Det er min overbevisning at verken opera, musikkteater, ballett eller musikaler vil kunne få en langsiktig kunstnerisk vekst i Bergen uten at de får en egnet arena.
Publisert i Bergens Tidende 8. mai 2009
Etter snart fire år som direktør for Festspillene i Bergen er jeg blitt godt kjent med byens muligheter og begrensninger som internasjonal festivalby. Mangelen på et godt lokale for større sceniske produksjoner er her prekær, og det er det som i hovedsak skiller Festspillene fra de fleste andre større europeiske festivaler.
I Edinburgh var situasjonen tilsvarende inntil byen fikk sitt eget Festival Theatre i 1994. Selv om den skotske nasjonaloperaen ligger i Glasgow, har Edinburgh Theatre ført til at opera og ballet som kunstformer har styrket seg, og Edinburgh International Festival er blitt en av de viktigste bidragsyterne også på disse kunstområdene.
fredag 8. mai 2009
onsdag 22. april 2009
Gi Oslo musikkens hus!
Oslo-Filharmoniens krise handler om mer enn mangel på en sal med god akustikk.
Publisert i Aftenposten 22. april 2009
Diskusjonen om Oslo Filharmoniske Orkesters fremtid er etter min mening den største kulturpolitiske utfordringen i dag. Fra å være et provinsorkester uten sterk nasjonal forankring, gjennomgikk det en enorm utvikling i løpet av 10-15 år og ble en aktør på de aller gjeveste internasjonale arenaer. Ingen annen norsk institusjon kan vise til maken. I en periode da utøvelse og formidling av europeisk høykultur ellers møtte både motstand og uforstand, gikk Oslo-Filharmonien mot strømmen, men ikke som fanebærer for tapte verdier. Orkestret klarte å begeistre et stort publikum, både i Norge og over store deler av verden.
Mest betydningsfulle.
Mariss Jansons’ innsats for orkestret fremstår som noe av det mest betydningsfulle som er gjort i norsk kulturliv i etterkrigstiden. Han kjempet for sitt eliteorkester og vant aksept i vide kretser. Det var ganske unorsk; den type innsats og belønning er stort sett forbeholdt idretten i Norge. Orkestret var den viktigste referansen for de fleste av oss som jobbet med formidling av kunstmusikk.
Publisert i Aftenposten 22. april 2009
Diskusjonen om Oslo Filharmoniske Orkesters fremtid er etter min mening den største kulturpolitiske utfordringen i dag. Fra å være et provinsorkester uten sterk nasjonal forankring, gjennomgikk det en enorm utvikling i løpet av 10-15 år og ble en aktør på de aller gjeveste internasjonale arenaer. Ingen annen norsk institusjon kan vise til maken. I en periode da utøvelse og formidling av europeisk høykultur ellers møtte både motstand og uforstand, gikk Oslo-Filharmonien mot strømmen, men ikke som fanebærer for tapte verdier. Orkestret klarte å begeistre et stort publikum, både i Norge og over store deler av verden.
Mest betydningsfulle.
Mariss Jansons’ innsats for orkestret fremstår som noe av det mest betydningsfulle som er gjort i norsk kulturliv i etterkrigstiden. Han kjempet for sitt eliteorkester og vant aksept i vide kretser. Det var ganske unorsk; den type innsats og belønning er stort sett forbeholdt idretten i Norge. Orkestret var den viktigste referansen for de fleste av oss som jobbet med formidling av kunstmusikk.
mandag 18. august 2008
Intrigespillets laboratorium
I operaen Cosí fan tutte eksperimenterer Mozart med menneskenes svakheter.
Publisert i Morgenbladet 18. januar 2008.
Mozart er ikke alene om å være offer for forenklende fordommer. Bach blir fremstilt som en himmelvendt Guds tjener, Beethoven som den kjempende titan, Wagner som en teutonisk rabulist, Richard Strauss som en eklektisk opportunist, og så videre. Mozart ble lenge først og fremst fremstilt som en sirlig rokokkofigur, som en typisk representant for tidens elegante ornamentikk. Bildet ble slått i stykker av filmen Amadeus på midten av 1980-tallet. Her dukker Mozart opp som en halvgal, barnslig vimsekopp på den ene siden og som et uforklarlig geni, et medium for høyere makter, på den andre siden – en splittet person som ikke helt vet hva han gjør, men lar musikken renne ut av et overflødighetshorn med geniets inspirasjon som kilde.
Peter Shaffer, som skrev skuespillet Milos Formans film er basert på, skal ha honnør for å rive ned Mozart fra porselensdukkesokkelen. Alternativet han setter frem er imidlertid en ny myte bygget på anekdoter og forenklinger. Mozarts analhumor og erotiske appetitt var slett ikke atypisk for menneskene på slutten av 1700-tallet. Mozart skrev ufattelig mye på kort tid, han var en hardtarbeidende mann med et stort overblikk og sterke intellektuelle evner. Vi vet blant annet at han leste Shakespeare og var godt kjent med tidens revolusjonære ideer (Voltaire). Flere av hans verk er gigantiske konstruksjoner som forutsetter analytiske evner og nitid forarbeid. At stor arbeidskapasitet kan kombineres med et til tider utsvevende liv, kjenner vi flere eksempler på.
Publisert i Morgenbladet 18. januar 2008.
Mozart er ikke alene om å være offer for forenklende fordommer. Bach blir fremstilt som en himmelvendt Guds tjener, Beethoven som den kjempende titan, Wagner som en teutonisk rabulist, Richard Strauss som en eklektisk opportunist, og så videre. Mozart ble lenge først og fremst fremstilt som en sirlig rokokkofigur, som en typisk representant for tidens elegante ornamentikk. Bildet ble slått i stykker av filmen Amadeus på midten av 1980-tallet. Her dukker Mozart opp som en halvgal, barnslig vimsekopp på den ene siden og som et uforklarlig geni, et medium for høyere makter, på den andre siden – en splittet person som ikke helt vet hva han gjør, men lar musikken renne ut av et overflødighetshorn med geniets inspirasjon som kilde.
Peter Shaffer, som skrev skuespillet Milos Formans film er basert på, skal ha honnør for å rive ned Mozart fra porselensdukkesokkelen. Alternativet han setter frem er imidlertid en ny myte bygget på anekdoter og forenklinger. Mozarts analhumor og erotiske appetitt var slett ikke atypisk for menneskene på slutten av 1700-tallet. Mozart skrev ufattelig mye på kort tid, han var en hardtarbeidende mann med et stort overblikk og sterke intellektuelle evner. Vi vet blant annet at han leste Shakespeare og var godt kjent med tidens revolusjonære ideer (Voltaire). Flere av hans verk er gigantiske konstruksjoner som forutsetter analytiske evner og nitid forarbeid. At stor arbeidskapasitet kan kombineres med et til tider utsvevende liv, kjenner vi flere eksempler på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)