Dagboknotater fra Operaen 10

Grunnlag for en dramaturgi for Nasjonaloperaen

Torsdag denne uken presenterer Ingrid Lorentzen og jeg vår første sesong som henholdsvis ballettsjef og operasjef, og det er klart vi er spente på mottakelsen. Vi synes selv vi har mye å by på. "Helt siden vi ble presentert som nye kunstneriske ledere i september 2011, har vi hatt følelsen av å stå sammen – og ikke bare som to ledere for hvert vårt kompani. Vi følte begge at vi startet på noe sammen" skriver vi i den innledende teksten til sesongboka. Dette har blant annet ført til at vi for første gang på svært lenge presenterer et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalballetten og Nasjonaloperaen - en oppsetning av en opera som har en spesiell plass i både opera- og balletthistorien.

For meg har det vært et overordnet mål å kunne by på flere titler og resultatet er blitt ti ulike verk fra operalitteraturen: syv av dem er nye produksjoner, og fire av disse gjør vi selv fra grunnen av. Vi kan også presentere fire operaer som aldri tidligere er blitt fremført av Nasjonaloperaen. Orkestret og koret får store utfordringer og viktige oppgaver. Blant regissørene og dirigentene vil publikum få møte flere nye og spennende navn, i tillegg til noen som har besøkt oss tidligere. Vårt solistensemble vil få vist seg frem i sentrale roller, samtidig som vi har engasjert flere både norske og utenlandske sangere som har markert seg internasjonalt.

På Scene 2 får vi allerede til høsten kunne oppleve to norske urfremførelser. Vi byr på forestillinger for barn og unge, og åpner opp for samarbeid med mange ulike aktører. Programmet favner bredt og byr på mangfold og store kontraster. Noen vil kanskje stusse over at Hege Schøyen og Øivind Blunch går til operaen, men det gjør de altså. Med Knut Nærum som manusforfatter presenterer vi en løssluppen fortelling om de to komikernes forhold til opera, i samspill med to av våre egene sangsolister, Eli Kristin Hansveen og Thor Inge Falch.

I det følgende redegjør jeg for hvilke tanker og føringer som ligger bak neste års program. Det er refleksjoner og vurderinger som samlet utgjør det jeg vil kalle for et grunnlag for en dramaturgi for Nasjonaloperaens programmering de kommende år.

"Vi skal gjøre livet større" er den Den Norske Opera & Balletts løfte til vårt publikum. Jeg synes det er et godt selvpålagt krav. Kunsten har evne til å utvide opplevelsen av å være menneske. Den gir oss erfaringer om oss selv, om hverandre og den verden vi befinner oss i, som kun kan erfares gjennom kunsten. Slik legitimeres kunsten til å være autonom og har i utgangspunktet ikke noe annet mål enn å være kunst. Man Ray uttalte det omtrent slik: "Kunst har ingen ting med vitenskap å gjøre. Kunst er ikke et eksperiment. Det finnes ikke noe fremskritt i kunsten, like lite som det finnes fremskritt når det gjelder vår seksualitet. For å si det enkelt: det finnes bare ulike måter å utøve den på". Slik skal heller ikke kunsten i utgangspunktet pålegges å være nyttig. Det er nettopp dens frihet til å være unyttig, som gjør at den utgjør sin mest grunnleggende verdi og fyller sin viktigste oppgave.

Risikovilje

En viktig oppgave for enhver offentlig finansiert kunstproduserende institusjon må være å utfordre publikum. Skal vi innfri vår visjon om å gjøre livet større, må publikum få tilgang til noe de ikke kjenner fra før. Samtidig vet vi at publikum i stor grad tenderer til å oppsøke det kjente og trygge.

Å utfordre publikum krever en høy grad av selvbevissthet og kompetanse. Vi må ha tiltro til at vi er i stand til å presentere det publikum ikke vet at de ønsker seg. Samtidig må vi være forberedt på at "det nye" ofte blir møtt med motstand, før det får gjennomslag. Å begrense oss til og gi publikum det vi vet de ønsker seg fra før, vil etter min oppfatning på lengre sikt være katastrofalt og vil føre til at vi mister vår legitimitet.

Skal risiko ha et rellt innhold, må man også ta høyde for å feile. Vi må gi rom for at vi kan mislykkes. En suksess kan ikke programmeres, og vi må både økonomisk og kunstnerisk ta høyde for at noe av det vi presenterer ikke når ut eller blir akseptert.

Kvalitet i sentrum

En av de største farene for en så stor institusjon som DNO&B, er at selve driften, administrasjonen, hele organisasjonsapparatet tar overhånd og blir det sentrale omdreiningspunktet som påkrever vår oppmerksomhet, som tapper vår energi og som annekterer de største ressursene. Vi må ikke glemme at vi er et teater. Administrasjon, kommunikasjon, økonomi og ledelse skal være servicefunksjoner for vårt formål: å lage forestillinger. Det er det som skjer hver kveld på scenen som er selve formålet med vår virksomhet. Møtet med publikum. Kvaliteten på forestillingen.

"Stagione" eller "repertoar"

Det er en rekke hensyn som skal tas når en spilleplan fastlegges. Både kunstneriske, økonomiske, praktiske og organisatoriske faktorer legger premisser. En av de viktigste føringene er selve strukturen. Skal vi velge en "stagione"- eller "repertoar"-struktur eller noe midt i mellom. Et rent "stagione"-system spiller operaene "en suite", det vil si huset konsentrerer seg om én oppsetning av gangen. DNO&B har så langt nesten rendyrket denne modellen. Ikke helt, da det har vært presentert ballett og opera parallelt, og av og til også variert mellom operaoppsetninger i samme periode, men i prinsippet er det "stagione"-modellen som har rådet, og husets produksjonsprosess har vært innrettet etter den.

Det rene "repertoar"-systemet eksisterer knapt på noe operahus lenger. Selv på Wiener Staatsoper, der de i løpet av en sesong kan presentere over 40 titler, har de beveget seg over til stort sett å spille serier av forestillinger. Både nyproduksjoner og repriser blir spilt over en begrenset periode, med forholdsvis korte opphold mellom forestillingene i serien.

Blandingsmodell

Begge systemene har fordeler og ulemper. Det rene "stagione"-systemet er utvilsomt det mest lukrative med tanke på selve produksjonsprosessen. Det foretrekkes av regissører og scenografer da hele husets apparat står til rådighet i prøveperioden. På mange måter er det også lettere for husets krefter, da man kan konsentrere seg om én ting av gangen. Ikke minst gjelder det disponeringen av tiden på hovedscenen, som alltid er flaskehalsen på et operahus. Men det er også den dyreste modellen, der det brukes størst ressurser per nyproduksjon og ikke minst en modell som sterkt begrenser antall forestillinger i løpet av hele sesongen.

Ulempen ved det rene "repertoar"-systemet er at vi ikke får tilstrekkelig med prøvetid for å sikre et høyt kusntnerisk nivå. Det rene "repertoar"-systemet krever dessuten et stort fast ensemble, da man hele tiden er avhengig av å ha svært mange sangere til disposisjon, i tillegg til at kor og orkester må være så stort at det i utstrakt grad kan alterneres.

Nå utvikler vi en blandingsmodell, et "semistagione"-system tilpasset DNO&B, der Nasjonalballetten spiller en langt større rolle og tar større plass enn det som er vanlig på andre operahus. Vi må finne en balanse mellom helt nye egenproduksjoner, nye produksjoner som vi enten kjøper, leier eller koproduserer og repriser av repertoaret. For at denne omleggingen skal finne sted, trenger vi å ha til rådighet et repertoar av forestillinger som kan spilles over flere sesonger. Dette må nødvendigvis i stor grad være kjente titler som har et stort publikum eller det vi kaller for kjernerepertoaret. Repertoarvalget for de første sesongene vil i stor grad ta hensyn til at vi bygger dette repertoaret.

Egenproduksjon

Det er viktig at Nasjonaloperaen er i stand til å produsere flere helt nye egne produksjoner. Det er flere årsaker til dette, men det viktigste er den kompetanseutviklingen som egne nye produksjoner gir muligheter for. Selv om det kanskje for publikum ikke spiller så stor rolle da forestillingen for dem uansett er ny, er det å skape selv en helt annen prosess enn å gjenskape/reprodusere en produksjon som først er gjort på et annet hus. Det gjelder for arbeidet i verkstedene, for sceneteknikken, for koret og sangsolistenes bidrag, ja for hele husets muligheter å sette særpreg på oppsetningen. Denne prosessen er nødvendig for at huset skal utvikle seg kunstnerisk og for at vi skal kunne oppnå vårt mål om å være en vesentlig bidragsyter.

Et annet viktig aspekt er den utstrålingen en nyoppsetning har i motsetning til en reproduksjon. Spesielt avgjørende er her interessen hos den internasjonal pressen. Skal Nasjonaloperaen skaffe seg en posisjon og et rennommé i det internasjonale operalandskapet, er hyppige egenproduksjoner helt avgjørende. Jeg ser forøvrig et stort potensial for at vi skal tiltrekke oss et internasjonalt publikum. Vi har et fantastisk utgangspunkt i det signalbygget Operaen er. Det vi i tillegg trenger er et attraktivt kunstnerisk tilbud og muligheten for å kunne se ulike forestillinger i løpet av f. eks. en helg.

Sangsolister
En viktig målsetting må være at Nasjonaloperaen regelmessig bør presentere de fremste norske operasangerne. Det betyr at vi også må finne plass for sangere som selv velger å stå utenfor det faste ensemblet. Samtidig skal Nasjonaloperaen gi det faste solistensemblet utfordringer og utviklingsmuligheter. I tillegg bør publikum få oppleve sangprestasjoner på aller høyeste internasjonale nivå (hvilket ikke nødvendigvis er noen motsetning). Variasjon og mangfold er viktig.

Standardrepertoar

Repertoar bør være variert og over tid gi en bred presentasjon av operalitteraturen. De mest sentrale verkene fra operaens 400-årige historie, vil fortsatt danne kjernen i spilleplanen. Listen av verk som er egnet til å bli fremført regelmessig er forholdsvis kort. Topp ti er Carmen, Barberen fra Sevilla, Tryllefløyten, Figaros bryllup, Don Giovanni, Rigoletto, La Traviata, La Boheme, Tosca og Madama Butterfly. Det er slike verk som vil utgjøre stammen i repertoaret og oppetningen av disse operaene bør kunne spilles over en lengre periode fordelt over flere sesonger.

I tillegg ser jeg for meg at vi skal utvide repertoaret på følgende områder:

Nye verk

En Nasjonalopera bør ha som en naturlig oppgave å initiere, utvikle og fremføre nye verk. Den har et ansvar over for sitt eget lands skapende kunstnere, men bør også kunne tenke internasjonalt med tanke på urfremførelser. Ressursene dette krever er store og omfanget må nødvendigvis måles opp mot ressursbruken. Særlig vil det være begrensede muligheter for å bruke hovedscenen som arena for dette utviklingsarbeidet, men en uroppførelse bortimot hvert år, bør være en realistisk målsetting. Det vil i tilfelle sette oss i første rekke blant operahus som satser på nyskrevne verk. Den første uroppførelsen på hovedscenen er planlagt høsten 2014 og en ny uroppførelse vil følge i sesongen 15/16.

For å skape en kontinuerlig operatradisjon og bygge bro mellom det tradisjonelle romantiske repertoaret og vår egen samtids musikk-teater, er det viktig å vise sentrale verk skrevet i det 20. århundret, som for eksempel operaer av Shostakovitsj og Janacek. Vi har også et behov for å kunne se nyskrevne verk som har fått gjennomslag internasjonalt.

Mozart og barokkopera

Vi skal forsterke vårt engasjement med å fremføre barokkoperaer. En utfordring her er de stilistiske og estetiske krav som stilles til fremførelsene. Vi bør tilstrebe forestillinger som bygger på historisk fremførelsespraksis. Mozarts operaer vil også stå sentralt i Nasjonaloperaens repertoar for de nærmeste årene. Både på grunn av disse operaenes suverene kvaliteter, men også fordi de er spesielt egnet for å utvikle alle huses musikalske krefter.

I tillegg kommer selvsagt vesentlige verk fra det 19. og 20. århundre som i særlig grad utfordrer hele husets ressurser. Komponister som Wagner, Verdi og Richard Strauss er sentrale. En nyoppsetning av Wagners Ring-syklus er ønskelig, men vil måtte vente noen år inntil vi har etablert et nytt spillemønster.

Estetisk mangfold

I utgangspunktet mener jeg at Nasjonaloperaen bør presentere er bredt spekter av estetiske uttrykk og ikke dyrke en spesiell stil eller la én eller få regissører få dominere. Samtidig er det viktig at vi gjennom våre valg av regiteam, setter preg på kompaniet og gir det en tydelig profil.

Ordet "regiteater" dukker stadig opp, og det refereres da til en regi stil som ha preget spesielt tyske operahus og teatre i løpet av de siste 2-3 tiår, men som etter hvert også har funnet innpass på de fleste operahus over hele verden. "Regiteater" kan beskrives som at et historisk teaterstykke eller opera, leses og tolkes i en historisk kontekst. Dets innholdsmessige bestanddeler dekonstrueres og settes sammen med assosiasjoner og teatrale forløp som i utgangspunktet ikke var uttenkt av opphavsmannen. For meg er dette en helt legitim tilnærming for en regissør og slike regi-impulser har betydd enormt mye for teatrets estetiske utvikling.

Levende historie

Det vesentlig med enhver teater- eller operaoppsetning er at innholdet skal henvende seg og relatere seg til vårt publikum, altså mennesker som lever her og nå. Men det betyr ikke at vi ikke skal interessere oss for vår fortid. Tvert i mot, opera er spesielt egnet til å forstå vår fortid og historie som levende og aktuell for vår samtid. Men et krav om å spille en opera slik det ble fremført da det ble skrevet, baserer seg etter min mening på en feilslutning. Det lar seg rett og slett ikke gjøre, i tillegg til at det da i utgangspunktet svikter selve hensikten, nemlig å spille for vårt publikum, mennesker med vår erfaringsbakgrunn.

Et helt annet spørsmål er om en regissør er på sporet av iboende kvaliteter og meningsinnhold eller om han eller hun projiserer et helt annet innhold og slik ikke ivaretar opphavsmannens intensjoner. Jeg ønsker at oppsetninger av verk skrevet i en annen tid, gjør nettopp dette: identifiserer seg med og avdekker verkets iboende kvaliteter og ikke bruker det til helt andre formål.

Regihåndverk

For meg er regihåndverket viktig. En operaregissør må ha øre for verkets musikalske struktur. En opera er et sammensatt verk der den musikalske formen ikke i første rekke forsterker eller beskriver teksten eller det narrative forløpet, men er selve bærebjelken i fortellingen og er premissleverandør for verkets struktur. En regissør som ikke forholder seg til et operaverk ut ifra en slik forståelse av opera som musikkbasert kunstform, bør heller ikke gi seg i kast med kunstformen.

Konvensjonelt teater

Konvensjonelt teater er for meg dårlig teater. En kunstner er per se, nysgjerrig, åpen og på søken etter nye estetiske uttrykk. Det betyr ikke at en oppsetning som tar utgangspunkt i en "tradisjonell" estetikk eller i stor grad støtter seg til en tradisjonell forståelse av et verk, ikke kan ha en legitimitet. Det er selve utførelsen det kommer an på, regissørens profesjonelle kvaliteter. Derfor er ikke spørsmål for meg om vi skal etterstrebe en tradisjonell eller moderne estetikk. Vi skal søke og dyrke profesjonalitet, kreativitet og nytekning og bekjempe stagnasjon, repetisjon og rutinetekning.

Barn og unge

DNO&B har lagt stor vekt på å skape forestillinger med barn og unge som målgruppe og det er et arbeid jeg ønsker å videreføre. Vi må forsette å jobbe med formidlingsarbeidet og ikke minst må Nasjonaloperaen aktivisere og rekruttere barn og unge til å delta i våre produksjoner og aktiviteter. Jeg ønsker at vi skal produsere mobile forestillinger som kan spilles på skoler og andre steder der vi når et ungt publikum.

Samarbeid med Nasjonalballetten

Grunnlaget for et samarbeid mellom Nasjonalballetten og Nasjonaloperaen er at de er likeverdige selvstendige ensembler, med egen kunstnerisk integritet. Ballettsjef Ingrid Lorentzen og jeg er likevel enige om at vi regelmessig bør samarbeide om felles oppsetninger. Vi er begge av denne oppfatning at samarbeidsprosjekter er viktig for hele husets profil. I tillegg ville det skape en dialog mellom operapublikummet og ballettpublikummet som for en viss del utgjør ulike målgrupper.

Impulsgiver

Nasjonaloperaen skal være et operakompani for hele landet. Det er en tydelig uttalt ambisjon fra våre eiere. Utfordringene er mange og store. I mai produserer vi en ny oppsetning av La Traviata i samarbeid med Stavanger Konserthus og Stavanger symfoniorkester. Nasjonaloperaen stiller med sangsolister og med et teknisk støtteapparat. Til høsten skal oppsetning vises i samarbeid med Nordnorsk opera- og symfoniorkester. I tillegg til å fortsette med utstrakt turnévirksomhet, vil vi søke bilaterale samarbeidsprosjekter med de mange operaselskapene rund om i landet og på best mulig måte være et ressurssenter. Opera har aldri stått sterkere som kunstform i Norge. Nasjonaloperaen har en unik mulighet til å bygge videre på et engasjement og en interesse, og bli en vesentlig bidragsyter og impulsgiver i norsk kulturliv.

Dagboknotater fra Operaen 9

Å sette "pris" på kunst har Marit Wathne Jacobsen satt som tittel på en artikkel hun har skrevet for bloggen min. Marit er leder for artistengasjementer for Nasjonaloperaen og er en av mine aller nærmeste medarbeidere. Hun forhandler kontrakter for alle gjestende kunstnere og har slik ansvaret for å forvalte store verdier. Det er en krevende og ansvarsfull jobb som krever kompetanse på mange områder. Jobben stiller store krav til både profesjonalitet og menneskelige egenskaper.

Jeg har kjent Marit i over 20 år. Etter at jeg sammen med Svein Eriksen startet en impresario-virksomhet som vi kalte Oslo Arts Management i 1990, oppstod det fort et behov for å få hjelp med en rekke sekretærfunksjoner. Vi satte inn en annonse i avisen. Marit hadde utdannelse som sivil økonom innen reiseliv, men ingen musikkbakgrunn. Hun jobbet dengang i resepsjonen til universitetets kurssenter på Kringsjå, men syntes annonsen så spennende ut og hadde lyst på noe nytt. At vi blant de mange søkerne valgte Marit, er jeg stolt av, selv om det kanskje også skyldtes en god porsjon flaks. Hun utviklet seg raskt til å bli en medarbeider som jobbet selvstendig og bidro i vesentlig grad til at vi klarte å utvikle Oslo Arts Management til å bli en relativ stor virksomhet.

Etter noen år sammen, ble hun hentet til administrasjonen ved operaen i Brüssel. Marit er vokst opp i Nederland og behersker foruten nederlandsk og norsk, både engelsk, fransk og tysk. Hun kom etter noen år i Brüssel tilbake til Norge, der hun har hatt ulike stillinger i musikklivet. I de siste sju årene før hun kom til Nasjonaloperaen som produsent høsten 2011, hadde hun ansvaret for bookingen av dirigenter og solister til Oslo Filharmoniske orkester. At vi nå kan få jobbe så tett sammen igjen, er litt av en tilfeldighet, men det føles egentlig bare helt naturlig.

Marit forteller her om sin hverdag som er preget av turbulens, slitsomme agenter og vanskelige kunstnere, men også det motsatte: gleden ved å se at opera gjør livet større for så mange mennesker.

Jeg befinner meg nå på en togtur fra Tyskland til Antwerpen i Belgia, der jeg i dag skal se generalprøven på en nyoppsetning av Parsifal. Det blir forhåpentligvis en fin start på Påsken, som skal tilbringes i operafri sone på hytta ved Tunhovdfjorden sammen med familien. Det eneste jeg skal ta med med meg av musikk, er Mattheus-pasjonen på Iphonen. Ingen påske uten.

Å SETTE PRIS PÅ KUNST

Gjesteinnlegg av Marit Wathne Jacobsen

Da jeg kom på kontoret mandag morgen og Per spurte om jeg kunne være gjesteblogger til neste innlegg, ble jeg overrasket. Oppdraget besto i å gi noen betraktninger fra min arbeidshverdag. Overrasket, fordi jeg anser min jobb mer som en diskret "backstage" funksjon, men ok. Backstage består tross alt av mye kommunikasjon med utøvere og ikke minst deres agenter. Rent praktisk består min jobb i å omsette operasjefens ideer og ønsker til konkrete gjesteengasjementer. Jeg forhandler kontrakter for sangsolister (utenom vårt faste solistensemble) operadirigenter og kreative team (regissør, scenograf, kostymedesigner, lysdesigner, koreograf  osv). Noen ganger ved f eks sykdom gjelder det å engasjere en "innhopper" til en forestilling på kort varsel. Men for det meste består min jobb i å gjøre research, forberede besetninger til fremtidige sesonger (ofte med et 3-4 års tidsperspektiv) og så forhandle kontraktene.

Rollebesetningene og engasjerte kunstnere for 2013/14 er levert for en stund siden, og blir kjent når vi presenterer sesongprogrammet 11. april. Nå om dagen jobber jeg mest med sesongen  2014/15. Vi har hatt en oppsummering med plansjef Øyvind Lunestad, og tatt en del avgjørende beslutninger i forhold til hvilke repriser vi kan spille (tillegg til nyproduskjonene som er fastlagt for en stund siden). Vi har bestemt rekkefølgen på produksjonene, og fastlagt antall forestillinger med konkrete datoer.

Nå kan jeg for min del fullføre forhandlingene. Det haster med og få kontraktfestet avtaler. De beste utøverne er booket langt frem i tid. Det er mange detaljer som skal på plass før kontrakten er ferdig til signering: når er gjesten ventet til første prøve, når skal en skisse- eller modell-leveranse finne sted, hva blir honoraret og hvilke komponenter består det av, hvor mange reiser er det rimelig at vi dekker, kan vi innfri gjestens ønske om å være fraværende i deler av prøveperioden osv. Enhver kontrakt er unik.

Per og jeg har også hatt besøk denne uken av vår kunstneriske rådgiver Pål Christian Moe. Han bor i Berlin, men jobber som "castingsjef" for både operaen i München og Glyndebourne-festivalen. Tidligere har han gjort det samme for bl.a. operaene i Paris og Chicago. Fra i fjor sommer er han altså nå rådgiver for Nasjonaloperaen, og kommer regelmessig til Bjørvika for møter og for å se forestillinger.

Pål Christian reiser og ser mye, og har en uvurderlig kunnskap og oversikt over hva som skjer i operaverden. Vi har gjennomgått status for sesongene 2014/15 og 2015/16, sett fra et castingsperspektiv. Det vil si, hvem har vi tilgjengelig for hva innenfor solistensemblet, og hvilke roller bør vi besette med eksterne sangere? Når vi først engasjerer en gjest, må sangeren matche og utfylle vårt eget gode solistensemble på en relevant måte. Vi oppdaterer hverandre på sangere, dirigenter og regissører: om hva og om hvem snakkes det mest om i bransjen for tiden, og hvilke forestillinger og regikonsept har Per og Pål Christian sett den seneste tiden. 

For meg er dette inspirerende møter, men også en viktig milepæl for videre arbeidsoppgaver. Ideer skal sjekkes nærmere, noen sangere skal kalles inn til prøvesang, gjestekandidater blir forspurt på tilgjengelighet og interesse for en oppgave, og jeg kan, etter at det er tatt endelige beslutninger, bekrefte avtaler som har vært uforbindtlige og imøtekomme ofte veldig utålmodige agenter. 

Det oppleves som en fordel at jeg begynte mitt yrkesliv i denne bransjen nettopp som agent, dvs. den som representerer en utøver og tar hånd om avtaler. Det er nå over 20 år siden, men de erfaringene jeg fikk som agent, har jeg nytte av hver dag. Jeg samarbeidet tett med utøvere i forhold til deres engasjementer i inn- og utland og ble godt kjent med menneskene bak artisten.

Jeg har stor respekt for utøverrollen og den disiplinen som ligger bak årelangt hardt arbeid. Jeg beundrer sangere som må eksponere seg foran et nådeløst publikum eller kanskje enda verre, i en prøvesangsituasjon. Det må oppleves som ekstremt sårbart å hele tiden bli målt og vurdert, også i penger. En kunstner blir hele tiden konfrontert med spørsmålet om hva en prestasjon, eller forventningene til denne, er verd i rene penger. Å sette en prislapp på et så helt personlig kunstuttrykk, er en prosess jeg hele tiden forsøker å være ydmyk overfor. Det bør aldri bli rutine.

Noen honorarer blir fastsatt gjennom formelle tariffer, men mest skjer det gjennom subjektive vurderinger. Utøvere blir sammenlignet med andre utøvere, og man kan mislike ordet, men vi snakker om en markedspris. Erfaring og renommé er viktig. I hvilken grad er man spesialist og kan noe som veldig få andre kan, spiller også inn når "prisen" skal settes. Av og til opplever vi at agenten forsøker å  "hype" en artist, ved å skryte vedkommende opp i skyene. Etterspørselen kan på kort tid bli veldig stor, slik at agenten kan kreve et høyt honorar, men fallhøyden blir da også stor når forventningene ikke innfris. Da kan en karriere være raskt over.

For oss som jobber med å sette bokstavelig pris på artister, er det helt nødvendig å ha nettverk, erfaring og en streng yrkesetikk. Vi bør tenke langsiktig og investere i tillit, gjensidighet og respekt. Det har hendt at jeg er blitt skjelt ut, forsøkt lurt og presset i forhandlingssituasjoner. Og det finnes agenter som man dermed ikke akkurat "pleier" videre kontakt med. Det viktigste for meg er å ha et internasjonalt nettverk med kompetente og ærlige kollegaer, som jeg kan utveksle erfaringer med. Og de finnes heldigvis. Og blant dem finnes det også flere agenter. Jeg ser ikke bare ser på agentene som en motpart, men som en samarbeidspartner.

Jeg kan heller ikke si at jeg aldri trår feil, men det ligger en oppriktighet bak en hver forhandling. Det er helt nødvendig også med tanke på at vi forvalter mye ansvar ved å engasjere artister. Karrierer kan bygges opp og rives ned basert på om forventninger blir innfridd eller ikke. Sånn sett innebærer ethvert engasjement risiko og sårbarhet.

Nå som Operaen er i en svært alvorlig skjerpet økonomisk situasjon, stilles det enda strengere krav til en hver forhandling. Hva kan vi spare inn, og hva mer kan vi få ut av rettigheter for et honorar. Vi kan på ingen måte ha spanderbuksene på, men vi skal heller ikke spare oss til kunstnerisk fant med det hovedoppdraget Nasjonaloperaen har med å presentere kunst på høyeste nivå. Vi skal respektere og opprettholde et rettferdig honorarnivå for de artistene som vi engasjerer. Det er en hårfin balansegang mellom å tenke stram økonomi og kunne betale det som forventes av en institusjon som Nasjonaloperaen.

Denne uken har jeg for eksempel jobbet med honorarer til et kreativt team som er del av en co-produksjonsavtale med et annet europeisk hus og som har andre standarder for honorarer. Da må vi finne løsninger ved å inngå kompromisser. En av begrunnelsene for at vi co-produserer, er at vi som oppdragsgiver skal kunne dele på utgiftene. Kunstneren får to oppsetninger, både her i Oslo og en eksponeringsmulighet i utlandet. Det skal være gjensidige fordeler og vi må finne den rette økonomiske nøkkelen mellom to operahus, med hver sin økonomi og regelverk. Samtidig som kunstnerne må føle seg ivaretatt. Dersom jeg kun skulle vært en kremmer, hadde jeg nok ikke hatt denne jobben lenge. Det er søken etter det profesjonelle, den personlige kontakten og det etiske i et samarbeid som driver meg i mitt arbeid. 

Det er ikke tatt ut av ingenting når det påstås at det fra tid til annen går en kule varmt i denne bransjen. Men jeg har gode kolleger rundt meg. De fleste som jobber tett med utøvere blir vant til følelsesladede jobbsituasjoner, og tåler noen utbrudd og litt trøkk - heldigvis med humor og humøret i god behold.

Som "backstage-arbeider" føler jeg meg priviligert ved at jeg kan få ta del i det som skjer på scenen, som tilskuer. Går jeg lei innenfor kontorets fire vegger eller er usikker på hvordan jeg skal håndtere en forhandlingssituasjon, er det godt å ta turen inn til en prøvesal eller å overvære en forestilling. Det som skjer på scenen når teppet går opp er mål og mening for alt vi driver med. Å få være med å gjøre livet større for så mange, gjør at litt turbulens og av og til runder med slitsomme agenter, er verd strevet.

Denne helgen har vi premiere på familieforestillingen Robin Hood. Jeg tok med mine to sønner og noen av deres klassekamerater til lørdagsmatiné i går, før vi dro på påskeferie. De var alle kjempeførnøyde. Det er en annerledes og overraskende forestilling som tar barn på alvor med et nyskapende utrykk og samtidsmusikk. Og så har vi så gode utøvere på alle plan, masse teatermagi!  Robin Hood’s rettferdighetsfilosofi er jo ikke en klassiker for ingenting heller, en forhandler kan jo kanskje til og med bli litt inspirert. Herved ønsker jeg alle en riktig god og fredfull påske.

Khairos- en on & offshore- opera

Norge som petroholiker

 

Mandag starter Nasjonaloperaen prøvene på en nyskrevet opera, Khairos, av Torgeir Rebolledo Pedersen (libretto) og komponist Knut Vaage. Premieren er 10. mai. Les her Rebolledo Pedersens innføringsforedrag om "oljeoperaen" som han holdt for alle medvirkende:
 
 

KHAIROS/ OM KJÆRLIGHET I PETROKRATIETS TID

NTB- melding, gjengitt i Klassekampen 29 august 2012:

Statoil øker sin virksomhet i arktiske strøk, og vil bore 9 brønner i den norske delen av Barentshavet i 2013.  Selskapet tredobler budsjettet for teknologisk utvikling for arktiske strøk. (sitat slutt)

Det var som om vi, komponisten Knut Vaage og jeg librettisten, skulle ha skrevet det selv. Og det har vi jo. For dette er operaen om sivilisasjonen Khairos, om pianostemmer Bo Berg og de ni oljebrønnene han lytter seg fram til OFFSHORE. Her han møter sin Bea, kabeltrekkersken, hvis far Atlantis var en av Khairos pionérer, men omkom under dykking, og derfor går igjen. Slik også Bos lille sønn Lillebo går igjen her, fordi Bo er nektet samværsrett med han. Bea og Bo innleder et kjærlighetsforhold, og inspirert av deres felles savn; Beas tap av sin far og Bo´ s tap av sin sønn, skal de også komme til å konspirere sammen, mot den borekåte Godpa og Khairos leverandør av borekroneteknologi, den kyniske petro-psykologen Alun Over Aall.

Fins det et bedre og viktigere tema å lage opera av anno 2013? Det syns nå ikke vi. Khairos er så vitterlig et sted i vår tid. Khairos er en sanntidsopera, et melodrama, og en komedie som ikke slutter bra. Dermed blir den også en tragedie. Hvis første akt utspiller seg ONSHORE, og andre akt OFFSHORE. Mao: Khairos er en On & Offshore Opera om begjær og kjærlighet i petrokratiets tid.

Vår antihelt-helt Bo Berg er en kanskjemann. En mulig vellykking så vel som en mulig  mislykking. En fraskilt, følsom pianist, uten samværsrett med sitt barn som sagt, som ikke får til stort mer enn å ta oppdrag som pianostemmer, en mann som på grunn av sin irriterende gode hørsel drives til uaktsomt drap på en LØVBLÅSER. Dommen han ilegges fra Khairos Konsensusråd må han sone som seismikk i et spesialbygd lyttebein på en lete og boreplattform, f.eks i Arktis. Noe som (mot hans vilje) fører til at det begås en ny og ennå verre forbrytelse OFFSHORE, en uopprettelig miljøforbrytelse som Khairos må sone for med sin undergang.

Utallige klimautredninger anbefaler nå at vi bør la mesteparten av oljen ligge hvis vi skal redde kloden. Men vi gjør det motsatte. Og vi gjør det i et marked med lav oljepris, som igjen fører til økt utslipp av CO 2 og andre klimagasser. Hadde bare vi og flere oljeprodusenter og eksportører holdt igjen litt, hadde oljeprisen steget, og tvunget fram en høyst nødvendig forsering av forskning på og utvikling av alternative energikilder og energiteknologier.

Khairos er en slags karikatur av Norge som petroholiker, et Norge svært mange ennå syns bør forbli petroholiker, også det partipolitiske lederskap, fra ytre høyre til dypt inn i Sv, er stort sett med på det. På onsdag får vi som kjent også besøk av den gamle RV-er Aslak Sira Myhre, som skal fortelle om norsk oljehistorie. Også han stiller seg så vidt meg bekjent svært velvillig til en fortsatt ekspansjon av Norsk oljeindustri. Samtidig som 4 sivilingeniørstudenter ved NTNU i Dagbladet sist fredag 15 mars skriver alle disse midt imot:

Samarbeidende med geologer, geografer, meteorologer og økonomer prøver de å tenke oss ut av oljealderen.  Og de skriver ikke bare for seg selv, men på vegne av et nylig avsluttet ENERGISEMINAR ved Universitetet i Ås, om utfordringer i forhold til alternative energier, som for eksempel vindkraftverksteknologi og den kompetansen man ellers har bygd opp offshore, som man istedenfor å tyne den siste olje ut av Tellus, kan bruke til å utvikle teknologi for eksempelvis biovarme og geotermisk varme. 

Jeg nevner dem alle ved navn, for de er unge, de er mye yngre og utålmodigere i både hoder og hjerter enn både Sira Myhre og meg: Julie Lyslo Skullestad, Håvard Hartvigsen, Ingrid Dagsland Halleraker og Jacob Boye Hansen. Mens politikerne derimot (ingen nevnt, og derfor ingen glemt) de handler her som man gjør i Khairos;  de avdemokratiserer seg og stiller seg til tjeneste for bunnlinjen og opportunismen.

Som statsministeren i Luxembourg, Jean Claude Junker har påpekt:
We all know what to do, but we just do not know how to get reelected after we have done it.

Khairos trer fram for oss som et slags elitært postdemokratisk konsensus-samfunn, der det nærmest er umoralsk ikke å tenke kort, og å handle som om dommedag kom i morgen. Og det gjør den jo, i alle fall for Khairos del.  

I Khairos er man blitt hverandres midler til privat vinning, både på det personlige og det politiske plan, på en måte som impliserer ruin av både natur og kultur. For veien fra Hellas til Khairos er heller ikke lang, og hva hvis også kunstene kun blir midler i en eller annen kommersiell strategi? Det ville bli som om kjærligheten skulle ha konvertert til simpel grådighet.

Det er slike friheter vi karikerer med Khairos. Vi viser også denne sivilisasjonens ignoranse, passivitet og respektløshet i forhold til et følsomt seismisk øre, og dermed til et FØRE VAR- og FØRE BOR - prinsipp. Derfor har vi valgt å gi de ni oljebrønnene som vår antihelt-helt Bo Berg lytter seg fram til, navnene til de KUNSTENES NI MUSER. Der den siste  brønn er den niende muse, nemlig selve tragediens gudinne;  *Melpomene. Slik blir hun denne sivilisasjonens springende punkt. Det punkt alt dreies om tilslutt, og som besegler Khairos skjebne.

Det historisk gitte gylne øyeblikk, denne kvalitet ved stedet Khairos i tiden Kronos, som fornektes ved å trosse varslene om Ragnarok, i et ufromt håp om å brenne også Melpomene tom. På den kortsiktige kommersens alter. Jeg siterer fra libretto:

La oss bore og be

TAKKE OVEN
FOR ALT FRA UNDEN
PÅ FORHÅND TAKK
OG AMEN
Vi sår ører
vi høster kroner
Sevje synges opp og ned 
Men stammen står
hjelpe verden
som vi kjenner den
Hjelpe verden som vi brenner den
Hjelpe tiden å gå
som den går
Hjelpe verden så den virker
Ikke knirker
Hjelpe verden å gå...
 ...gå på det den går på
VERDEN SLIK DEN SMØRES
HJELPE VERDEN SÅ DEN IKKE KNIRKER
NÅR DEN DREIER OM VÅRT STANDPUNKT
VÅR VERDEN SLIK DEN SER SEG SELV
HAR INTET ANSIKT Å MISTE
TAKKE OVEN FOR ALT FRA UNDEN
PÅ FORHÅND TAKK OG AMEN
Be bønnen høy
bor brønnen dyp
brenn den, tenn den

Ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Og hvem faller først; dommen eller dagen? Som hvem vil vi bli husket? Som hverandres ivaretagere, eller som hverandres utnyttere?

Utgangspunktet for vår eget såkalte ”oljeeventyr” som for fiksjonen Khairos, har mange måter vært bra, det begynte i en tid med sterk statlig styring med tildelinger av blokker og borelisenser, stort sett under parlamentarisk kontroll, til Khairos går på børs og delprivatiserter seg, og med det sakte og sikkert løser opp den nasjonale og parlamentariske forankring den har i utgangspunktet.

Lik det Statoil som en gang var vårt, men er blitt et multinasjonalt selskap som har kastet anker også korrupte stater som Angola og i omstridte oljesandprosjekter  i Canada. Og stadig vekk dokumenteres ubehagelige forhold ved Statoils virke globalt. 

Og som våre NTNU- studenter også påviser i sin artikkel: Mange av deres medstudenter faller, på tross av dette, for de høye lønninger og den forførende retorikken fra dette ”Oljeindustrielle Kompleks”. Men det er påtakelig at petrokratiet både her på berget og i fiksjonen Khairos, får større og større problemer med å begrunne sitt virke etisk.

Man har store problemer med den av retorikkens tre musketérer vi kaller ETHOS, man innbiller seg isteden at den kortsiktige LOGOS og den mer langtrukne men dog velsmurte PATHOS kan gjøre jobben istedenfor.

I Khairos er figuren GODPA det personifiserte uttrykk for hva som en gang var et fellesforvaltet demokrati, men som er blitt til konsensusdrevet petrokrati, inspirert av nyliberalismen og Reaganismen i USA på  80 tallet.

Hva jeg i librettoen formulerer slik: FRA VELFERD TIL SELVFERD. Som et uttrykk for at det som skjer ellers i Europa, også har tatt sats her.

En forsert oljeproduksjon, med derav følgende lave priser og lave eksportinntekter, gjør oss likeså sårbare som folk i Khairos, den gjør oss altfor næringspolitisk asymmetriske, petroleumsvirksomheten er et sort hull, ikke i ute i verdensrommet, men et sort hull i vår egen geologi, bokstavelig talt.

Et sort hull som suger til seg for alt for mye talent og initiativ, skaperkraft og kapital, ikke minst suger den til seg vår evne til å tenke edruelig over det faktum, at om det aldri så mye seismikkskytes og seismikkskytes og bores og bores og tappes og tappes, så er det ennå forskjell på  fiskebanker og oljebanker.

Du kan ta ut en fisk av banken, og den kommer igjen, men oljen ikke, den kan du verken ete eller drikke.

Og mot Sira Myhre vil jeg slå et vennskapelig preemptive strike, som det vel heter på godt NATO- norsk: Nei, vi verken skalter eller valter eller raljerer med offshorearbeidere eller deres arbeidsplasser her, for vi trekker nettopp opp de lange linjer; det dreier seg jo om deres barn og  barnebarn og barnebarns barn også dette; kloden rundt, som mulige ofre for polar nedsmelting.

Og tro ikke at vi har glemt våre dykkerpionérer, de vi kan takke for at vi har kunnet utvikle den ekstreme dypvannsteknologien som gjør at vi til nå har kunnet tilegne oss oljen, på godt og på ondt: Det er jo av den grunn at disse, med dykkeren Atlantis i spissen (slik de går igjen i rettssystemet) også går igjen i vår opera, kanskje for en dag endelig å bli ytt rettferdighet?

Den som leverer får se, og den som prøver. Kjære alle medvirkende, vi håper på og regner med dere, det syns vi Khairos er viktig nok til. Derfor, til lykke med stykket, til lykke med trykket, onshore som offshore.

Khairos er for oss mye mer enn et politisk partsinnlegg, det er et poetisk- operatisk utfall, tilsatt de de ingredienser vi mener moderne opera ennå bør bære fram, i velferd som i selvferd: Kjærlighet og begjær, svik og drap og gjenferd, og sist men ikke minst; et håp, i form av et syltynt soprant rop.

TORGEIR REBOLLEDO PEDERSEN

 

Ps: *Melpomene er visstnok skrevet feil i libretto; derfor retter vi det til Melpomene

(Men da er en av våre kilder også feil; se

http://www.flickr.com/photos/ericaswallow/5635566878/