Festspillene mottar i overkant av 20 millioner kroner i offentlig bidrag. Hvilke krav stiller dette til oss? Hvilken oppgave må vi løse for å legitimere ressursbruken?
Publisert i Bergens Tidende 6. januar 2007.
Festspillene møter utfordringer fra flere hold. Noen hevder at vi er for eksperimentelle, mens andre anklager oss for å være et finkulturelt fenomen for en allerede privilegert overklasse. Enkelte røster hevder at Festspillene lever på siste rester av en utdøende kulturytring.
På den liberalistiske høyresiden er det uttalt ønske om at Kulturlivet bør klare seg selv uten innblanding fra Staten. Demokratiske røster hevder at støtten til oss bare kommer en liten elite til gode og krever at vi først og fremst må være tilgjengelige for alle. Når det gjelder kultur hersker det en grunnleggende skepsis til spørsmål om noe er bedre eller viktigere enn noe annet.
lørdag 6. januar 2007
onsdag 22. mars 2006
La det briste og bære!
Nordiske impulser er Festspillene i Bergens nye signatur. Utvidet navn og ny visuell profil er en konsekvens av at vi har redefinert vårt kunstneriske oppdrag.
Publisert i Bergens Tidende 22. mars 2006
Noen vil kanskje oppleve navneutvidelsen som en radikal endring. Det er den også. Med Nordiske impulser markerer vi et brudd, en endring, og helt nye mål. På samme tid er årets kunstneriske program en videreføring av tradisjoner som bygger på arbeidene til mine forgjengere.
Festspillene har helt siden starten i 1953 vært Norges største og viktigste festival. Det er likevel ingen selvfølge at det vil fortsette å være slik. Høye offentlige tilskudd er ingen garanti for at Festspillene leverer kunst på høyeste nivå. Vi må hele tiden tilstrebe utvikling for å fortjene vår posisjon og bringe Festspillene videre. Dersom man forsøker å opprettholde status quo, ender man ofte med tilbakegang. Utfordringen er å fornye for å bevare.
Publisert i Bergens Tidende 22. mars 2006
Noen vil kanskje oppleve navneutvidelsen som en radikal endring. Det er den også. Med Nordiske impulser markerer vi et brudd, en endring, og helt nye mål. På samme tid er årets kunstneriske program en videreføring av tradisjoner som bygger på arbeidene til mine forgjengere.
Festspillene har helt siden starten i 1953 vært Norges største og viktigste festival. Det er likevel ingen selvfølge at det vil fortsette å være slik. Høye offentlige tilskudd er ingen garanti for at Festspillene leverer kunst på høyeste nivå. Vi må hele tiden tilstrebe utvikling for å fortjene vår posisjon og bringe Festspillene videre. Dersom man forsøker å opprettholde status quo, ender man ofte med tilbakegang. Utfordringen er å fornye for å bevare.
tirsdag 10. mai 2005
Kunstens egenverdi
Publisert i Dagbladet 10. juni 2005
NÅR KULTURPOLITIKK eller kultur og næringsliv står på programmet, dukker det på tampen nesten alltid opp en bisetning: «Vi må ikke glemme kunstens egenverdi». Posisjonen som bisetning og oppfordringen og påminnelsen om at vi ikke må glemme, viser kunstens utsatte posisjon. Og denne påminnelsen gir mer grunn til at varsellampene skal lyse, enn til tilfredshet med at vi har fått med oss alle nødvendige aspekter og hensyn i debatten. Når vi snakker om kunst og kultur, som om de var to sider av samme sak, så kan det lett oppfattes slik at kunsten og kulturen er noe det gjelder å ta vare på, noe støtteverdig, noe ideelt, noe som ikke helt klarer seg selv. Og det å støtte kunsten og kulturen - det er noe vi strengt talt ikke er tvunget til, men vi gjør ut fra et ønske om å framstå som gode samfunnsborgere.
NÅR KULTURPOLITIKK eller kultur og næringsliv står på programmet, dukker det på tampen nesten alltid opp en bisetning: «Vi må ikke glemme kunstens egenverdi». Posisjonen som bisetning og oppfordringen og påminnelsen om at vi ikke må glemme, viser kunstens utsatte posisjon. Og denne påminnelsen gir mer grunn til at varsellampene skal lyse, enn til tilfredshet med at vi har fått med oss alle nødvendige aspekter og hensyn i debatten. Når vi snakker om kunst og kultur, som om de var to sider av samme sak, så kan det lett oppfattes slik at kunsten og kulturen er noe det gjelder å ta vare på, noe støtteverdig, noe ideelt, noe som ikke helt klarer seg selv. Og det å støtte kunsten og kulturen - det er noe vi strengt talt ikke er tvunget til, men vi gjør ut fra et ønske om å framstå som gode samfunnsborgere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)