Nordiske impulser er Festspillene i Bergens nye signatur. Utvidet navn og ny visuell profil er en konsekvens av at vi har redefinert vårt kunstneriske oppdrag.
Publisert i Bergens Tidende 22. mars 2006
Noen vil kanskje oppleve navneutvidelsen som en radikal endring. Det er den også. Med Nordiske impulser markerer vi et brudd, en endring, og helt nye mål. På samme tid er årets kunstneriske program en videreføring av tradisjoner som bygger på arbeidene til mine forgjengere.
Festspillene har helt siden starten i 1953 vært Norges største og viktigste festival. Det er likevel ingen selvfølge at det vil fortsette å være slik. Høye offentlige tilskudd er ingen garanti for at Festspillene leverer kunst på høyeste nivå. Vi må hele tiden tilstrebe utvikling for å fortjene vår posisjon og bringe Festspillene videre. Dersom man forsøker å opprettholde status quo, ender man ofte med tilbakegang. Utfordringen er å fornye for å bevare.
For å trekke noen linjer for fremtiden er det nødvendig å kaste et blikk på fortiden. Fanny Elstads idé om å etablere internasjonale Festspill i Bergen, etter modell av Salzburg-festspillene, fikk raskt gode vekstvilkår. Valget falt naturlig på Bergen med sin intime atmosfære, særpregete arkitektur, kulturhistorie, byens tilknytning til ikoner som Grieg, Ibsen og Ole Bull og ikke minst innbyggernes borgerånd. Bergen ble Norges Festspillby nummer én.
Etterkrigs-Norge trengte en nasjonal kulturmønstring, og Festspillene i Bergen ble det årlige samlingspunktet for kulturlivets fremste aktører. Samtidig var Festspillene vårt vindu mot verden. Det var til Bergen de store utenlandske stjernene kom. De ble mottatt av hornmusikk, ordfører og rød løper da de steg ned på perrongen på jernbanestasjonen. Festspillene ble Norges sentrale møtested der våre egne utøvere fikk møte kollegaer fra den store verden. Denne dobbeltfunksjonen, som nasjonalt og internasjonalt møtested, gav Festspillene dens hegemoniske posisjon i Kultur-Norge.
Det kunstneriske programmet var de første tiårene preget av «mainstream» europeisk høykultur. Kulturlivet var ganske oversiktlig og homogent. Musikklivet var dominert av noen få personer som fikk status som «verdensstjerner» med Herbert von Karajan i spissen. Enhver festival bestrebet seg på å engasjere «superstjernene» for å sikre seg status hos presse og publikum. Utover 70-tallet ble den dominerende borgerlige høykulturen angrepet fra flere kanter. Nye politiske og kulturelle strømninger utfordret etablerte verdier og holdninger. Kommunikasjonsmulighetene ble større og verden ble mindre. Storbesøk fra utlandet ble vanligere i flere norske byer og ikke minst: publikum ville i økende grad reise selv for å oppleve kunst andre steder. Etter hvert førte også innvandringen til et større kulturelt mangfold.
Teater- og musikklivet ble sterkt preget av omveltningen og spilte delvis en rolle i samfunnsutviklingen selv. Festspillene kunne ikke forskanse seg ved å dyrke en hegemonisk kultur i oppløsning. Jeg besøkte ofte Festspillene i Sverre Berghs tid og opplevde hans åpne sinn og nye tanker. Jeg husker godt at han ringte meg for å takke for en relativt positiv anmeldelse jeg hadde skrevet av et polsk eksperimentteater, der scenografien var en stor søppelhaug. Det var 13 tilskuere i salen. Det gjorde inntrykk. Daniel Bohrs berøring med populærkulturen og hans åpning mot for oss eksotiske kulturer vitaliserte Festspillene midt på åttitallet, men fikk en stopp på grunn av økonomiske problemer. Årene etter var preget av hyppige direktørskifter, men med profesjonelt ankerfeste hos Lorentz Reitan som tilbakevendende redningsmann.
Da Bergljót Jónsdóttir overtok midt på 90-tallet, stod Festspillene foran store utfordringer. Andre festivaler dukket opp med høye kunstneriske ambisjoner, og det var stor fare for at Festspillene ville bli akterutseilt. Jónsdóttir grep utfordringene og førte Festspillene inn i en ny fase. Hun la ideologiske og tradisjonelle føringer til side og bygget programmet på ubestikkelige krav til kvalitet. Særlig innen tre områder brakte hun oss nye impulser. Hun viste for det første at høyverdig kunst ikke bare er et europeisk fenomen. Innslag fra andre kontinenter fikk oss til å se på vår egen kultur med andre og kanskje mindre selvgode øyne. For det andre inviterte hun en rekke gjestespill innen det man kan kalle for et nonverbalt visuelt basert teater (blant annet nysirkus) til Norge. For det tredje var hun den første innen musikkfeltet som virkelig satte tidligmusikk-bevegelsen på dagsorden og fikk en rekke førsteklasses ensembler og dirigenter til Festspillene.
Min utfordring er at Festspillene fortsatt er et lokalt arrangement, med nasjonal gjennomslagskraft. Utenfor landets grenser møter festivalen fortsatt liten resonans. I fagkretser har Festspillene alltid vært anerkjent på grunn av sin høye kvalitet, men presse og publikum utenfor Norge har vist Festspillene liten interesse. Vi er avhengige av å vekke deres interesse, dersom Festspillene skal utvikle seg kunstnerisk. Alle festivaler vi ønsker å sammenlikne oss med, har mange tilreisende. Det gir festspilldirektøren et annet grunnlag for programmeringen, enn dersom publikumstilfanget først og fremst er lokalt.
For å oppnå interesse utenfor landets grenser, må Festspillene finne sin unike plass i festivallandskapet. Vi må skille oss fra andre festivaler, spisse vår profil og bli en bidragsyter med et klart kunstnerisk oppdrag. Dette er utgangspunktet for det programmet som nå foreligger og som vi har kalt for Nordiske impulser. Ved å innta posisjonen som Nordens viktigste festival, vil vi kunne bli et referansepunkt for verden utenfor.
Vi har ambisjoner om å bli det viktigste møtestedet for skapende og utøvende kunstnere i Nord-Europa. Magnus Lindberg, Jon Fosse, Henrik Ibsen, Jean Sibelius er opphavsmenn som dominerer programmet. Kristjan Järvi, Sakari Oramo, Elizabeth Norberg-Schulz, Leif Ove Andsnes, Gidon Kremer, Per Arne Glorvigen, Julian Rachlin, Thorleif Thedéen, Martin Fröst er enkeltutøvere som har fått sentrale posisjoner. Det lokale miljøet er sterkt representert med BFO under ledelse av Andrew Litton, Den Nationale Scene, Carte Blanche, Forfattersentrum og Kunsthallen er vesentlige bidragsytere. Men vi må ikke bli oss selv nok. Vi har invitert katalanske Calixto Bieito til å ta regi på vårt nasjonalikon Peer Gynt. Vi har også bedt det belgiske orkestret Anima Eterna, spesialisert på fremførelse av 1700- og 1800-tallsmusikk på originalinstrumenter, om å rekonstruere Griegs a-moll-konsert ved bruk av historiske instrumenter. I samarbeid med Operaen i Riga framfører vi over en fireårs periode Wagners store syklus «Der Ring des Nibelungen», kanskje den mest storslagne realisasjon av romantikkens program om en moderne mytologi der et norrønt stoff transformeres til et samtidsdrama med krav på universell gyldighet.
Utover denne nordeuropeiske konsentrasjonen bygger Festspillenes program for de kommende årene på tre andre føringer:
Vi vil i økende grad initiere egne produksjoner. Vi vil ikke begrense oss til å kjøpe inn ferdigvare eller delta i store internasjonale turnènettverk. «Ringen», «Peer Gynt» og «Skuggar» er alle eksempler på vår store satsing på egne produksjoner. En annen ambisjon for programmet er å bringe Festspillene nærmere vår egen samtid. Åpningskonserten i år demonstrerer en vilje til å sidestille samtidsmusikken med den historiske kunstmusikken. Et høydepunkt jeg personlig ser fram til er møtet mellom Festspillmusiker Per Arne Glorvigen og komponisten Mauricio Kagel.
Videre har vi sagt at Festspillene ikke skal være en seremoniell fest som bekrefter og konserverer. Når vi inviterer til Festspill, inviterer vi til en rituell handling som utfordrer. Vi må sprenge rammene for det som ellers er mulig: Alle Sibelius' symfonier på tre konserter, alle Mozarts fiolinkonserter på én dag, muligheter til å bli kjent med en av vår tids største komponister, Magnus Lindberg. Alt dette er prosjekter som krever litt mer av oss som tilhørere, men som burde garantere dobbel uttelling.
En kunstopplevelse er ingen flukt fra virkeligheten, men tvert i mot en konfrontasjon, et møte mellom menneske og kunst, mellom ulike tider, steder og ideer. I disse møtene vil noe briste og noe annet vil bære: En enkelt teaterforestilling kan velte alt du trodde du visste om kjærligheten. En konsert kan minne oss om dødens nærvær, og en eneste setning kan gi oss følelsen av grenseløs frihet. Kunst gir ny innsikt og forståelse av oss selv og den verden vi lever i.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar