Dagboknotater fra Operaen 5

Pressen resirkulerer fordommer og falske myter om klassisk musikk og opera

Nesten hver gang det er snakk om den klassiske musikktradisjonens posisjon, dukker det
opp to argumenter. Det ene er at det er for dyrt og bare forbeholdt en økonomisk elite.
Det andre argumentet er at klassisk musikk tilhører en svunnet tid og mangler relevans
for moderne mennesker. Jeg mener begge argumentene bygger på fordommer og falske
myter. Hver dag ser vi eksempler på det motsatte. Det er viktig at vi som produserer og
legger til rette for konserter og opera-forestillinger, fortsetter med å jobbe for at flere skal
ta del i tilbudet. Men vi har også lov til å være fornøyde og glede oss over at den klassiske
tradisjonen lever i beste velgående og at interessen for det vi holder på med er økende.
Besøkstallene vi i Operaen kan vise til er klare. Aldri har så mange kommet på våre
forestillinger. I kveld søndag, vil 1360 mennesker høre på at Leif Ove Andsnes sammen
med Det Norske Kammerorkester spiller to klaverkonserter av Beethoven. Den konserten
har vært utsolgt i mange måneder og vi kunne sikkert fylt enda en full sal.

Mer oppsiktsvekkende er det at i går lørdag 23. februar spilte våre tre konsertmestere
sammen med vår musikksjef John Helmer Fiore ved klaveret, Brahms' tre fiolinsontaer
for en fullsatt Scene 2. 350 publikummere satte seg i salen for å lytte til Brahms
fiolinsonater kl. 14 lørdag ettermiddag, samtidig med at Nortug &co gikk 30km i VM. Det ble
en fantastisk konsert, og da alle tre spilte sammen til slutt, satte de fyr på forsamlingen.
Det ekstranummeret skulle vi lagt ut på YouTube. Billettene kostet hundre kroner og da
fikk alle kaffe og en kake i pausen, altså i praksis en gratis konsert - langt billigere enn å
gå på kino. Det er et tilbud vi ønsker å gi hver lørdag. Vårt mål er at alle kan komme til
Operaen lørdag ettermiddag for å oppleve musikk og opera på høyeste nivå, for en svært
billig penge.

Øyvind Bjorå, Camilla Kjøll og Catharina Chen er gode eksempler på at kvaliteten på
norske musikere aldri har vært så høy. Spesielt strykerne er blitt bedre. I dag har vi en hel
generasjon av unge strykere som hevder seg helt i toppen. Ved siden av de tre nevnte,
som heldigvis har havnet i spissen for vårt orkester, dukker det opp nye stortalenter i
kjølvannet av enere som Vilde Frang, Hemsing-søstrene og Guro Kleven Hagen.

Det er en gledelig utvikling som ofte ikke blir tilstrekkelig påpekt. Vi har lett for å snakke
oss selv ned. Det er som om vi føler at vi er på defensiven og må forsvare oss mot
fordommer og falske myter. Det hjelper heller ikke at pressen ofte ukritisk resirkulerer
fordommene og gir inntrykk av at det klassiske musikkmiljøet er en liten nisje for de få og
privilegerte. Sannheten er at opera og klassisk musikk aldri har hatt en sterkere posisjon.
Kultur er mer populært enn sport, og aldri besøker så mange mennesker i Norge konserter
og operaforestillinger enn de gjør i dag.

I ettermiddag sendte NRK et program som de kaller "spillerom", der det fokuseres på unge
dirigenter. Vi ser her det samme. Nivået har aldri vært bedre. Alle de fire største norske
symfoniorkestrene har nå pur unge høyt kvalifiserte sjefsdirigenter som vi kan forvente oss
mye av.

I Operaen prøver vi nå både Cavalleria Rusticana og Pagliacci som vil ha premiere
på lørdag. Før premieren lørdag kl 14:30 skal jeg ha en samtale med regissøren og
operasjefen på Covent Garden, Kasper Holten, som er gratis og åpent for publikum.

Samtidig forbereder vi noe så sjeldent som en nyskrevet opera for barn på hovedscenen.
Det er historien om Robin Hood som er blitt til en flott forestilling som hadde premiere
på min gamle arbeidsplass Komische Oper i Berlin for litt over fire år siden. Vi har besøk
fra Berlin av Tomo Sugao som er en utrolig inspirerende regissør. Da jeg stakk innom
prøvene her om dagen, hadde han kjøpt norsk landslagsdrakt med nr 13 Huseklepp på
ryggen. Sangerne våre blir drillet til perfeksjon. Regien er leken og full av innfall, med
Tomo som superproff coach. Premieren er fredag 22 mars. Jeg har grunn til å tro at denne
forestilling også vil være et eksempel på at opera er for alle og at det er en kunstform som
lever i beste velgående.

Fra venstre: Thor Inge Falch, Jørgen Backer, Mads Wighus og i norsk landslagsdrakt Tomo Sugao

Dagboknotater fra Operaen 4

Operamaraton, korlegende og mirakelet i Nordfjordeid

Denne uka har vært preget av det jeg liker aller best med jobben som operasjef, å se prøver og operaforestillinger. Nasjonaloperaen er inne i en hektisk prøveperiode med forberedelser til både Cavalleria Rusticana/Pagliacci (eller kæv-pæg som er operasjargongens forkortelse) og barneoperaen Robin Hood som også skal spilles på hovedscenen. Dessuten er det forberedelser til hele 4 uroppførelser! Først tre korte nye verk som vi har kalt Pagliacci inntar prøvesalen, deretter Khairos av Knut Vaage på scene 2. For sangere og musikerne er det alltid en utfordring å synge ny musikk, så fremførelsene krever ekstra lange og intense prøveperioder.

Torsdag hadde vi siste forestilling av Flaggermusen. Jeg har skrevet om den oppsetningen tidligere her på bloggen, og ikke minst skrytt av alle medvirkendes innsats for å holde energien oppe og utvikle forestillingen som nå hadde sin siste av hele 24 fremførelser, alle så godt som utsolgte. Noen av de medvirkende tok initiativ til en sammenkomst etterpå, så torsdag ble det barbesøk til ganske sent på kveld. En velfortjent fest etter en maratonøvelse av alle, ikke minst av korsangerne, som jo alle er til stede på hver eneste forestilling.

Jeg hadde da nettopp kommet hjem fra en liten reise. Tirsdag så jeg den svært sjeldent fremførte operaen Djevlene fra Loudon av Krystof Penderecki. Han er en av de aller mest kjente nålevende komponister. Operaen ble uroppført i 1969 og regnes i dag som en moderne klassiker, men blir antakelig så sjeldent oppført fordi den krever så store ressurser. Litt av et scoop av Københavnoperaen å få Penderecki (som er i sitt 80ende år) til å skrive en bearbeidet versjon med mye ny musikk. Forestillingen byr på 20 sangsolister som alle til fulle mestret oppgaven.

På den korte men hyggelige båtturen fra Skuespillhuset ved Nyhavn over kanalen til Operahuset, traff jeg kritiker i Frankfurter Allgemeine Zeitung, Jan Brachmann. Han tilbragte over en uke på Festspillene i Bergen i fjor og skrev bl.a. at Festspillene hadde utviklet seg til å bli en viktig impulsgiver i det europeiske festivallandskapet. Klart jeg liker ham. Det var et stort oppslag i dagens FAZ, der han gir ros til prosjektet, aktørene og den musikalske fremførelsen, men er ganske nådeløs i sin kritikk av regissør Keith Warners bidrag. Han lovet å komme til Oslo neste sesong, selvom jeg ikke røpet planene for ham.

Onsdag var det premiere på Boris Godunov i München, i regi av Calixto Bieito. Selv det nokså konservative bayeriske premierepublikummet var begeistret for Bieito, som ikke er beskjeden når det gjelder bruk av sterke virkemidler. Han gjorde Mussorgskys opera om Tsar-Russland til en fortelling om maktspill og intriger i vår egen tid, og ga oss en intens og gripende forestilling som varte i nesten to og en halv time uten pause. Det er Pål Christian Moe som har ansvaret for "castingen" i München og han hadde satt sammen et eksemplarisk ensemble uten svake ledd. I den krevende tittelrollen debuterte den unge bassen Alexander Tsymbalyuk som høstet ovasjoner for sin innsats. Vi i Nasjonaloperaen er heldige som også nyter godt av Pål Christians kompetanse og nettverk, da han er kunstnerisk rådgiver for Nasjonaloperaen. München-avisa "Abendzeitung" skrev dagen etter at det var den mest vellykkede premieren på svært lenge, og de over-regionale avisene fulgte opp med gode anmeldelser og flere nevner spesielt det sterke sangerlaget.

På premierefesten traff jeg en venn fra studietiden i Tyskland, Eli Koll Larsen, som har sunget i koret i München i over 25 år. Det var interessant å høre om hennes erfaringer. Jeg skulle gjerne hatt henne til å snakke om jobben sin til våre korsangere. Hos oss går sangerne av med pensjon etter at de har fylt 54 år. I Tyskland var pensjonsalderen inntil for kort tid siden 60, men nå skal den følge den generelle utvidelsen og korsangerne blir i fremtiden ikke pensjonister før de er fylt 66. Etter min mening er 54 for tidlig og 66 altfor sent. Det skal bli spennende å se når denne diskusjonen for alvor vil starte i Norge. At den vil tvinge seg frem, er jeg overbevist om.

Jeg rakk også å ta en prat med Barrie Kosky, som er ny sjef på Komische Oper. Også han har samarbeidsplaner med Bieito fremover. Kosky er etter min mening en av de mest interessante operaregissører i dag og jeg håper vi kan få ham til Bjørvika. Han gjør revolusjon i Berlin nå når han fremfører Tschaikovskis opera Mazeppa på russisk. Det er å bryte med en lang tradisjon. På Komische Oper ble alle operaer inntil nylig fremført på tysk, selv italienske belcanto-operaer. Det skal bli spennende å følge debatten rundt dette. Jeg ønsket, da jeg var direktør på Komische Oper, også å forandre på dette dogmet, men møtte massiv motstand. Jeg ga meg da jeg fikk klar beskjed om av at det ville føre til utskiftelse av ledelsen. Men tidene forandrer seg.

Fredag hadde vi premiere på Tryllefløyten, et gjestespill fra Opera Nordfjord. Jeg har sagt det flere ganger og gjentar det gjerne. Opera Nordfjord er et mirakel. At en bygd med litt over 5000 innbyggere reiser sitt eget operahus, byr på regelmessige oppsetninger og får frem forestillinger av høy kvalitet, er ikke mindre enn det. Det ble en stor kveld med mange stolte vestlendinger i huset. Både ordfører og fylkesordfører (Sogn og Fjordane) stilte opp. Mer om gjestespillet finner du på NRKs nettsider: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.10915697

Lørdag morgen dro jeg videre til Stockholm for å se en av vår tids aller største sangere, Nina Stemme, gjøre rolledebut i det krevende partiet som Turandot. Det ble en ny braksuksess for min kollega Birgitta Svendén. Ikke bare for Nina Stemme, men for hele ensemblet: en sjelden høy og flott Calaf (Riccardo Massi som i likhet med Nina rolledebuterte) og Yana Kleyn i rollen som Liú som virkelig ble en publikumsyndling. Unge Thomas Søndergaard fikk frem sterke emosjoner i orkesteret. Jeg kan røpe at Nina Stemme skal holde konsert hos oss neste sesong, nærmere bestemt 6. april 2014. Det er bare å sette av datoen.

Mens jeg spiste frokost i morges leste jeg at Eric Ericson er gått bort. Han var en av de aller største personligheten i Nordisk musikkliv i det 20. århundre. Hans innsats har vært omfattende og pregende på mange områder, og det er ingen overdrivelse å si at kormiljøet i Norden hadde vært annerledes og mye fattigere uten ham. Hans virke nådde også langt ut over Sveriges og Nordens grenser. Han ble 94 år. På et spørsmål om det finnes en særegen nordisk korklang, svarte han humorstisk og lett kokett: "jeg tror det, men skjønner ikke hvilken hårbunn det har vokst frem av" (han hadde selv ikke hårvekst på hodet). Her en artikkel i Dagens Nyheter: http://www.dn.se/kultur-noje/musik/korledaren-eric-ericson-avliden

Nå er jeg i Zürich og har nettopp sett en oppsetning av Rigoletto. Det er lenge siden jeg har hatt det moro i teatret. En helt brilliant oppsetning av regissøren Tatjana Gürbaca. Med en suveren Quinn Kelsey i tittelpartiet, som debuterte i Oslo som Rigoletto for er par sesonger siden. Han kommer tilbake 12. mai og gir en konsert på Scene 2. En helt fantastisk sanger.

Før neste forestilling rekker jeg å spise middag med operasjefen her Andreas Homoki. Han er såvidt innom Zürich mens han forbereder sin oppsetning av Den Flyvende Hollender på La Scala i Milano, en oppsetning som allerede har hatt premiere i Zürich og som vi senere vil få oppleve i Bjørvika. Jeg vet ikke om det skjer noe annet sted i verden, men i kveld spiller altså operaen i Zürich La Boheme, bare fem timer etter teppefall for Rigoletto. Jeg får med meg begge og reiser hjem i morgen tidlig fylt av mange inntrykk denne siste uka. 7 operaer på 6 dager er ikke vanlig kost, selv ikke for en operasjef. Skal bli godt med noen roligere dager og mindre reising.

Dagboknotater fra Operaen 3

Konflikthåndtering, kritikerslakt og ryktebørs

Etter at jeg begynte å notere fra ukens hendelser her på bloggen, synes jeg dagene går enda fortere.  Det er søndag og dags for en ny oppdatering, fjerde uka på rad, men jeg lover ikke at det skal fortsette. Hyggelige tilbakemeldinger er oppmuntrende og inspirerer til å fortsette, men kom gjerne også med kritiske kommentarer.

På Festspillene pleide jeg å si at jeg ikke bare tolererer kritikk, men setter pris den, uansett om jeg opplever kritikken som berettiget eller ikke. Det ble jeg ikke alltid trodd på. For jeg har til tider selv vært ganske frittalende og blitt oppfattet som steil. Men jeg ønsker at de jeg har rundt meg skal komme med klare tilbakemeldinger. Jeg liker ikke å omgi meg med ja-mennesker. Det tror jeg mine tidligere medarbeidere i Bergen kan skrive under på at jeg heller ikke gjorde da jeg var festspillsjef.

Jobben som operasjef er ofte knyttet til konflikthåndtering. Holdningen til konflikt blir viktig. Er konflikt noe vi skal forsøke å unngå eller er det noe vi skal akseptere og lære oss å håndtere? Jeg tror det siste. Jeg tenker at friksjon og konflikter til og med kan være en energikilde. Å sette alt inn på å unngå, dempe eller retusjere konfliktsituasjoner mener jeg er uheldig,  ikke minst for en kunstproduserende institusjon som vår. Det kan føre til servilitet og dempe kreative krefter.

Sist søndag var en av Operaens sangsolister, Espen Langvik, kraftig irritert fordi han ble gående hele dagen, ja i flere dager, å vente på om han skulle hoppe inn og redde en forestilling eller ikke. Da jeg traff ham i garderoben under forestillingen om kvelden, var han som et utemmet sirkusdyr som var frustrert fordi han ikke kom seg inn i manesjen. Det synes jeg han hadde grunn til å være. Jeg tok det for gitt at han skulle stille opp og være kollegial, for det er litt sånn det er på teater. Alt av ressurser settes inn for å redde forestillinger. Av og til går skuespillerne på akkord med seg selv og egen helse for at teppet skal gå opp.

Espen ble frustrert fordi han fikk liten oppfølging og følte seg dårlig behandlet. Det er ikke bare en forståelig, men en naturlig reaksjon. Jeg tror jeg lærte noe den søndagen. Dersom jeg igjen skal be en sanger stille opp slik vi ba Espen, bør jeg være tettere på og ha stor forståelse for de emosjonelle sidene av saken.

Vi lever av emosjoner og emosjoner er knyttet til både glede og sorg, jubel og sinne. Det er nesten en regel at dersom en prøveperiode før en premiere er preget av harmoni og forløper helt uten konflikter, da blir resultatet kjedelig. Vellykkede forestillinger har derimot ofte en smertefull fødsel. (Men selvsagt ingen regel uten unntak) Vi må ikke bli en doktrinær HMS-styrt bedrift der velvære og komfort er hovedmålet. Jeg mener vi ikke skal måles på hvor fredelig og godt vi har det, men på hvor mye vi tåler. Så gjelder det å finne smertegrensen. Den skal verken tøyes eller overskrides.

Denne uka har vi begynt prøvene på Robin Hood, en forestilling for barn på Hovedscenen. Prøvene på Cavalleria Rusticana og Pagliacci går også for fullt. Det er operasjefen på Covent Garden, danske Kasper Holten, som har ansvaret for regien for Cavalleria Rusticana. Han har nettopp hatt sin første premiere på sin nye arbeidsplass. Hans oppsetning av Eugene Onegin fikk mye ris av de konservative London-kritikerne. Uansett om de er berettiget eller ikke, er det ganske underholdende å lese dem. Kritikeren i The Independent innledet sarkastisk: "Kasper Holten’s directorial debut in the opera house he has led for the past eighteen months has been keenly awaited: he can certainly talk the talk, but can he walk the walk?" mens hans kollega i The Guardian skrev: "If Eugene Onegin is a study of how an intelligent man can ruin his life by rejecting the woman who could have been his soul mate and killing his best friend in a duel, then Kasper Holten's production of it is an equally convincing demonstration of how an intelligent director can destroy one of the greatest operas in the repertoire".

Også dirigentens innsats, den unge briten Robin Ticciatti som av mange er utropt til wonderboy, fikk kjølig mottakelse: "Tchaikovsky may not be his cup of tea". Men sangerne ble alle møtt med unison begeistring. Krassimira Stoyanova er en ny bulgarsk superstjerne, Simon Keenlyside har vært Covent Garden-favoritt i mange år og slovakiske Pavol Breslik fikk ovasjoner for sin interpretasjon av Lenskis parti, kanskje ikke minst fordi han måtte ligge livløs på scenen i nesten en time frem til teppefall etter han ble skutt i duellen med Onegin midt i operaen. Det var ett av regi-innfallene til Kasper Holten som mange ergret seg over.

Kasper er erfaren nok til ikke å la seg vippe av pinnen av blaserte engelske kritikere. Han dro til Oslo torsdag og hadde et par intense arbeidsdager med ensemblet. Han har evne til å skape begeistring og til å motivere sangerne. Atmosfæren rundt Kasper er intens, men inspirerende. Han er også en regissør som går i dialog med sangerne og de andre kunstnerne han jobber med. Han er åpen og nysgjerrig, alltid med en positiv holdning. Vi har tre uker igjen til premieren 2. mars og jeg gleder meg til å følge utviklingen.

Peter Konwitschnys oppsetning av La Traviata på English National Opera (ENO), som jeg så dagen etter Eugene Onegin, ble også møtt med negative reaksjoner. Hvorfor noen til og med lot seg provosere av hans regi, kan jeg ikke forstå. Jeg synes det var en fantastisk spennende forestilling med glimrende sanger-skuespillere. For meg ukjente Corinne Winters i hovedrollen var sensasjonelt bra, både vokalt og scenisk. Musikken fikk liv og dramatisk omsetting på scenen. Konwitschny er alltid lydhør for hva partituret uttrykker. For ham er det først og fremst i orkestret dramaet utspilles, ikke i teksten eller i den ytre handlingen. Et lykketreff da også at han hadde en partner i orkestergraven som jobbet helt samstemt med ham. Dirigenten Michael Hofstetter var for meg en fantastisk Verdi-dirigent som fikk frem teksten i musikken uten å gå på akkord med skjønnklang, presisjon og intonasjon. Hofstettter og Konwitschny var tydeligvis enige om det meste, også om å kutte ut ballettmusikken i andre akt. Slik varte forestillingen i 1 time og 45 minutter og ble spilt uten pause.

Torsdag i London brukte jeg til møter med agenter. Det er her de største agenturene innen klassisk musikk holder til. Kanskje ikke så rart når man ser på hvilket konsert- og operatilbud byen byr på. Forestillingene er også nesten alltid møteplasser for bransjefolk. Jeg traff Sophie de Lint som er operasjef i Zürich Andreas Homokis høyre hånd. Hun var i London for å høre på unge sangere til sitt "operastudio" og hadde funnet to store talenter blant 60 kandidater, noe som overgikk hennes forventninger. Det er langt mellom de helt store talentene, selv om det generelt sett er høyt nivå på unge sangere. Operasjefen i San Fransisco, David Gockley, var på London-besøk og hadde valgt seg ut de samme to forestillingene som jeg. Før forestillingen fikk jeg også en prat med John Berry, operasjefen for ENO, som vi skal ha en koproduksjon med i 2015.

Møter med bransjefolk er selvsagt også kilde for rykter. Nå mumles det at etterfølgeren til Sir Simon Rattle som er sjefdirigent for Berlinfilharmonikerne allerede har posisjonert seg. Christian Thielemann, som har hoppet fra by til by de siste årene, er den heteste kandidaten i følge ryktebørsen. Han begynte som tidenes yngste sjefdirigent for operaen i Nürnberg og avanserte fort til musikksjef for Deutsche Oper i Berlin. Da han ikke fikk de samme betingelser for sine musikere som sin konkurrent Daniel Barenboim fikk på Staatsoper, dro han til mer konservative München. Men også der ble det bråk og maktkamp, så da Dresden lokket, hoppet han villig videre til den tradisjonsrike byen ved Elben som er kjent for å dyrke hans yndlingskomponister Strauss og Wagner. Nå skal altså ryktene ha det til at han, før han har tiltrådte i Dresden, stiler mot Tysklands, ja kanskje hele det internasjonale musikklivets mest prestisjefylte jobb som etterfølger av Karajan, Abbado og Rattle. Sistnevnte overrasket da han på nyåret kunngjorde at han ville trekke seg tilbake i 2018 (når hans nåværende kontrakt utløper). Noen mener at det ikke var noen tilfeldighet at Rattle trakk seg bare noen uker etter at Thielemann høstet stor begeistring som gjestedirigent hos Berlinfilharmonikerne. Det er ingen hemmelighet at han blant musikerne også i dette orkestret har sine tilhengere. Mange av dem treffer han hver sommer i Bayreuth, som er en annen bastion inntatt av Tysklands nye dirigentyndling. Skulle Thielemann lykkes i å bestige selve musikk-tronen i Berlin, vil det være ikke så liten "Genugtuung" som tyskerne uttrykker det, overfor sin tidligere rival Barenboim, som gjorde sine hoser grønne i sin tid, men som den gang ble forbigått av Rattle.

Jeg får ofte reaksjoner fra publikum. Det setter jeg pris, men det er ikke alltid jeg klarer å svare selv. Noen ganger er det enkle opplysninger som etterspørres, andre ganger kan det være litt kverulantiske bemerkninger, men oftest er det nysgjerrige operaelskere som vil vite mer. Etter en forestilling av Don Pasquale fikk jeg en epost som jeg gjengir under. Dere kan også lese det glimrende svaret vår regissør Heide Bruun Nedregaard kunne gi den trofaste operagjenger.

Kjære Operasjef,

I går overvar jeg Don Pasquale. Det var en strålende fremførelse! Men det var en lang passasje hvor to hovedpersoner holdt på med noen kuler i forskjellige farger og størrelser.Dette var totalt uforståelig, og jeg vil gjerne ha en forklaring på hva dette var for noe. Jeg har hatt abonnement i Operaen i 35 år, og ser frem til Deres svar.

Heidi svarte:

Kulespillet som brukes i Don Pasquale kalles en bilboquet. Det er laget av tre eller elfenben og består av en spiss pinne og en kule med et lite hull som er festet til pinnen. Hensikten med spillet er å kaste kulen opp i luften og fange den med pinnen. Opprinnelsen er noe uklar, men navnet finnes første gang nevnt i fransk litteratur alt i 1534. Det spredte seg fra Frankrike til samtlige europeiske hoff. I dag finnes forskjellige utgaver også i Japan, Mexico, Nord-Amerika og hos eskimoene.

Bilbouquet spilles bare av én person. På fransk brukes uttrykket "bilboquet" også som betegnelse for et menneske man vil gjøre narr av, og passer derfor godt som et symbol på stakkars Don Pasquale. De erotiske hentydningene i utformingen av spillet er vel neppe tilfeldig.

Jean-Jacques Rousseau har uttalt: "Aller helst ville jeg ha spilt bilboquet hele dagen for å slippe å tale når jeg ikke har noe å si. Hadde alle gjort det, ville menneskene ikke bare vært mindre fordervede, men deres forretninger hadde også gått bedre og smidigere for seg. Det kan høres latterlig, men jeg tror at den eneste brukbare moral i dette hundreåret er bilboquetens moral."

For egen regning kan jeg, etter å ha jobbet med denne produksjonen 3 ganger, legge til at spillet er sterkt avhengighetsskapende! Det er også avstressende ettersom man må puste dypt og være rolig for å få kulen på plass. Dersom jeg hadde fått tak i en bilboquet, hadde jeg kjøpt den på flekken.

Dagboknotater fra Operaen 2

Representanter fra alle ansatte i operakompaniet møtes hver mandag kl 9:00. Folk er utrolig presise. Sist mandag kom jeg 4 minutter for sent og hadde ca. 20 mennesker stirrende på meg da jeg kom inn på møterommet som sistemann. Det er flott møtekultur! Det skal bli lenge til neste gang jeg kommer for sent - lover. Vi går igjennom det som har skjedd siden sist og ser litt sammen på det som skal skje i uka som kommer. Rammen er en time, men vi bruker sjelden mer enn 30 minutter. Men 20 mennesker som sitter sammen i 30 minutter er 10 timers arbeid. Det er viktig å være klar over ressursbruken til møtevirksomhet. Her har vi en del å gå på. Mange klager på for mange og lange møter, vi må bli flinkere. Vi må nok snart innkalle til møter som skal drøfte hvordan vi skal redusere møteantallet.

De beste og mest nyttige møtene er de som vi tre kunstneriske sjefer har sammen, altså med ballettsjef Ingrid Lorentzen og musikksjef John Helmer Fiore. Men John er mye på farten, så orkestersjef Jørn Pedersen møter i hans sted i våre faste møter. Vi diskuterer hvordan vi best skal samhandle, ikke minst når det gjelder alle de prosjektene som ikke ligger direkte inn under våre spesifikke fagområder. Og det er etter hvert ganske mange. DNO&B har håndtert disse arrangementene på ulike måter og vi er fremdeles i en prosess hvor vi ser på hvordan vi best skal utvikle dette området, både kunstnerisk og organisatorisk.

En annen veldig lystbetont del av jobben er å høre på unge sangere. Det er like spennende hver gang. Det er selvsagt bare svært få av de som får prøvesynge som blir engasjert. Men hver sanger uttrykker seg sterkt personlig gjennom sangen. Det er kroppen, bevegelsene, tankene og følelsene til den enkelte som er selve instrumentet. Spesielt morsomt er det når jeg kan registrere en utvikling, når sangere tar imot utfordringer, jobber med seg selv og viser evne til å forbedre seg.

Tirsdag fikk jeg høre Lina Johnson i rollen som Adele i Flaggermusen. Hun hadde debutert hos oss mens jeg var i Sydney. Hun ble engasjert helt i siste liten da vi trengte en tredje besetning rett før prøvestart i november. Det var morsomt å se hvordan hun løste oppgaven på sin måte. Hun bragte inn nye farger og nyanser til rollen. Det er ofte det som er vanskelig: hvordan ivareta regien samtidig som man vil legge sin egen personlighet i rolletolkningen. Ensemblet bak Flaggermusen har vært enestående til å utvikle seg underveis.

Denne uken ble også salgstallene for 2012 offentliggjort. Selvsagt er det gledelig at Operaen er godt besøkt, bedre enn noen gang. Men vi må samtidig være klar over at det slett ikke er vår eneste legitimitet, og heller ikke vår viktigste. Det føles både unødvendig og nesten ubehagelig å måtte gjenta det, men det er det kunstneriske innholdet som vi bør og skal måles på. På innholdssiden har vi også grunn til å være fornøyd med mye, men det er også mye vi kan gjøre bedre - her er det ingen grunn til å være selvtilfreds.

Vi skal måles mot det beste. Å se og høre hva som foregår på andre operahus er en nødvendig øvelse for en operasjef. Onsdag dro jeg til Wien, en by med tradisjoner som knapt noen annen. Det vakre operahuset med sine 2300 plasser kan vise til en besøksprosent på over 99%. Denne uka, som de fleste, spilte de forestilling hver eneste kveld og presenterte fire ulike titler: Maskeballet, Manon av Massenet, La Cenerentola og Pique Dame, som jeg så onsdag kveld. Det var en opplevelse å se Grace Bumbry i rollen som Grevinnen. Bumbry fylte i følge Wikipedia 76 år 4. januar i år! Hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd som Venus i Bayreuth i 1961 og er ellers kjent for sine mange fremførelser av Bess, i Gershwins opera "Porgy and Bess".

Wieneroperaen er utvilsomt en av verdens aller fremste, med svært god akustikk. Orkestergraven er hevet slik at kontrabassene så vidt holder seg under scenekanten. Musikerne er mer synlige enn det som er vanlig på andre operahus. Dirigentens overkropp ruver over graven og er synlig for alle. Det gjør at orkestrets tilstedeværelse oppleves sterkere. Musikken, som først og fremst er premissleverandør for handlingen i opera, blir rett og slett tildelt en sterkere rolle. Jeg ser frem til å snakke med John Fiore om hva han synes om dette.

Torsdag hadde jeg morgenmøte med operasjefen, Dominique Meyer, som jeg kjenner fra han var operasjef i Lausanne og senere sjef for Théâtre des Champs-Élysées i Paris. Operasjefen i Wien sies å være landets nest viktigste person. Stillingen blir utnevnt direkte av kulturministeren. Meyer snakket litt om spillet som pågikk i kulissene før hans utnevnelse for noen år siden. Det var kjent at "Kansleren" ville ha sin favoritt til jobben og det ble spekulert mye i avisene. Kulturministeren var sterk, stod på sitt og fikk gjennom sin kandidat. Nå er det fred i Wien, Meyer er en populær mann i alle kretser og nyter stor respekt for måten han leder huset på. Han er samtidig ansvarlig for all casting - en oppgave det ikke er mange operasjefer som påtar seg. Det er inspirerende å snakke med kollegaer om sangere, dirigenter og regissører. Vi utvekslet repertoarplaner og skal se nærmere på muligheter for å samarbeide, selv om både hans og mine planer for en stor del er lagt frem til min kontrakt utløper sommeren 2017. Meyer har foreløpig kontrakt frem til 2020.

På flyet ned til Wien traff jeg tilfeldigvis på Jon Fosse som jeg hadde mye samarbeid med i Bergen. Også han er i operabransjen. Hans roman "Melancholia" var utgangspunkt for en libretto til en opera av den østerrikske komponisten Georg Friedrich Haas som hadde premiere på Pariseroperaen for noen år siden. Den ble senere også vist i Norge. Nå skiver Haas på en ny opera basert på Fosse roman "Morgon og kveld", denne gang på oppdrag fra Covent Garden. I tillegg har han levert en libretto til den kinesiske komponisten Du Wei som skal urfremføres i Beijing.

Fredag hadde jeg besøk fra Venezuela. Erik Becker Becker, en av de nærmeste medarbeiderne til grunnleggeren av El Sistema, José Antonio Abreu, var i Oslo. Erik Becker Becker var utrolig hjelpsom da jeg var i Caracas for to år siden og innledet samarbeidet med denne fantastiske organisasjonen. Notater fra besøk finner du hvis du blar deg tilbake her på bloggen. Vi avsluttet en hektisk uke med en god middag og besøk i Konserthuset der Truls Mørk var solist. Becker Becker var begeistret og inviterte Mørk til Caracas da vi besøkte ham i garderoben etter konserten.

I dag søndag er det siste forestilling av Don Pasquale. Det var lenge usikkert om Johannes Weisser kunne synge. Espen Langvik, som sang partiet "Malatesta" for et par år siden, ble gjort klar til å synge fra sidescenen, mens Johannes skulle spille partiet uten å synge. Men i siste liten ser det ut til at legene har klart å hjelpe Johannes slik at han både kan stå på scenen og synge samtidig, noe som virkelig er en fordel for en operasanger. Men vi beholder Espen i kulissene for sikkerhets skyld og krysser fingrene for Johannes. Espen fortjener stor ros for sin holdning og innsats