Dagboknotater fra Operaen 4

Operamaraton, korlegende og mirakelet i Nordfjordeid

Denne uka har vært preget av det jeg liker aller best med jobben som operasjef, å se prøver og operaforestillinger. Nasjonaloperaen er inne i en hektisk prøveperiode med forberedelser til både Cavalleria Rusticana/Pagliacci (eller kæv-pæg som er operasjargongens forkortelse) og barneoperaen Robin Hood som også skal spilles på hovedscenen. Dessuten er det forberedelser til hele 4 uroppførelser! Først tre korte nye verk som vi har kalt Pagliacci inntar prøvesalen, deretter Khairos av Knut Vaage på scene 2. For sangere og musikerne er det alltid en utfordring å synge ny musikk, så fremførelsene krever ekstra lange og intense prøveperioder.

Torsdag hadde vi siste forestilling av Flaggermusen. Jeg har skrevet om den oppsetningen tidligere her på bloggen, og ikke minst skrytt av alle medvirkendes innsats for å holde energien oppe og utvikle forestillingen som nå hadde sin siste av hele 24 fremførelser, alle så godt som utsolgte. Noen av de medvirkende tok initiativ til en sammenkomst etterpå, så torsdag ble det barbesøk til ganske sent på kveld. En velfortjent fest etter en maratonøvelse av alle, ikke minst av korsangerne, som jo alle er til stede på hver eneste forestilling.

Jeg hadde da nettopp kommet hjem fra en liten reise. Tirsdag så jeg den svært sjeldent fremførte operaen Djevlene fra Loudon av Krystof Penderecki. Han er en av de aller mest kjente nålevende komponister. Operaen ble uroppført i 1969 og regnes i dag som en moderne klassiker, men blir antakelig så sjeldent oppført fordi den krever så store ressurser. Litt av et scoop av Københavnoperaen å få Penderecki (som er i sitt 80ende år) til å skrive en bearbeidet versjon med mye ny musikk. Forestillingen byr på 20 sangsolister som alle til fulle mestret oppgaven.

På den korte men hyggelige båtturen fra Skuespillhuset ved Nyhavn over kanalen til Operahuset, traff jeg kritiker i Frankfurter Allgemeine Zeitung, Jan Brachmann. Han tilbragte over en uke på Festspillene i Bergen i fjor og skrev bl.a. at Festspillene hadde utviklet seg til å bli en viktig impulsgiver i det europeiske festivallandskapet. Klart jeg liker ham. Det var et stort oppslag i dagens FAZ, der han gir ros til prosjektet, aktørene og den musikalske fremførelsen, men er ganske nådeløs i sin kritikk av regissør Keith Warners bidrag. Han lovet å komme til Oslo neste sesong, selvom jeg ikke røpet planene for ham.

Onsdag var det premiere på Boris Godunov i München, i regi av Calixto Bieito. Selv det nokså konservative bayeriske premierepublikummet var begeistret for Bieito, som ikke er beskjeden når det gjelder bruk av sterke virkemidler. Han gjorde Mussorgskys opera om Tsar-Russland til en fortelling om maktspill og intriger i vår egen tid, og ga oss en intens og gripende forestilling som varte i nesten to og en halv time uten pause. Det er Pål Christian Moe som har ansvaret for "castingen" i München og han hadde satt sammen et eksemplarisk ensemble uten svake ledd. I den krevende tittelrollen debuterte den unge bassen Alexander Tsymbalyuk som høstet ovasjoner for sin innsats. Vi i Nasjonaloperaen er heldige som også nyter godt av Pål Christians kompetanse og nettverk, da han er kunstnerisk rådgiver for Nasjonaloperaen. München-avisa "Abendzeitung" skrev dagen etter at det var den mest vellykkede premieren på svært lenge, og de over-regionale avisene fulgte opp med gode anmeldelser og flere nevner spesielt det sterke sangerlaget.

På premierefesten traff jeg en venn fra studietiden i Tyskland, Eli Koll Larsen, som har sunget i koret i München i over 25 år. Det var interessant å høre om hennes erfaringer. Jeg skulle gjerne hatt henne til å snakke om jobben sin til våre korsangere. Hos oss går sangerne av med pensjon etter at de har fylt 54 år. I Tyskland var pensjonsalderen inntil for kort tid siden 60, men nå skal den følge den generelle utvidelsen og korsangerne blir i fremtiden ikke pensjonister før de er fylt 66. Etter min mening er 54 for tidlig og 66 altfor sent. Det skal bli spennende å se når denne diskusjonen for alvor vil starte i Norge. At den vil tvinge seg frem, er jeg overbevist om.

Jeg rakk også å ta en prat med Barrie Kosky, som er ny sjef på Komische Oper. Også han har samarbeidsplaner med Bieito fremover. Kosky er etter min mening en av de mest interessante operaregissører i dag og jeg håper vi kan få ham til Bjørvika. Han gjør revolusjon i Berlin nå når han fremfører Tschaikovskis opera Mazeppa på russisk. Det er å bryte med en lang tradisjon. På Komische Oper ble alle operaer inntil nylig fremført på tysk, selv italienske belcanto-operaer. Det skal bli spennende å følge debatten rundt dette. Jeg ønsket, da jeg var direktør på Komische Oper, også å forandre på dette dogmet, men møtte massiv motstand. Jeg ga meg da jeg fikk klar beskjed om av at det ville føre til utskiftelse av ledelsen. Men tidene forandrer seg.

Fredag hadde vi premiere på Tryllefløyten, et gjestespill fra Opera Nordfjord. Jeg har sagt det flere ganger og gjentar det gjerne. Opera Nordfjord er et mirakel. At en bygd med litt over 5000 innbyggere reiser sitt eget operahus, byr på regelmessige oppsetninger og får frem forestillinger av høy kvalitet, er ikke mindre enn det. Det ble en stor kveld med mange stolte vestlendinger i huset. Både ordfører og fylkesordfører (Sogn og Fjordane) stilte opp. Mer om gjestespillet finner du på NRKs nettsider: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.10915697

Lørdag morgen dro jeg videre til Stockholm for å se en av vår tids aller største sangere, Nina Stemme, gjøre rolledebut i det krevende partiet som Turandot. Det ble en ny braksuksess for min kollega Birgitta Svendén. Ikke bare for Nina Stemme, men for hele ensemblet: en sjelden høy og flott Calaf (Riccardo Massi som i likhet med Nina rolledebuterte) og Yana Kleyn i rollen som Liú som virkelig ble en publikumsyndling. Unge Thomas Søndergaard fikk frem sterke emosjoner i orkesteret. Jeg kan røpe at Nina Stemme skal holde konsert hos oss neste sesong, nærmere bestemt 6. april 2014. Det er bare å sette av datoen.

Mens jeg spiste frokost i morges leste jeg at Eric Ericson er gått bort. Han var en av de aller største personligheten i Nordisk musikkliv i det 20. århundre. Hans innsats har vært omfattende og pregende på mange områder, og det er ingen overdrivelse å si at kormiljøet i Norden hadde vært annerledes og mye fattigere uten ham. Hans virke nådde også langt ut over Sveriges og Nordens grenser. Han ble 94 år. På et spørsmål om det finnes en særegen nordisk korklang, svarte han humorstisk og lett kokett: "jeg tror det, men skjønner ikke hvilken hårbunn det har vokst frem av" (han hadde selv ikke hårvekst på hodet). Her en artikkel i Dagens Nyheter: http://www.dn.se/kultur-noje/musik/korledaren-eric-ericson-avliden

Nå er jeg i Zürich og har nettopp sett en oppsetning av Rigoletto. Det er lenge siden jeg har hatt det moro i teatret. En helt brilliant oppsetning av regissøren Tatjana Gürbaca. Med en suveren Quinn Kelsey i tittelpartiet, som debuterte i Oslo som Rigoletto for er par sesonger siden. Han kommer tilbake 12. mai og gir en konsert på Scene 2. En helt fantastisk sanger.

Før neste forestilling rekker jeg å spise middag med operasjefen her Andreas Homoki. Han er såvidt innom Zürich mens han forbereder sin oppsetning av Den Flyvende Hollender på La Scala i Milano, en oppsetning som allerede har hatt premiere i Zürich og som vi senere vil få oppleve i Bjørvika. Jeg vet ikke om det skjer noe annet sted i verden, men i kveld spiller altså operaen i Zürich La Boheme, bare fem timer etter teppefall for Rigoletto. Jeg får med meg begge og reiser hjem i morgen tidlig fylt av mange inntrykk denne siste uka. 7 operaer på 6 dager er ikke vanlig kost, selv ikke for en operasjef. Skal bli godt med noen roligere dager og mindre reising.