Norske regissører flagger ut

Det er påfallende hvor mange norske regissører som har forflyttet seg til utlandet og som vi sjelden får oppleve på norske scener. De to kanskje sterkeste navnene Ole Anders Tandberg og Alexander Mørk-Eidem har begge Stadsteatern i Stockholm som sin faste base. Også Eirik Stubø har gjort svenske av seg for en periode. Teatersjefen der, Benny Fredriksson, har røvet til seg hele elitelaget av norske regissører og gitt dem utviklingsmuligheter som de tydeligvis ikke finner hjemme. Legger man til at Vegard Vinge og Ida Müller har inntatt Volksbühnes Prater i Berlin, så er det snakk om en teaterflukt til utlandet. Nå kan man ikke anklage våre fremste regissører for å ta imot spennende internasjonale tilbud. Det som er beklagelig er at de sjelden blir lokket til oppgaver hjemme. At de største teatertalentene flykter fra Norge innebærer et stort tap for norsk teater.

Bildet er ganske tydelig nå i høst. Ole Anders åpnet Store scene på Stadsteatern lørdag med en forrykende oppsetning av Jeppe på Berget. Det ble for meg en stor teaterkveld, der alle teatrets ingredienser ble ivaretatt og utnyttet til fulle. Vi fikk servert en smart, klok og stram versjon, der Holberg ble løftet opp som besk og rammende samtidssatire, samtidig som fabelaktige skuespillerprestasjoner med Leif Andrée i sentrum skapte strålende situasjonskomikk. Det var vakkert og stygt, brutalt og sensibelt, rått og varmt på samme tid. Lucas Svensson hadde oversatt og skrevet til tekster, som kun bidro til å styrke den i utgangspunktet ikke altfor sterke teaterteksten. Scenograf Maria Geber skapte et eventyrlig teaterrom, der små og enkle virkemidler hadde enorm effekt og skapte bilder som vil bli stående som uforglemmelige inntrykk.

Tandberg kommer heldigvis tilbake på Den norske opera & ballett med Monteverdi-oppfølgeren Ulysses hjemkomst til våren, men ellers er han svært sjelden å oppleve på norske teatre. Alexander Mørk-Eidem har beriket norsk teater med en fabelaktig bearbeidelse av Jungelboken på Det Norske Teatret for noen år siden, men det er sørgelig lenge siden et norsk teater har lokket ham til en regioppgave. Mørk-Eidem har flere kassasuksesser som Jungelboken, De tre Musketörerna og Paraplyerna i Cherbourg gående på Stadsteatern og er å regne som en slags sjefregissør der. Nå forbereder han Platonov av Tsjekhov (hans Tre søstre ble for et par år siden også en storsuksess). At Vinge/Müller flagger ut er kanskje det aller største tapet. I slutten av oktober har de premiere på John Gabriel Borkman i Berlin.

Setter vi dette opp mot den norske teaterhøsten, er savnet stort og åpenbart.

Festspillkunstnere i Berlin

Bare få dager igjen til ferie. De siste dagene har jeg tilbragt i Berlin. Calixto Bieito hadde stor suksess med sin oppsetning av Poulencs mest spilte opera Karmelittersøstrene på Komische Oper. Mest kjent er operaen for slutten der den gnissende lyden av giljotinen er komponert inn i musikken og mange hadde nok trodd at Bieito, som er kjent for sine drastiske virkemidler, skulle la scenen bade i vold og blod. Men Calixto Bieito vet å økonomisere når han synes det er på sin plass og gjorde alle forventninger til skamme. Jeg tror det er første gang jeg har vært på en premiere der Bieito ikke er blitt møtt med buing og fyrop, men kun stormende begeistring. Ja, selv den beryktede konservative kritikeren Klaus Geitel i Berliner Morgenpost, som tidligere mente at Komische Oper burde stenges etter at han hadde sett Bieitos oppsetningen av Bortførelsen av Seraillet for noen år siden, fant bare fram superlativer i dagens anmeldelse. Det var i det hele tatt en veldig vellykket oppsetning, med bra sangere i alle partier og ikke minst en dirigent, Stefan Blumier, som virkelig hadde taket på Poulencs fargerike og kontrastrike partitur. Det gjorde godt etter at lørdagens oppsetning av Mozarts Idomeneo samme sted, dessverre ikke ble noe høydepunkt.

I Berlin har jeg hatt møter med ulike folk med tanke på framtidige festspillproduksjoner. Calixto lovet å komme tilbake til Bergen, men jeg vet ikke riktig når det blir. Han er ekstremt opptatt framover med store prosjekter både for Ruhrtriennale og til kulturprogrammet for OL i London. Nå i slutten av uka har han premiere på en oppsetning i Barcelona, over en tekst av Edgar Alan Poe.

Ida Müller og Vegard Vinge er i full gang med forberedelsene til høsten premiere i Prater, Volksbühnes scene 2 som i mange år har vært dramatikeren og regissøren René Pollesch' teater. At Vegard og Ida nå har overtatt og har denne scenen til sin disposisjon er ganske oppsiktsvekkende. For et par uker siden viste de scener fra Vildanden som installasjon som gikk kontinuerlig natt og dag i flere døgn. Nå forbereder de en ny oppsetning, Ibsens Jon Gabriel Borkmann, som har premiere i slutten av oktober. Jeg fikk sett modellen og hvordan den ble satt opp som en “byggeprøve” i teatret på Prenzlauer Berg i Berlin. Det blir et kjempestort prosjekt som igjen vil sprenge noen grenser for hvordan vi oppfatter en teaterforestilling.

Om Vildanden-prosjektet vårt er det skrevet mye rart og fortsatt blir oppsetningen diskutert og brukt som referanse i ulike sammenhenger. Kanskje jeg også en dag vil gi en detaljert beskrivelse av hva som faktisk skjedde for litt over to år siden? Jeg gleder meg først og fremst til å få dem tilbake til Festspillene.

Ingar Dragset og Michael Elmgren er også Berlin-bosatte kunstnere som jeg har hatt samarbeid med gjennom mange år – fra de i 2002 laget et flott sceneteppe som hang foran jernteppet på Komische Oper en hel sesong. Mange husker sikkert animasjonsversjonen de gjorde av Kaija Saariahos opera Lámour de loin i 2009 eller den fine festspillutstillingen de hadde i Bergen Kunsthall i 2005. De har også gjort en stor internasjonal karriere med oppdrag over hele verden, som blant ansvaret for både den skandinaviske og den danske paviljongen på Venezia-biennalen i 2009. Nå har de vunnet en svært prestisjefylt konkurranse om å lage et kunstverk på den fjerde søylen som omgir Nelson rundt på Trafalgar Square i London. Et tyvetalls kunstnere ble invitert, seks stod igjen på en shortlist og det var altså Elmgren & Dragset som stakk av med oppdraget. Skulpturen skal avdukes i slutten av januar 2012 som en offisiell åpning av kulturpogrammet til OL i London. Planene vi har med Michael og Ingar gleder jeg meg til å fortelle om litt senere i sommer, tidlig høst.

Ingar tok meg med til det han mente var Berlins beste espresso-bar. Den heter cafe Kristiana og ligger i Fehrbellinerstrasse 5, bare noen meter inn fra Schönhauser Allee. Den drives av en nordmann fra Sunnmøre. Kan anbefales.

Vil du være med å forbedre Festspillene?

Festspillenes stab går nå langsomt i feriemodus. I går hadde vi styremøte der vi oppsummerte årets festspill. Det var stort sett fornøyde reaksjoner, men også kritiske kommentarer og ønske om forbedringer. BT har også fortsatt diskusjonen om Festspillene og Hilde Sandviks innlegg 20. juni blir besvart av meg og kommunikasjonssjef Silje Gripsrud i morgendagens avis.

Det synes å være enighet om at Festspillenes holder et høyt kunstnerisk nivå, men at hovedutfordringen er hvordan vi skal nå ut med vårt bredt sammensatte program. Festspillene har forandret seg, men forandringene har ikke festet seg og vi registrerer at det fortsatt er mange som oppfatter Festspillene som ekskluderende og forbeholdt de få.

Det er særlig grepene vi har gjort for å nå et nytt publikum som ser ut til å være vanskelig å kommunisere. Her møter vi ikke på den resonans i mediene som vi kunne ønsket oss. Et område der vi har problemer med å kommunisere er publikumsbesøket. Mediene i Bergen velger konsekvent å fokusere på antall solgte billetter. Vi mener det gir et skjevt inntrykk av helheten. Festspillene har et oppdrag om å henvende seg til et publikum som ikke finner veien til våre innendørs arrangementer, i tillegg til at vi har et stort gratis tilbud, særlig til barn og unge.

I 2010 gjorde vi et viktig grep i så måte. Vi valgte å legge åpningsseremonien utendørs, tilgjengelig for alle, og vi bød på en gratis utekonsert (som i 2009 ble arrangert for et betalende publikum i Nygårdsparken). Denne forandringen ble godt tatt imot og var et viktig ledd i å åpne opp Festspillene for hele byens befolkning. Dette har vi også brukt store ressurser på, men har altså ikke fått betalt i form av registrerte betalende, tvert imot så “mistet” vi to ganske store arrangementer (i 2009 utgjorde disse over 4000 betalende publikummere).

Men det vi altså fikk var et veldig stort løft i det totale publikumsbesøket, ja vi økte fra 38 284 i 2009 til 56 829 i 2010. I år gikk det totale besøkstallet ned til 50 267, men det er likevel langt over besøkstallet for 2009 (og de foregående år: 2007: 37 319 og 2008: 34 445). Likevel blir det skapt inntrykk av at publikumsbesøket er sterkt redusert.

Åpningsseremonien må bli bedre til neste år. Jeg hadde et møte med Ole Hamre sist uke og han blir med på å tenke hvordan vi kan gjøre denne muligheten til å kommunisere bredt enda bedre. Men også du som leser dette utfordres til å komme med innspill! Hva skal vi gjøre for å sette farge på byen når Festspillene skal markere sitt 60-årsjubileum? Kom gjerne med konkrete forslag. Kanskje vi må tenke helt nytt? Kanskje det bare er små justeringer som skal til? Jeg har allerede også fått biskopen med på laget, og han garanterer at værgudene skal være mer medgjørlige!