Dagboknotater fra Operaen 6 og gjesteinnlegg fra Kari Standal Pavelich

Hvor mye opera trenger Norge?

Min assistent Camilla Svendsen forslo at jeg burde invitere inn gjesteskribenter her på bloggen fra tid til annen. Det synes jeg er en veldig god idé. I det siste har jeg reflektert over den store operainteressen som finnes rundt om i hele Norge. Besøket vi hadde fra Norfjordeid for et par uker siden gjorde stort inntrykk, ikke bare på meg, men på hele huset. At det også skulle vekke internasjonal oppsikt, som dere kan lese om under, er jeg ikke forundret over. Jeg spurte derfor min kollega Kari Standahl Pavelich om hun kunne tenke seg å gi en liten rapport, en utfordring hun umiddelbart svarte positivt på. Det de har fått til på dette lille stedet med drøye 5000 innbyggere er et mirakel og vekker berettiget oppsikt langt ut over landets grenser.

Selvom operamirakelet i Nordfjordeid er unikt, så tror jeg også det er utslag av at operainteressen i Norge aldri vært større enn den er i dag. Denne sesongen har over 26 000 sett Nasjonaloperaens oppsetning av Madam Butterfly og over 30 000 så vår oppsetning av Flaggermusen. Det er utrolige tall. Aktiviteten og interessen er voksende i alle landsdeler. I Kristiansand og Stavanger har de fått nye bygg med langt bedre forutsetninger for å spille opera. I Bodø kommer det nytt bygg om halvannet år. Bergen ser ut til å måtte avfinne seg med å spille i Grieghallen med dens begrensinger i overskuelig fremtid, men aktiviteten der er ambisiøs. Førstkommende lørdag samles representanter fra operaselskap fra hele landet til årsmøte i Bergen, der vi skal få se en helt ny oppsetning av Janaceks opera Den listige lille reven. I dag søndag, er jeg på vei til Trondheim for å overvære premieren på Don Giovanni. Trønderne har valgt å samarbeide med Operaen i Krakow, der denne oppsetningen hadde premiere for kort tid siden. Kristiansund har nettopp gjennomført sin operafestuke med nyoppsetninger av både Madam Butterfly og Verdis Konge Un giorno di regno. Listen over aktivitetene kunne vært mye lenger. Ta en titt på Opera Norges hjemmesider der du finner en liste over alle de ulike operaselskapene som finnes Norge rundt. http://www.operanorge.no/

Nasjonaloperaen forbereder sammen med Stavanger Konserthus og Stavanger symfoniorkester en ny oppsetning av La Travitata som skal ha premiere i Stavanger i slutten av mai og som til høsten skal vises i Bodø i samarbeid med Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Til høsten skal vi lage en "pocket-opera" som skal kunne spilles i klasserommene og tilbys barne-og ungdomsskoler over hele landet.

At vi har fått profesjonelle produksjonsmiljøer utenfor Nasjonaloperaen gir rom for en viss konkurranse og virker gjensidig inspirerende på de ulike aktørene. Den gamle modellen med Riksopera er blitt supplert med dyktige operaselskaper som makter å kombinere satsing på lokale krefter og dugnadsånd med forestillinger på høyt kunstnerisk nivå. Vi i Nasjonaloperaen ønsker å være et kompetansesenter for hele landet og ikke minst bidra med forestillinger og konserter i byer og steder der det ikke er bygget opp egne produksjonsselskaper. Samtidig ønsker vi kontakt også med de største regionsoperaene for å se hvordan vi best kan utvikle et samarbeid.

Vi må alle stille oss spørsmålet om hvordan vi best skal utnytte de samlede ressursene. At de større byene i Norge utenom Oslo skal produsere egne påkostede oppsetninger, tror jeg ikke vil være bærekraftig på lengre sikt. Å produsere opera i stor skala er dyrt og nye produksjoner bør kunne spilles på flere steder. Jeg tror vi vil oppleve en utvikling der samarbeid mellom de ulike aktørene ikke bare vil være påkrevet, men også bli ønskelig, fordi det vil åpne opp for kompetanseheving og styrking av det kunstneriske sluttresultatet. Det kan være samarbeidsprosjekter mellom de ulike distriks- og regionsoperaene, slik for eksempel Nordfjordeid og Kristiansund gjør til høsten, men Najonaloperaen er også åpen for samarbeidsprosjekter. En mulightet er produksjon av turné-oppsetninger som vi nå gjør med La Traviata, men det kan også være tenkelig at vi samarbeider om operaoppsetninger som både kan vises i distriktene og i Bjørvika.

Jeg ser frem til å møte kollegaer fra hele landet. Selvom vi har bare har ett fullt utbygget operakompani i Norge, så har vi i Oslo også mye å lære av hvordan opera produseres, arrangeres og formidles i for eksempel Nordfjordeid, som Kari her forteller mer om.  

Gjesteinnlegg ved Kari Standal Pavelich, operasjef i Opera Nordfjord

I løpet av ein lang og hyggjeleg telefonsamtale med operasjef Per Boye Hansen for nokre dagar sidan, fekk eg ei spontan innbyding til å vere gjestebloggar på den faste søndagsbloggen hans. Klart eg sa ja, så no kastar eg meg til ulvane med skrekkblanda fryd! 

Etter ei gjesteveke i nasjonaloperaen for eit par veker sidan, med eit Tryllefløyten-mannskap på 101, ca. 50/50 profesjonelle og amatørar, hadde vi mykje å snakke om, som kanskje kunne delast med andre. I det følgjande skal lesarane få eit lite innblikk i kva vi i Opera Nordfjord har styrt med – og styrer med – for tida.

Torsdag 7. februar gjekk det første av i alt tre vogntog over Strynefjellet, fullasta med kulissar, rekvisittar og kostyme, med Bjørvika som endestasjon. I løpet av innlastinga i den første bilen vart det fort klart at vi måtte ha eit vogntog til – klart til innlast fredag morgon med nytt riggelag. Då dei var vel i gong, vart det like raskt som sist klart at det var trong for 4 lengdemeter ekstra med transport for å få alt av garde – og det hasta!

No hadde det seg slik at eg skulle rett på lufta på NRK radio, då denne trongen for 4 lengdemeter med transport så akutt meldte seg fredag ettermiddag. Så eg hoppa i det, greip mikrofonen og etterlyste på direktesending den som kunne tenkje seg å bli helten i mitt liv – den dagen -  og skaffe desse fire metrane med transport for å redde det lenge etterlengta gjestespelet. Ein halvtime seinare sat eg i frisørstolen med stripehette og fargestoff over heile mobiltelefonen og ringte til dei lokale transportselskapa eg hadde fått tips om. Eg fekk napp på andre forsøk, og ja, han hadde så visst fire meter til meg, og var klar til innlast i bilen neste morgon. Og slik vart det – håret vart ferdigstripa i løpet av ei rekkje telefonsamtalar, og helten var på plass! It’s the miracle of a small town!

Resten vart eit eventyr; Opera Nordfjord vart teke godt i mot i Bjørvika av alle vi var i kontakt med, og særleg operaens produsent, Jan Helge Trøen. Alle våre eigne frå 11-75 år, som hadde teke fri ei veke frå skule og frå arbeid utan lønn, vart litt rakare i ryggen i løpet av veka. Ein kombinasjon av ærefrykt for sjølvaste nasjonalikonet Bjørvika OG ei sterk tru på at vi faktisk hadde ein flott produksjon å vise fram! Vårt eige tekniske team arbeidde lange, men inspirerande  dagar saman med huset sine eigne medarbeidarar, og etter ei lita veke med prøver med regissør Ronald Rørvik og dirigent Michael Pavelich var vi klare for våre tre forestillingar på Scene 2.

Vi tør vel seie at det vart suksess, etter publikum si mottaking å melde. Vi lurer framleis på kven dei var, alle som heilt frivillig løyste billett og kom på forestillinga vår og ga oss varm applaus. Vi såg nokre kjende og kjære fjes heimanfrå  i salen, men heldigvis, får vi vel seie, var dei i sterkt mindretal! Nokre kjendisar var òg registrerte, og det var jo litt ekstra stas.

Musikk- og operakritikar Andrew Mellor frå dei engelske musikkmagasina og- nettstadene Gramophone og Opera  var tilfeldigvis i Oslo denne veka og tok kontakt for å få pressebillett.  Han likte så godt det han såg og høyrde, at han skreiv ein lang omtale både om sjølve premieren, om bakgrunnen for gjestespelet og om Opera Nordfjord som distriktsopera.  Artikkelen har vorte spreidd og delt på sosiale medier  og har jamvel hamna i Toronto, Canada – no er den kanskje ute og flyr på verdsveven på veg til nye stader vi aldri får vite om. Les artikkel

Etter nattbussreisa heimatt ei søndagsnatt for å rekkje heim til arbeid og kvardagen måndag morgon, fri for sminke, parykk, sagflis, sytråd, hammar og adgangskort, har det vore godt for oss alle å dvele ved alle dei  gode opplevingane frå gjestespelet gjennom vennlege ord frå ein engelskmann. Når vi tenkjer oss om, sto ikkje hovudstadsavisene akkurat i kø for å dekkje premieren vår, men Gramophone vart ein diger bandasje på såret – endåtil på engelsk!

Dagen etter heimkomsten starta innspurten med 6-timar lange daglege musikaløvingar  til Hairspray for elevar ved Eid vgs. med regissør og musikalsk leiar Michael Pavelich, kvar dag i heile vinterferien!  Denne helga var det premiere med svingande 60-tals storbandmusikk. 40 elevar frå allmenn- og yrkesfag på scena, tidsriktige kostyme og høgt hår og vasskjemma hår, mykje talent, 16 dansenummer og aller mest veldig mykje øving og arbeid sidan tidleg i haust . Klart at dette er ei reise i danning for dei unge, klart det er utviklande for personlegdomen, for sjølvkjensla og for eiga meistring. Det bidreg til å sprenge nye grenser og å nå nye mål. Eg er viss på at for nokre, eller kanskje mange, var nettopp dette musikalprosjektet skjellsettande i deira liv. Det er ei glede  og eit privilegium å sjå korleis usikre ungdommar med varierande sjølvkjensle utviklar seg og finn talent dei ikkje visste at dei hadde, med god støtte frå inspirerande, kloke vaksne og ein støttande musikalvennegjeng på tvers av linjeval og klassetrinn, som dei ikkje ville ha kjent elles. Og dei vi allereie kjenner som flinke og talentfulle, vert endå flinkare og motiverer og gjer dei andre gode. Joda, drama i skulen er bra! Les om Hairspray

Tysdag kveld har vi vår siste Messias-korøving med 90 korsongarar, av dei 65 ungdommar frå musikklinja ved Firda vidaregåande skule i Gloppen. Veka etter møtast kor, orkester og solistar for aller første gong. Händel sitt meisterverk skal setje seg i ryggmargen for alltid hos dei unge songarane, som byter ut kvardagsdongerien og tennisskoa med finkjole, dress og tversoversløyfe. I Eid, Gloppen og Florø skal dei lage stor musikk, tre dagar til ende. For ei gåve det er for oss i Opera Nordfjord å få forvalte oppdragarrolla gjennom spennande samarbeidsprosjekt med nyfiken og søkjander ungdom, der musikkskatten, som ein konglomerat i sine mange variantar, finn vegen til hjartet . Så enkelt er det. Eg har sagt det før, og eg seier det igjen, enkelt og greitt: vårt oppdrag er først og fremst å røre ved hjarta ...

I år feirar Opera Nordfjord 15 år; i 1998 hadde vi eit budsjett på kr 750.000 på vår første Flaggermusen-produksjon, med 4 utselde forestillingar og 1400 tilhøyrarar i aulaen på Fjordane Følkehøgskule. I år dristar vi oss til ny-premiere i Operahuset Nordfjord, 10 forestillingar,  4900 billettar og eit budsjett på kr  4,1 mill. I tillegg presenterer vi for aller første gong ein rein ballettproduksjon, Nøtteknekkaren, med tre forestillingar og 90 born og unge på scena, KOR vi gler oss!

Eg takkar for meg og vonar at de som les dette tek dykk tid til å lese artiklane de finn i lenkjene  – dei er først og fremst ein hyllest til lojale dugnadsarbeidarar og framsynte lokal- og fylkes politikarar, som heia oss fram og tok riktige avgjerder til rett tid både når Opera Nordfjord vart stifta og når operahuset ”vårt” vart bygt . Kanskje de får lyst til å ta dykk ein tur til hausten og oppleve sprudlande Wienermusikk og yndige dansarar i tyllskjørt? Operahuset Nordfjord er eit gjestfritt hus, som folket i Nordfjord – velkomen!

Dagboknotater fra Operaen 5

Pressen resirkulerer fordommer og falske myter om klassisk musikk og opera

Nesten hver gang det er snakk om den klassiske musikktradisjonens posisjon, dukker det
opp to argumenter. Det ene er at det er for dyrt og bare forbeholdt en økonomisk elite.
Det andre argumentet er at klassisk musikk tilhører en svunnet tid og mangler relevans
for moderne mennesker. Jeg mener begge argumentene bygger på fordommer og falske
myter. Hver dag ser vi eksempler på det motsatte. Det er viktig at vi som produserer og
legger til rette for konserter og opera-forestillinger, fortsetter med å jobbe for at flere skal
ta del i tilbudet. Men vi har også lov til å være fornøyde og glede oss over at den klassiske
tradisjonen lever i beste velgående og at interessen for det vi holder på med er økende.
Besøkstallene vi i Operaen kan vise til er klare. Aldri har så mange kommet på våre
forestillinger. I kveld søndag, vil 1360 mennesker høre på at Leif Ove Andsnes sammen
med Det Norske Kammerorkester spiller to klaverkonserter av Beethoven. Den konserten
har vært utsolgt i mange måneder og vi kunne sikkert fylt enda en full sal.

Mer oppsiktsvekkende er det at i går lørdag 23. februar spilte våre tre konsertmestere
sammen med vår musikksjef John Helmer Fiore ved klaveret, Brahms' tre fiolinsontaer
for en fullsatt Scene 2. 350 publikummere satte seg i salen for å lytte til Brahms
fiolinsonater kl. 14 lørdag ettermiddag, samtidig med at Nortug &co gikk 30km i VM. Det ble
en fantastisk konsert, og da alle tre spilte sammen til slutt, satte de fyr på forsamlingen.
Det ekstranummeret skulle vi lagt ut på YouTube. Billettene kostet hundre kroner og da
fikk alle kaffe og en kake i pausen, altså i praksis en gratis konsert - langt billigere enn å
gå på kino. Det er et tilbud vi ønsker å gi hver lørdag. Vårt mål er at alle kan komme til
Operaen lørdag ettermiddag for å oppleve musikk og opera på høyeste nivå, for en svært
billig penge.

Øyvind Bjorå, Camilla Kjøll og Catharina Chen er gode eksempler på at kvaliteten på
norske musikere aldri har vært så høy. Spesielt strykerne er blitt bedre. I dag har vi en hel
generasjon av unge strykere som hevder seg helt i toppen. Ved siden av de tre nevnte,
som heldigvis har havnet i spissen for vårt orkester, dukker det opp nye stortalenter i
kjølvannet av enere som Vilde Frang, Hemsing-søstrene og Guro Kleven Hagen.

Det er en gledelig utvikling som ofte ikke blir tilstrekkelig påpekt. Vi har lett for å snakke
oss selv ned. Det er som om vi føler at vi er på defensiven og må forsvare oss mot
fordommer og falske myter. Det hjelper heller ikke at pressen ofte ukritisk resirkulerer
fordommene og gir inntrykk av at det klassiske musikkmiljøet er en liten nisje for de få og
privilegerte. Sannheten er at opera og klassisk musikk aldri har hatt en sterkere posisjon.
Kultur er mer populært enn sport, og aldri besøker så mange mennesker i Norge konserter
og operaforestillinger enn de gjør i dag.

I ettermiddag sendte NRK et program som de kaller "spillerom", der det fokuseres på unge
dirigenter. Vi ser her det samme. Nivået har aldri vært bedre. Alle de fire største norske
symfoniorkestrene har nå pur unge høyt kvalifiserte sjefsdirigenter som vi kan forvente oss
mye av.

I Operaen prøver vi nå både Cavalleria Rusticana og Pagliacci som vil ha premiere
på lørdag. Før premieren lørdag kl 14:30 skal jeg ha en samtale med regissøren og
operasjefen på Covent Garden, Kasper Holten, som er gratis og åpent for publikum.

Samtidig forbereder vi noe så sjeldent som en nyskrevet opera for barn på hovedscenen.
Det er historien om Robin Hood som er blitt til en flott forestilling som hadde premiere
på min gamle arbeidsplass Komische Oper i Berlin for litt over fire år siden. Vi har besøk
fra Berlin av Tomo Sugao som er en utrolig inspirerende regissør. Da jeg stakk innom
prøvene her om dagen, hadde han kjøpt norsk landslagsdrakt med nr 13 Huseklepp på
ryggen. Sangerne våre blir drillet til perfeksjon. Regien er leken og full av innfall, med
Tomo som superproff coach. Premieren er fredag 22 mars. Jeg har grunn til å tro at denne
forestilling også vil være et eksempel på at opera er for alle og at det er en kunstform som
lever i beste velgående.

Fra venstre: Thor Inge Falch, Jørgen Backer, Mads Wighus og i norsk landslagsdrakt Tomo Sugao

Dagboknotater fra Operaen 4

Operamaraton, korlegende og mirakelet i Nordfjordeid

Denne uka har vært preget av det jeg liker aller best med jobben som operasjef, å se prøver og operaforestillinger. Nasjonaloperaen er inne i en hektisk prøveperiode med forberedelser til både Cavalleria Rusticana/Pagliacci (eller kæv-pæg som er operasjargongens forkortelse) og barneoperaen Robin Hood som også skal spilles på hovedscenen. Dessuten er det forberedelser til hele 4 uroppførelser! Først tre korte nye verk som vi har kalt Pagliacci inntar prøvesalen, deretter Khairos av Knut Vaage på scene 2. For sangere og musikerne er det alltid en utfordring å synge ny musikk, så fremførelsene krever ekstra lange og intense prøveperioder.

Torsdag hadde vi siste forestilling av Flaggermusen. Jeg har skrevet om den oppsetningen tidligere her på bloggen, og ikke minst skrytt av alle medvirkendes innsats for å holde energien oppe og utvikle forestillingen som nå hadde sin siste av hele 24 fremførelser, alle så godt som utsolgte. Noen av de medvirkende tok initiativ til en sammenkomst etterpå, så torsdag ble det barbesøk til ganske sent på kveld. En velfortjent fest etter en maratonøvelse av alle, ikke minst av korsangerne, som jo alle er til stede på hver eneste forestilling.

Jeg hadde da nettopp kommet hjem fra en liten reise. Tirsdag så jeg den svært sjeldent fremførte operaen Djevlene fra Loudon av Krystof Penderecki. Han er en av de aller mest kjente nålevende komponister. Operaen ble uroppført i 1969 og regnes i dag som en moderne klassiker, men blir antakelig så sjeldent oppført fordi den krever så store ressurser. Litt av et scoop av Københavnoperaen å få Penderecki (som er i sitt 80ende år) til å skrive en bearbeidet versjon med mye ny musikk. Forestillingen byr på 20 sangsolister som alle til fulle mestret oppgaven.

På den korte men hyggelige båtturen fra Skuespillhuset ved Nyhavn over kanalen til Operahuset, traff jeg kritiker i Frankfurter Allgemeine Zeitung, Jan Brachmann. Han tilbragte over en uke på Festspillene i Bergen i fjor og skrev bl.a. at Festspillene hadde utviklet seg til å bli en viktig impulsgiver i det europeiske festivallandskapet. Klart jeg liker ham. Det var et stort oppslag i dagens FAZ, der han gir ros til prosjektet, aktørene og den musikalske fremførelsen, men er ganske nådeløs i sin kritikk av regissør Keith Warners bidrag. Han lovet å komme til Oslo neste sesong, selvom jeg ikke røpet planene for ham.

Onsdag var det premiere på Boris Godunov i München, i regi av Calixto Bieito. Selv det nokså konservative bayeriske premierepublikummet var begeistret for Bieito, som ikke er beskjeden når det gjelder bruk av sterke virkemidler. Han gjorde Mussorgskys opera om Tsar-Russland til en fortelling om maktspill og intriger i vår egen tid, og ga oss en intens og gripende forestilling som varte i nesten to og en halv time uten pause. Det er Pål Christian Moe som har ansvaret for "castingen" i München og han hadde satt sammen et eksemplarisk ensemble uten svake ledd. I den krevende tittelrollen debuterte den unge bassen Alexander Tsymbalyuk som høstet ovasjoner for sin innsats. Vi i Nasjonaloperaen er heldige som også nyter godt av Pål Christians kompetanse og nettverk, da han er kunstnerisk rådgiver for Nasjonaloperaen. München-avisa "Abendzeitung" skrev dagen etter at det var den mest vellykkede premieren på svært lenge, og de over-regionale avisene fulgte opp med gode anmeldelser og flere nevner spesielt det sterke sangerlaget.

På premierefesten traff jeg en venn fra studietiden i Tyskland, Eli Koll Larsen, som har sunget i koret i München i over 25 år. Det var interessant å høre om hennes erfaringer. Jeg skulle gjerne hatt henne til å snakke om jobben sin til våre korsangere. Hos oss går sangerne av med pensjon etter at de har fylt 54 år. I Tyskland var pensjonsalderen inntil for kort tid siden 60, men nå skal den følge den generelle utvidelsen og korsangerne blir i fremtiden ikke pensjonister før de er fylt 66. Etter min mening er 54 for tidlig og 66 altfor sent. Det skal bli spennende å se når denne diskusjonen for alvor vil starte i Norge. At den vil tvinge seg frem, er jeg overbevist om.

Jeg rakk også å ta en prat med Barrie Kosky, som er ny sjef på Komische Oper. Også han har samarbeidsplaner med Bieito fremover. Kosky er etter min mening en av de mest interessante operaregissører i dag og jeg håper vi kan få ham til Bjørvika. Han gjør revolusjon i Berlin nå når han fremfører Tschaikovskis opera Mazeppa på russisk. Det er å bryte med en lang tradisjon. På Komische Oper ble alle operaer inntil nylig fremført på tysk, selv italienske belcanto-operaer. Det skal bli spennende å følge debatten rundt dette. Jeg ønsket, da jeg var direktør på Komische Oper, også å forandre på dette dogmet, men møtte massiv motstand. Jeg ga meg da jeg fikk klar beskjed om av at det ville føre til utskiftelse av ledelsen. Men tidene forandrer seg.

Fredag hadde vi premiere på Tryllefløyten, et gjestespill fra Opera Nordfjord. Jeg har sagt det flere ganger og gjentar det gjerne. Opera Nordfjord er et mirakel. At en bygd med litt over 5000 innbyggere reiser sitt eget operahus, byr på regelmessige oppsetninger og får frem forestillinger av høy kvalitet, er ikke mindre enn det. Det ble en stor kveld med mange stolte vestlendinger i huset. Både ordfører og fylkesordfører (Sogn og Fjordane) stilte opp. Mer om gjestespillet finner du på NRKs nettsider: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.10915697

Lørdag morgen dro jeg videre til Stockholm for å se en av vår tids aller største sangere, Nina Stemme, gjøre rolledebut i det krevende partiet som Turandot. Det ble en ny braksuksess for min kollega Birgitta Svendén. Ikke bare for Nina Stemme, men for hele ensemblet: en sjelden høy og flott Calaf (Riccardo Massi som i likhet med Nina rolledebuterte) og Yana Kleyn i rollen som Liú som virkelig ble en publikumsyndling. Unge Thomas Søndergaard fikk frem sterke emosjoner i orkesteret. Jeg kan røpe at Nina Stemme skal holde konsert hos oss neste sesong, nærmere bestemt 6. april 2014. Det er bare å sette av datoen.

Mens jeg spiste frokost i morges leste jeg at Eric Ericson er gått bort. Han var en av de aller største personligheten i Nordisk musikkliv i det 20. århundre. Hans innsats har vært omfattende og pregende på mange områder, og det er ingen overdrivelse å si at kormiljøet i Norden hadde vært annerledes og mye fattigere uten ham. Hans virke nådde også langt ut over Sveriges og Nordens grenser. Han ble 94 år. På et spørsmål om det finnes en særegen nordisk korklang, svarte han humorstisk og lett kokett: "jeg tror det, men skjønner ikke hvilken hårbunn det har vokst frem av" (han hadde selv ikke hårvekst på hodet). Her en artikkel i Dagens Nyheter: http://www.dn.se/kultur-noje/musik/korledaren-eric-ericson-avliden

Nå er jeg i Zürich og har nettopp sett en oppsetning av Rigoletto. Det er lenge siden jeg har hatt det moro i teatret. En helt brilliant oppsetning av regissøren Tatjana Gürbaca. Med en suveren Quinn Kelsey i tittelpartiet, som debuterte i Oslo som Rigoletto for er par sesonger siden. Han kommer tilbake 12. mai og gir en konsert på Scene 2. En helt fantastisk sanger.

Før neste forestilling rekker jeg å spise middag med operasjefen her Andreas Homoki. Han er såvidt innom Zürich mens han forbereder sin oppsetning av Den Flyvende Hollender på La Scala i Milano, en oppsetning som allerede har hatt premiere i Zürich og som vi senere vil få oppleve i Bjørvika. Jeg vet ikke om det skjer noe annet sted i verden, men i kveld spiller altså operaen i Zürich La Boheme, bare fem timer etter teppefall for Rigoletto. Jeg får med meg begge og reiser hjem i morgen tidlig fylt av mange inntrykk denne siste uka. 7 operaer på 6 dager er ikke vanlig kost, selv ikke for en operasjef. Skal bli godt med noen roligere dager og mindre reising.