Stor fallhøyde og hektisk uke

Etter at jeg ble ansatt som operasjef, har jeg møtt mange både gamle og nye medarbeidere på Operaen som viser stor velvilje, interesse, ja entusiasme for jobben. Det er inspirerende og føles godt som et grunnlag for arbeidet som skal gjøres. At enkelte journalister legger hele ansvaret på meg og utroper meg som en slags frelser, føles bare ubehagelig og urimelig. At fallhøyden er stor for en sånn jobb forstår jeg, men dersom vi lykkes med å bringe operakunsten et godt skritt videre, så er jeg veldig klar over at det kun kan gjøres som et samspill mellom alle ansatte i alle avdelinger og ikke som resultat av én enkelt persons ideer og ambisjoner. Jeg gleder meg enormt til å ta fatt og til å bli bedre kjent alle de dyktige og motiverte menneksene som jobber på Operaen. Det er utrolig moro å treffe folk i utlandet som gratulerer meg som operasjef, men først og fremst skryter av det fantastiske operahuset. Det er virkelig allerede et internasjonalt varemerke og et av de fineste, ja, kanskje det aller fineste, nye operahuset i hele Europa.

Men fram til sommeren er jeg først og fremst festspilldirektør. Hva skal Festspillene gjøre med åpningsseremonien? Det er et spørsmål mange er opptatt av og som det hersker ulike meninger om. Skal den være utendørs eller innendørs? Og hvor viktig er det med en storslått åpning? Skal vi beholde tradisjonene med Nystemten og Ja, vi elsker? Eller skal vi finne på noe helt nytt?

Fra Tryllefløyten i Nordfjordeid til Don Carlos i Lisboa

Etter en lang pause er jeg tilbake på bloggen. Nå er det snart to uker siden det ble kjent at jeg overtar som operasjef for Nasjonaloperaen. Det ble spekulert mye i ukene før avgjørelsen. Jeg var offentlig søker til jobben, samtidig som jeg var direktør for Festspillene med ansvar for medarbeidere som intenst forbereder 60-årsjubileet neste år, og jeg sto til ansvar for et styre som visste at jeg søkte meg bort fra en jobb jeg hadde inngått avtale om å ha fram til 2015. Det var en vanskelig situasjon å være i. Heldigvis gikk det denne gangen slik jeg ønsket det skulle gå, men jeg tror man skal være klar over hvilken belastning det er med slike åpne prosesser.

Det har vært enormt intense dager siden pressekonferansen og forberedelsene til den. Men også svært inspirerende. Jeg har begynt å bli kjent med noen av mine nye nærmeste medarbeidere, startet den langsiktige planleggingen og knyttet de første kontakter. Jeg er blitt møtt med enormt mye velvilje. Det stilles høye forventninger, og slik skal det være. Men å forandre en supertanker som Den Norske Opera & Ballett tar tid. Det er tungt å dreie på rattet og reaksjonen er ikke like rask som på en liten speedbåt. Det kommer til å bli viktig for meg og hele organisasjonen å formidle dette: at forandringer tar tid.

Fram til sommeren er jeg også først og fremst festspilldirektør. Det blir en vanskelig balansegang, men jeg skylder både Festspillene og mine medarbeidere å stå på hundre prosent for at neste års festspill skal bli de beste i Festspillenes historie. Det må være målsettingen. Dessverre fikk vi ikke det løftet vi hadde ønsket oss på statsbudsjettet. Da må vi sette næring etter tæring og justere ambisjonsnivået noe ned. Men det skal bli fantastiske festspill. Vi skal ta pulsen på norsk musikk- og teaterliv, presentere de aller fremste skapende og utøvende kunstnerne vi har fra sine beste sider og ikke minst vil de få anledning til å trekke med seg kollegaer og institusjoner som de jobber sammen med på den internasjonale arena.

Norske regissører flagger ut

Det er påfallende hvor mange norske regissører som har forflyttet seg til utlandet og som vi sjelden får oppleve på norske scener. De to kanskje sterkeste navnene Ole Anders Tandberg og Alexander Mørk-Eidem har begge Stadsteatern i Stockholm som sin faste base. Også Eirik Stubø har gjort svenske av seg for en periode. Teatersjefen der, Benny Fredriksson, har røvet til seg hele elitelaget av norske regissører og gitt dem utviklingsmuligheter som de tydeligvis ikke finner hjemme. Legger man til at Vegard Vinge og Ida Müller har inntatt Volksbühnes Prater i Berlin, så er det snakk om en teaterflukt til utlandet. Nå kan man ikke anklage våre fremste regissører for å ta imot spennende internasjonale tilbud. Det som er beklagelig er at de sjelden blir lokket til oppgaver hjemme. At de største teatertalentene flykter fra Norge innebærer et stort tap for norsk teater.

Bildet er ganske tydelig nå i høst. Ole Anders åpnet Store scene på Stadsteatern lørdag med en forrykende oppsetning av Jeppe på Berget. Det ble for meg en stor teaterkveld, der alle teatrets ingredienser ble ivaretatt og utnyttet til fulle. Vi fikk servert en smart, klok og stram versjon, der Holberg ble løftet opp som besk og rammende samtidssatire, samtidig som fabelaktige skuespillerprestasjoner med Leif Andrée i sentrum skapte strålende situasjonskomikk. Det var vakkert og stygt, brutalt og sensibelt, rått og varmt på samme tid. Lucas Svensson hadde oversatt og skrevet til tekster, som kun bidro til å styrke den i utgangspunktet ikke altfor sterke teaterteksten. Scenograf Maria Geber skapte et eventyrlig teaterrom, der små og enkle virkemidler hadde enorm effekt og skapte bilder som vil bli stående som uforglemmelige inntrykk.

Tandberg kommer heldigvis tilbake på Den norske opera & ballett med Monteverdi-oppfølgeren Ulysses hjemkomst til våren, men ellers er han svært sjelden å oppleve på norske teatre. Alexander Mørk-Eidem har beriket norsk teater med en fabelaktig bearbeidelse av Jungelboken på Det Norske Teatret for noen år siden, men det er sørgelig lenge siden et norsk teater har lokket ham til en regioppgave. Mørk-Eidem har flere kassasuksesser som Jungelboken, De tre Musketörerna og Paraplyerna i Cherbourg gående på Stadsteatern og er å regne som en slags sjefregissør der. Nå forbereder han Platonov av Tsjekhov (hans Tre søstre ble for et par år siden også en storsuksess). At Vinge/Müller flagger ut er kanskje det aller største tapet. I slutten av oktober har de premiere på John Gabriel Borkman i Berlin.

Setter vi dette opp mot den norske teaterhøsten, er savnet stort og åpenbart.