Valget av György Ligetis opera Le grand macabre som min første premiere, har flere grunner. Vi forvalter en stor og rik tradisjon med fantastiske operaer, men de aller fleste er skapt i en annen tid. Det oppleves som et savn at det ikke er flere samtidsverk som når ut til et stort publikum. Ny kunstmusikk har – i motsetning til for eksempel ny billedkunst – i snart hundre år slitt med å oppnå popularitet. Le grand macabre er et unntak; med sin burleske komedie har Ligeti skrevet seg inn i operahistorien og bidratt til dens store kanon. Av alle «moderne» operaer er Le grand macabre den som er mest fremført. Å gi verket sin norgespremiere, føltes mer nødvendig enn å feire årets to store jubilanter: Wagner og Verdi. Le grand macabre er et viktig verk.
Ligetis
metode er å snu opp ned på det meste og samtidig bekjenne seg til tradisjonen.
En anti-antiopera kalte han den selv. Hans musikalske språk er radikalt og
nyskapende, men han forholder seg likevel bevisst til operahistorien, fra
Monteverdi til Offenbach. Rollefigurene blir ikke forklart psykologisk; de blir
heller ikke tildelt moralske oppgaver eller verdier. Derimot er de utlevert til
en motsetningsfylt verden av begjær, drifter og lengsler.
Le grand macabre stiller store krav til utøverne, musikalsk og ikke minst scenisk. Det er en ensemble-opera som krever unik timing og godt samspill. Samtidig finnes det knapt et verk som er vanskeligere å fremføre rent musikkteknisk. Vår musikksjef John Fiore har selv tatt utfordringen og slik blir denne oppsetningen en manifestasjon av Nasjonaloperaens standard.
Det
er ikke tilfeldig at vi i september spiller Mozarts Figaros bryllup parallelt
med Le grand macabre. Også her er det vårt eget solistensemble som bekler de
store rollene. Er Le grand macabre det siste tilskuddet til den store kanon, så
må Figaros bryllup kunne sies å være blant de første. Både Ligeti og Mozart
viser mennesket i all dets skrøpelighet, med løgn, hevn og egoistisk begjær som
ingredienser. Men midt i all menneskelig dårskap og utilstrekkelighet makter
begge operaene å vise oss skjønnhet og sannhet. Ligetis slutt-passacaglia er en
like sterk humanistisk bekjennelse som når Grevinnen tilgir Greven i Figaros
bryllup.
Foto: Erik Berg |
Foto: Erik Berg |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar