Sider

tirsdag 10. mai 2005

Kunstens egenverdi

Publisert i Dagbladet 10. juni 2005

NÅR KULTURPOLITIKK eller kultur og næringsliv står på programmet, dukker det på tampen nesten alltid opp en bisetning: «Vi må ikke glemme kunstens egenverdi». Posisjonen som bisetning og oppfordringen og påminnelsen om at vi ikke må glemme, viser kunstens utsatte posisjon. Og denne påminnelsen gir mer grunn til at varsellampene skal lyse, enn til tilfredshet med at vi har fått med oss alle nødvendige aspekter og hensyn i debatten. Når vi snakker om kunst og kultur, som om de var to sider av samme sak, så kan det lett oppfattes slik at kunsten og kulturen er noe det gjelder å ta vare på, noe støtteverdig, noe ideelt, noe som ikke helt klarer seg selv. Og det å støtte kunsten og kulturen - det er noe vi strengt talt ikke er tvunget til, men vi gjør ut fra et ønske om å framstå som gode samfunnsborgere.

Og kulturlivets aktører er ofte selv ivrige til å stå fram som trengeverdige representanter for spesielle interessegrupper, idealistiske kulturarbeidere som kjemper om det offentliges oppmerksomhet og gunst. Sammenhengen er åpenbar. Slik offentligheten etter hvert har skjøvet kunsten og kulturen ut som et marginalt område som tilgodeses med noen promiller av statsbudsjettet, har kulturlivets aktører funnet seg i å være lydige tiggere som ber om å kunne utføre sitt bidrag til samfunnets beste, der grensen mellom sosialarbeidere og kulturarbeidere nærmest er utvisket.

VI ER KOMMET dit at selve grunnlaget for vår eksistens, byggesteinene for vår sivilisasjon, forutsetningene for vår tanke - og følelsesliv, premissene for våre sosiale liv og hele vår samfunnsstruktur, blir sett på som en pasient med pustebesvær og som det gjelder å pleie så godt vi kan, slik vi også tar oss av andre viktige sosiale og ideelle oppgaver i samfunnet. Vi gjør det i den grad det strengt tatt er nødvendig – og selvfølgelig: I den grad vi har råd til det. At sykehjemsplasser og eldreomsorg blir satt opp mot bevilgninger til operahus og kunstnerstipendier, er bare en konsekvens av denne utviklingen.

Når vi snakker om næringsliv og kulturliv, så kan man få inntrykk av at det er kulturlivet som trenger - og som nyter godt av næringslivets støtte og velvilje. Men i realiteten så forholder det seg motsatt. Det er næringslivet som er helt avhengig av kulturlivet. Det er kunstnerne, filosofene, vitenskapsmennene og arkitektene som har skapt den vestlige kultur vi fremdeles påberoper oss å være en del av. I dag kan det virke som om kunsten og kulturen er blitt overflodsfenomener, noe vi kan tillate oss når vi ser oss råd til det, mens næringslivets krav til materiell vekst er selve grunnlaget for utviklingen og framskrittet og rettesnoren for hele samfunnsorganismen.

Men vår kultur er selve det fundamentet av rasjonalitet og irrasjonalitet som vårt samfunn bygger på. Vi kan fortrenge våre drømmer, men våre drømmer lar oss ikke være i fred av den grunn. Vi kan kutte over våre røtter, men må bære konsekvensene selv.

KULTUR SOM næringsutvikling synes å være vår tids store prosjekt. Slik kan vi jo slå to fluer i en smekk. Vi kan utvikle næringslivet ved å bruke kulturlivet som middel - som brekkstang. I en slik sammenheng kan vårt kjente begrepspar kunst og kultur bli en skjebnesvanger sammenblanding av likt og ulikt. I stedet for å opptre som gode brødre, blir sammenstillingen et tohodet troll som står i en krass interessekonflikt, samtidig som de begge sitter på og tærer av den samme kroppen.

Kunsten er riktignok en del av kulturlivet, men står likevel i sterk interessekonflikt til det kulturlivet som det springer ut av. På mange måter kan man si at kulturen er kunstens verste fiende! Kulturlivet dekker våre behov, kunsten innfrir våre lengsler. Kulturen skal ta vare på tradisjonen, kunsten skaper nye tradisjoner. Kulturen er på sitt beste den tryggheten, den dannelse som gjør oss i stand til å vokse som mennesker og utvikle vår personlighet. Kunsten utfordrer oss til å søke nye horisonter, til å gjøre opprør med oss selv og stiller oss i dialog med det fremmede i oss. Og kanskje slik fører kunsten oss i kontakt med det mest opprinnelige, det innerste i vårt vesen. En av de beste definisjoner på kunst jeg vet om er at «kunst er det stedet der vi gjenkjenner oss i det vi ikke kjenner fra før».

VI LAR OSS ofte provosere av kunsten fordi den sprenger våre forståelsesrammer. Det skyldes som regel at vi stiller helt urimelige krav til kunsten. Vi vil at den skal tilpasse seg oss, bekrefte vår smak, våre tanker, våre oppfatninger, holdninger og forventninger. Og aller sterkest reagerer vi hvis kunsten pirker bort i vår egen dobbeltmoral.

Kunsten lar seg ikke innordne i planmessige næringsutviklingsprosjekter. Moteindustrien, design, næringsdesign, IT-industri, medieindustri, eller meningsproduserende næringer som det også heter, er alle deler av kulturlivet. De er alle svært nyttige i moderne næringsutvikling og sentrum for den interesse både næringsliv og politikk har når det gjelder å finne nye vekstområder. Men også her snakkes det om kunst og kultur. Som om «bly og vann» (en tittel hentet fra en av Jon Fosses romaner) skal kunne blandes i et innovativt samlende næringsutviklende prosjekt.

Kunsten og kulturen hører til helt ulike begrepsverdener. I stortingsmeldinga om kultur og næringsliv som kom i vinter, står det veldig mye om innovasjon, om skapende virksomheter, om framtidsrettede industrikulturer, grensesprengende foregangsprosjekter, genreoverskridende samarbeidsprosjekter, spennende opplevelsessentra med lekende utforming og integrerte løsninger for tverrfaglig kunstproduksjon. Dette er kulturlivets språk, moteindustriens begreper og medienes sjargong.

KUNSTEN DREIER SEG om mer jordnære begreper som angst, tvil, tro, nærhet, distanse, ømhet, erkjennelse, lengsler, opphav og død, evighet og forgjengelighet.

Prøv å sette de ordene inn i en stortingsmelding!

Kravet til at kunstneren skal tilpasse seg, bli en del av kulturen, ja til og med innordne seg næringslivets premisser har alltid vært tilstede og vil bare øke i styrke. Forfattere skal lære mer om markedsføring og bli tilpasningsdyktige i dagens medieverden, skuespillere ser et større og større marked innenfor reklame og underholdning: i kveld Beckett på National - i morgen troverdig formidler av livsforsikring som TV-reklame. Like absurd begge deler.

Sammenblandingen er en trussel, både mot kulturen og mot kunsten. Kulturen skal ikke nødvendigvis være så grensesprengende og nyskapende. Det bør den overlate til kunsten. Og kunsten må vises en respekt og en ærbødighet, samtidig som den må tåle en hensynsløs kritikk og sterk motstand, da vi bør erkjenne at kunsten kan utfordre oss i våre grunnvoller. Grunnvoller som er selve vår kultur.

5 kommentarer:

  1. Hei Per! Idag har jeg delt denne teksten på twitter og Facebook, og den har spredt seg. Det er en usedvanlig godt skrevet tekst, og den har ikke blitt mindre uaktuell med tiden. Jeg håper den kan bli lest av mange! Takk! Jeg gleder meg til å lese resten av bloggen din. Takk også for at du var så generøs og inspirerende da du bidro på "Kunstens Kvinner" kurset. Jeg tenker litt det du formidlet hver dag. MVH Guri Glans

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig tilbakemelding. Kan du sende meg en kort epost, så melder jeg meg der? per.boye.hansen@operaen.no

      Slett
  2. Kære Per
    Usædvanligt godt og skarpt formuleret! Jeg plejer selv at sige: Kunst - det er det der ikke er noget andet" - eller: "Kunst stiller spørgsmål, og Propaganda leverer svar"
    Jeg deler lige din text!

    SvarSlett
  3. Når er man pr definisjon "kunstner" tro? Blir kunsten/kulturen bedre..vis alle som ber staten om penger for den summen de ønsker?
    Jeg musiker og fotograf,og må naturligvis jobbe for hver kr jeg ønsker,noe annet er utenkelig også...o)

    SvarSlett
  4. Tack för en fantastiskt bra artikel, speciellt med tanke på Siv Jensens senaste utspel. I Sverige driver man ju numera en politik, som i allt högre grad går ut på att konst som inte lönar sig inte har något berättigande. Din artikel ger mig större insikt och dessutom mer ammunition till mina diskussioner med makthavare inom den svenska kulturpolitiken. Tack, GW

    SvarSlett