oss fram og tok riktige avgjerder til rett tid både når Opera Nordfjord vart stifta og når operahuset ”vårt” vart bygt . Kanskje de får lyst til å ta dykk ein tur til hausten og oppleve sprudlande Wienermusikk og yndige dansarar i tyllskjørt? Operahuset Nordfjord er eit gjestfritt hus, som folket i Nordfjord – velkomen!