Naturfenomenet

Å høre Luciano Pavarottis stemme var som å oppleve et helt nytt naturfenomen, et musikalsk afrodisiakum.

Publisert i Morgenbladet 14. september 2007.

Operaen som kunstform har i sin over firehundreårige historie levd en schizofren pendeltilværelse. Det som ble til nærmest ved et eksperiment, viste seg å være den mest uttrykksfulle, komplekse og sublime kunstform overhodet. Men nyskapningen ble fort både popularisert og vulgarisert. Helt siden den venetianske operafeberen på midten av 1600-tallet og frem til i dag, har operaen samtidig vist seg som en overfladisk, kommersiell underholdningsindustri. Luciano Pavarottis enestående karriere representerte begge disse ytterligheter.

Da jeg første gang hørte Pavarottis stemme, var det som å oppleve et helt nytt naturfenomen. Hans inntrengende og sanselige stemme virket som et musikalsk afrodisiakum. Jeg fikk ikke nok, og innspillingene fra tidlig syttitall, hans arier fra La Traviata, La Boheme og Rigoletto, ble spilt om og om igjen til både grammofonstiften og vinylplatene var nedslitte. Turiddos drikkevise på slutten av Cavalleria Rusticana fremfører Pavarotti med en frenetisk fandenivoldsk intensitet der livsglede og forutanelse over egen skjebne går sammen i en vokal ekstase.

Et politisk og estetisk eksperiment

«Die Massnahme» er et av de viktigste og mest kontroversielle verkene fra forrige århundre, skriver Tore Vagn Lid og Per Boye Hansen. Stykket settes opp under Festspillene i Bergen.

Publisert i Dagbladet 14. mars 2007

NÅR «DIE MASSNAHME» FÅR sin nordiske urpremiere i vår, i et samarbeid mellom Transiteatret-Bergen og Festspillene, er det en av ytterst få ganger verket fremføres i sin helhet siden 1933. Stykket er et stort scenisk oratorium, radikalt i sin form og kompromissløst i sitt innhold.

Fire hjemvendte agitatorer stiller seg selv for retten. Gjennom et livsfarlig, illegalt oppdrag i den «kinesiske byen Mukden», har de - i kryssilden mellom mektige handelsmenn og britiske militære - arbeidet for en kommunistisk revolusjon. I første setning hylles agitatorene for et vellykket utført oppdrag, men motsetter seg hyllesten - stopper koret - og ber dem dømme. En kamerat er død. De har tatt livet av ham. I en dialog mellom musikk og scene, mellom kor, skuespillere og orkester, ber agitatorene koret ta stilling til det som har skjedd.

Mål og mening med Festspillene

Festspillene mottar i overkant av 20 millioner kroner i offentlig bidrag. Hvilke krav stiller dette til oss? Hvilken oppgave må vi løse for å legitimere ressursbruken?

Publisert i Bergens Tidende 6. januar 2007.

Festspillene møter utfordringer fra flere hold. Noen hevder at vi er for eksperimentelle, mens andre anklager oss for å være et finkulturelt fenomen for en allerede privilegert overklasse. Enkelte røster hevder at Festspillene lever på siste rester av en utdøende kulturytring.

På den liberalistiske høyresiden er det uttalt ønske om at Kulturlivet bør klare seg selv uten innblanding fra Staten. Demokratiske røster hevder at støtten til oss bare kommer en liten elite til gode og krever at vi først og fremst må være tilgjengelige for alle. Når det gjelder kultur hersker det en grunnleggende skepsis til spørsmål om noe er bedre eller viktigere enn noe annet.