Takke oss til kulturmenneskene

Anders Heger vakte stor oppmerksomhet og mest begeistring da han arresterte forfatter Tomas Espedal i å vise forakt for "kulturmenneskene". De velstående kvinnene på 40+ som du ikke vil menge deg med, er dine egne lesere, utdypet Heger i en radiodebatt. Vi vet alle hvem Heger mener: Stort sett damer, lektorer eller med annen stilling i det offentlige, med høy utdannelse, lilla sjal, store øredobber, høyt kulturkonsum av ymse slag og ivrige til å stille opp til samtaler, innføringer og debatter for å komme tett på sine oppskattete kunstnere. De er ikke kulturens spydspiss men dens kraft, sa Heger og traff midt i blinken.

Både våre statistiske undersøkelser og egne observasjoner peker i retning av at det er kvinner med høy utdanning som er Festspillenes kjernepublikum. Nærmere bestemt med en gjennomsnittsalder på 46 år og med mer enn fire års universitetsutdannelse.

For det er lenge siden kunstlivet tilhørte den etablerte makteliten. Dresskledde forretningsmenn (som fortsatt dominerer i næringslivet) som sammen med våre fremste politikere på 50-tallet sto i bresjen for å stable Festspillene på beina, har for lengst skiftet beite. I dag finner du heller makteliten på en rockekonsert med gamle helter fra 70-tallet som Rolling Stones eller Neil Young. Kamuflert i svarte jeans kan de slappe av etter et børsraid med en øl i hånda og selv om de hengir seg til sentimental nostalgi, har de likevel følelsen av å være ungdommelige, fremtidsorienterte, liberale og ikke minst i opposisjon til det de fortsatt tror er finkulturen. Ingen ting er mindre kult eller mer skadelig for imaget til en politiker enn å vise seg fram på en klassisk konsert eller se Ibsen på Den Nationale Scene. Skal du se en politiker på et kulturarrangement, har du bedre odds hvis du oppsøker barnekulturskolen eller premieren på en teaterforestilling med flerkulturelt tilsnitt.

Nei, takke oss til “kulturmenneskene”, kvinnene med livserfaring, kunstinteresse og kunstforståelse som fremdeles er nysgjerrige, åpne og søkende kulturkonsumenter. Uten dem ligger du tynt an, Tomas Espedal.

Hei og velkommen!

Dette er min nye blogg. Her vil jeg fortelle litt om min jobb som festspilldirektør, og ellers det som måtte interessere meg for øyeblikket. Jeg er opptatt av kulturspørsmål, og holder foredrag om ulike emner med vekt på kultur og ledelse, i tillegg til innføringer i Festspillene, opera, musikk og teater.

Nylig ble jeg leder av komiteen som deler ut den internasjonale Ibsen-prisen. Jeg sitter også i noen andre komiteer og utvalg og er ganske aktiv som skribent. Jobben medfører mye reisevirksomhet, spesielt til de viktigste europeiske metropoler og festivaler. Om få uker skal jeg til Sør-Amerika for å følge opp noen veldig spennende prosjekter.

Forhåpentligvis vil denne bloggen gi litt innsikt i hvordan jeg jobber og hva som skjer bak kulissene i kulturlivet.
Hvis du vil lese mer om meg og min bakgrunn, klikk her.

Under kan du lese en kronikk jeg har skrevet om Jon Fosse. Hans karriere savner sidestykke i moderne norsk kulturhistorie. I Arkivet finner du en del av artiklene jeg har skrevet i løpet av de siste årene.

Fosses formel

Mens Jon Fosse denne sesongen er totalt fraværende på norske teatre og norske kritikere har hevdet han er overeksponert, er Fosse i ferd med å få et globalt gjennomslag.

Han utfordrer teatret til å velge en ny metode som trenger inn i menneskelige relasjoner slik at de oppleves som samtidige og aktuelle. Hans betydning for teaterkunsten setter ham inn i rekken av store teaterfornyere som Ibsen, Tsjekhov og Beckett.  

Oppsetningen av Jon Fosses stykke Draum om Hausten som ble fremført 42 ganger på Théâtre de la Ville i Paris i desember og januar, er et foreløpig høydepunkt i en karriere som savner sidestykke i moderne norsk kulturhistorie. Oppsetningen er sett av 45.000 mennesker i Paris! Og det er bare starten. Nå er oppsetningen på turné til Nantes, Anvers, Lille, Amsterdam, Milano, Poitiers, Rennes, Wien og  Marseille – i alt ca. 60 nye forestillinger!