Dagboknotater fra Operaen 20

Det er gått to uker siden premieren på Le Grand Macabre. Vi har spilt 6 av i alt 9 forestillinger. Og jeg har fått sett fire av dem. Nå gleder jeg meg til i morgen kveld fordi jeg igjen skal få oppleve Ligetis fabelaktige musikk i fri utfoldelse. Jeg blir mer og mer overbevist av verkets musikalske kvaliteter. Musikken er enormt slitesterk, nesten som Mozart.

Tilbakemeldingene har vært mange og nesten bare positive. Jeg tror vi kan slå fast at vi har lykkes i stor grad med det som var målsettingen med denne oppsetningen. Jeg ønsket å gi publikum er mulighet til å oppleve noe som vi ikke har sett eller hørt før på Operaen. Tenk, med unntak av uroppførelser, er det aldri i Nasjonaloperaens historie blitt fremført et verk på hovedscenen skrevet etter at operaen ble grunnlagt i 1959.

At vi nå fremfører Le Grand Macabre fra 1978, har ført til at vi også har rekruttert et nytt publikum. Jeg hører stadig at denne oppsetningen har lokket folk til Bjørvika som tidligere ikke har følt at opera har vært relevant for dem. Stian Carstensen for eksempel er ihuga Ligeti-fan og tok med seg en hel gjeng fra Eidsvold, og sendte en kort sms etterpå "takk for forestillingen, var helt sinnsykt bra!!!".

Operasjefen i Stockholm Birgitta Svendén tok også turen over for å se forestillingen. Ros fra  kollegaer varmer nesten mest: "Tusen tack för i går, det var en makalös föreställning. Allt var bra och hur ofta kan man säga det?" Peter de Caluwe er operasjef i Brussel og var den som produserte denne oppsetningen for fire år siden, og som senere er vist på seks operahus på tre kontinenter. Han kom for å se hvordan vi hadde løst oppgaven og var imponert over standarden både på solister og orkester.

I dag er jeg i Zürich og skal se et annet sentralt verk fra siste halvdel av det 20. århundre, nemlig Soldatene, eller "Die Soldaten" av Bernd Alois Zimmermann. Jeg så operaen for første gang i Salzburg i fjor sommer, og det var en overveldende opplevelse. Her i Zürich er det Calixto Bieito som har ansvaret for regien og danske Susanne Elmark som synger det store og krevende partiet "Marie". Her kan dere se et innslag på nyhetene fra sveitsisk TV, spol til slutten av sendingen:  http://bit.ly/1gOdMLy. Jeg håper vi kan få vist denne operaen i Oslo en dag.

I går var det åpen dag her på Operaen i Zürich. Opplegget var nokså likt det vi hadde i Bjørvika for tre ukene siden og publikum strømmet til. Her kaller de det en åpningsfest. Det liker jeg. Kanskje vi også kan skape enda mer feststemning neste år. At vi èn gang i året åpner opp det fantastiske huset vårt og inviterer publikum til å se hva som skjer i kulissene, tror jeg enormt viktig. Vi får tettere kontakt med vårt publikum og møter samtidig folk som aldri har vært hos oss før.

Folk strømmet til åpningsfesten på operaen i Zürich i går. Her forberdes en omvisning med det tekniske personalet.

De siste dagene har altså stort sett vært fyllt av positive opplevelser. Jo Strømgren er kommet godt i gang med prøvene på Orfeus og Eurydike. Det er morsomt å se hvordan han jobber med vår kontratenor-stjerne Lawrence Zazzo og bruker ham som en danser. Ingrid Lorentzen og hennes kompani er i sluttfasen for den store satsningen "I Fokines verden". Det blir en overdådig flott forestilling, med fem helt nye koreograferte verk. Vi har hatt besøk av verdenstenoren Neil Shichoff som har jobbet med tenoren våre. Tilbakemeldingene var virkelig overstrømmende. Vi ser frem til å ha ham tilbake.

Men alt er selvsagt ikke rosenrødt i hverdagen. Sist uke fikk jeg en svært ubehagelig melding, som kom som et sjokk. Regissøren jeg hadde engasjert til en ny stor oppsetning neste sesong meldte avbud. Skisser til scenografi skulle vært levert i januar 2014. Nå står jeg på bar bakke. Enten må jeg finne et helt nytt team, eller så må jeg kjøpe inn en allerede eksisterende produksjon. Det er utfordringer jeg gjerne skulle vært for uten. Mye annet arbeid må settes til side for at jeg skal få full fremdrift for å finne en erstatning.

Krisehåndtering er det for øvrig mye av på et operahus. Våre ansatte, alle - fra de som jobber i verksteder til sceneteknikere, regi-assistenter, inspisienter og selvsagt også alle kunstnerne, blir ekspert på krisehåndtering. Samlet har vi enormt med kompetanse på dette området, kompetanse som jeg tror er overførbare til andre. I det hele tatt tror jeg vi som jobber med kunst-produksjon besitter kompetanse, som vi ikke selv helt er klar over. Det er et spørsmål som opptar meg, men det får ligge til en annen gang. Nå må jeg fortsette jakten på en ny regissør, samtidig som jeg gleder meg stort til kveldens premiere her i Zürich.

Dagboknotater fra Operaen 19

Etter lengre pause våger jeg meg på å ta opp igjen skriverier her på bloggen. Vi har sesongpremiere bak oss. Det ble en overveldende suksess. I timene og dagene etter premieren sist lørdag, har jeg hatt det godt. Det har vært fantastisk å se hvordan "Le Grand Macabre" vokste frem til å bli en sensasjonelt sterk forestilling. Samtidig spiller vi Figaros bryllup med vårt eget ensemble for fulle hus. Jeg har mottatt mange positive tilbakemeldinger, og ikke minst har jeg en sterk følelse av at samholdet internt og vår felles forståelse av hva vi holder på med, er styrket. Premierefesten lørdag var strålende. For første gang valgte vi å feire nede i den store foajéen sammen med publikum. Det var herlig å se sangsolister, kormedlemmer, orkestermusikere, publikum, sceneteknikere og andre ansatte i skjønn forening på dansegulvet.

At Le Grand Macabre også har skapt debatt, setter jeg pris på. En av vår abonnenter, Claus Drecker skrev et svært opprørt leserinnlegg på nettsiden Kulturkompasset, der han i sterke ordelag kritiserte forestillingen for å være full av perversiteter. Jeg la ut denne "kritikken" på Facebook og møtte mange reaksjoner. Det ble en lang diskusjon med nesten 100 innlegg og høy temperatur.

Samme dag som premieren inviterte jeg et FB-fenomen, Edvarda Lana, til å se forestillingen. Hun har markert seg med skarpe kommentarer og svært åpenhjertelige kommentarer på FB. Ingen vet riktig hvem hun er, og navnet er etter det jeg i ettertid har forstått, et seudonym. Hun truet med å trekke seg fra FB og jeg benyttet anledningen til å spørre om kunne tenke seg å bli, dersom hun fikk billett til premieren. Hun takket ja og initiativet ble bejublet av hennes følgere. Resultatet ble en fantastisk fin omtale som dere kan lese her:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Søndag hadde operakores konsert sammen med Satyricon. Etter det jeg forstod, var det

stor entusiasme i koret for prosjektet og jeg må også berømme vår kordirigent David Maywald for hans åpenhet og profesjonelle innstilling til å gå nye og ukjente veier.

Det er en voldsom dynamikk på huset om dagen. Mandag morgen hadde vi "kollasjonering" for Orfeues og Eurydike, det første samarbeidsprosjektet mellom Nasjonaloperaen og Nasjonalballetten på lang, lang tid. "Kollasjonering" er et første møte før prøvene starter, der alle medvirkende blir presentert for hverandre og regissøren, i dette tilfelle også koreografen, Jo Strømgren, presenterer sine planer for oppsetningen. Det var fint å se korsangere, solister, danserne og alle andre medvirkende sammen.

Etter kollasjoneringen rakk jeg å stemme, før jeg tok flyet til Stockhomn for å holde et foredrag for noe som kaller seg for "Operainitiativet". Det er et initiativ med mål om å få bygget nytt operahus Stockholm. Jeg fortalte om våre erfaringer og la vekt på viktighet av god forankring både internt og i offentligheten. Min kollega Birgitta Svendén fortalte helt på slutten av kvelden, etter at vi hadde spist en bedre middag sammen, at hun allerede i dag tirsdag skulle ha pressekonferanse for å lansere sammen med kulturministeren at det nå er besluttet å bygge et nytt hus, med det gamle som utgangspunkt - litt etter modell av Lyon og Covent Garden. Det kom nok svært overraskende på mange. Jeg må bare gratulerer Birgitta. Hun har gjort en fantastisk jobb, hevet nivået betaktelig, økt publikumsoppslutningen og er i ferd med å gjenreise Stockholmsoperaens internasjonale betydning. Mer om saken kan dere lese her

I dag tirsdag er jeg i Berlin. Jeg tok et tidlig fly fra Stockholm og rakk et møte kl. 10. Vi har et samarbeidsprosjekt med Deutsche Oper Berlin og diskutere sammen med ledelsen der og regiteamet for oppsetningen, hvordan vi best skal løse de scenografien utfordringene. Men i ettermiddag er jeg tilbake i Oslo og gleder meg stort til andre fremførelse av Le Grand Macabre.

Le grand macabre- sesongens første premiere

Kjære publikum!

Valget av György Ligetis opera Le grand macabre som min første premiere, har flere grunner. Vi forvalter en stor og rik tradisjon med fantastiske operaer, men de aller fleste er skapt i en annen tid. Det oppleves som et savn at det ikke er flere samtidsverk som når ut til et stort publikum. Ny kunstmusikk har – i motsetning til for eksempel ny billedkunst – i snart hundre år slitt med å oppnå popularitet. Le grand macabre er et unntak; med sin burleske komedie har Ligeti skrevet seg inn i operahistorien og bidratt til dens store kanon. Av alle «moderne» operaer er Le grand macabre den som er mest fremført. Å gi verket sin norgespremiere, føltes mer nødvendig enn å feire årets to store jubilanter: Wagner og Verdi. Le grand macabre er et viktig verk.

Ligetis metode er å snu opp ned på det meste og samtidig bekjenne seg til tradisjonen. En anti-antiopera kalte han den selv. Hans musikalske språk er radikalt og nyskapende, men han forholder seg likevel bevisst til operahistorien, fra Monteverdi til Offenbach. Rollefigurene blir ikke forklart psykologisk; de blir heller ikke tildelt moralske oppgaver eller verdier. Derimot er de utlevert til en motsetningsfylt verden av begjær, drifter og lengsler.

Le grand macabre stiller store krav til utøverne, musikalsk og ikke minst scenisk. Det er en ensemble-opera som krever unik timing og godt samspill. Samtidig finnes det knapt et verk som er vanskeligere å fremføre rent musikkteknisk. Vår musikksjef John Fiore har selv tatt utfordringen og slik blir denne oppsetningen en manifestasjon av Nasjonaloperaens standard.

Det er ikke tilfeldig at vi i september spiller Mozarts Figaros bryllup parallelt med Le grand macabre. Også her er det vårt eget solistensemble som bekler de store rollene. Er Le grand macabre det siste tilskuddet til den store kanon, så må Figaros bryllup kunne sies å være blant de første. Både Ligeti og Mozart viser mennesket i all dets skrøpelighet, med løgn, hevn og egoistisk begjær som ingredienser. Men midt i all menneskelig dårskap og utilstrekkelighet makter begge operaene å vise oss skjønnhet og sannhet. Ligetis slutt-passacaglia er en like sterk humanistisk bekjennelse som når Grevinnen tilgir Greven i Figaros bryllup.

 

Per Boye Hansen, operasjef

Foto: Erik Berg



Foto: Erik Berg