Skremte Stalin vettet av Sjostakovitsj?
Publisert i Morgenbladet 19. oktober 2007.
«Hadde Sjostakovitsj omsatt i ord det han uttrykker i musikken, hadde han antageligvis blitt offer for Stalins utrenskninger,» uttaler Mariss Jansons i programheftet til innspillingen av hans store opera Lady Macbeth fra Mtsensk, som nå foreligger på dvd. Dette er en eksemplarisk fremførelse fra den nederlandske operaen i Amsterdam: intelligent og gjennomarbeidet regi, sterke rolleprestasjoner og ikke minst kraftfullt, nyansert og briljant spilt av Concertgebouw-orkestret under ledelse av Mariss Jansons.
Lady Macbeth… fra 1934 er et av det 20. århundrets mest betydelige verk, ja, kanskje den operaen som fremfor noen makter å tilføre sjangeren nye impulser. Sjostakovitsjs heltinne er en sammensatt person som ikke hadde passet inn i romantikkens univers. Operaen bygger på en novelle av Nikolai Leskow som, inspirert av Shakespeares kvinnelige monster, tegner et bilde av en skruppelløs kvinne som dreper både sin svigerfar og ektemann for å følge sitt begjær og tilfredsstille sine lyster.
fredag 19. oktober 2007
fredag 14. september 2007
Naturfenomenet
Å høre Luciano Pavarottis stemme var som å oppleve et helt nytt naturfenomen, et musikalsk afrodisiakum.
Publisert i Morgenbladet 14. september 2007.
Operaen som kunstform har i sin over firehundreårige historie levd en schizofren pendeltilværelse. Det som ble til nærmest ved et eksperiment, viste seg å være den mest uttrykksfulle, komplekse og sublime kunstform overhodet. Men nyskapningen ble fort både popularisert og vulgarisert. Helt siden den venetianske operafeberen på midten av 1600-tallet og frem til i dag, har operaen samtidig vist seg som en overfladisk, kommersiell underholdningsindustri. Luciano Pavarottis enestående karriere representerte begge disse ytterligheter.
Da jeg første gang hørte Pavarottis stemme, var det som å oppleve et helt nytt naturfenomen. Hans inntrengende og sanselige stemme virket som et musikalsk afrodisiakum. Jeg fikk ikke nok, og innspillingene fra tidlig syttitall, hans arier fra La Traviata, La Boheme og Rigoletto, ble spilt om og om igjen til både grammofonstiften og vinylplatene var nedslitte. Turiddos drikkevise på slutten av Cavalleria Rusticana fremfører Pavarotti med en frenetisk fandenivoldsk intensitet der livsglede og forutanelse over egen skjebne går sammen i en vokal ekstase.
Publisert i Morgenbladet 14. september 2007.
Operaen som kunstform har i sin over firehundreårige historie levd en schizofren pendeltilværelse. Det som ble til nærmest ved et eksperiment, viste seg å være den mest uttrykksfulle, komplekse og sublime kunstform overhodet. Men nyskapningen ble fort både popularisert og vulgarisert. Helt siden den venetianske operafeberen på midten av 1600-tallet og frem til i dag, har operaen samtidig vist seg som en overfladisk, kommersiell underholdningsindustri. Luciano Pavarottis enestående karriere representerte begge disse ytterligheter.
Da jeg første gang hørte Pavarottis stemme, var det som å oppleve et helt nytt naturfenomen. Hans inntrengende og sanselige stemme virket som et musikalsk afrodisiakum. Jeg fikk ikke nok, og innspillingene fra tidlig syttitall, hans arier fra La Traviata, La Boheme og Rigoletto, ble spilt om og om igjen til både grammofonstiften og vinylplatene var nedslitte. Turiddos drikkevise på slutten av Cavalleria Rusticana fremfører Pavarotti med en frenetisk fandenivoldsk intensitet der livsglede og forutanelse over egen skjebne går sammen i en vokal ekstase.
søndag 4. mars 2007
Et politisk og estetisk eksperiment
«Die Massnahme» er et av de viktigste og mest kontroversielle verkene fra forrige århundre, skriver Tore Vagn Lid og Per Boye Hansen. Stykket settes opp under Festspillene i Bergen.
Publisert i Dagbladet 14. mars 2007
NÅR «DIE MASSNAHME» FÅR sin nordiske urpremiere i vår, i et samarbeid mellom Transiteatret-Bergen og Festspillene, er det en av ytterst få ganger verket fremføres i sin helhet siden 1933. Stykket er et stort scenisk oratorium, radikalt i sin form og kompromissløst i sitt innhold.
Fire hjemvendte agitatorer stiller seg selv for retten. Gjennom et livsfarlig, illegalt oppdrag i den «kinesiske byen Mukden», har de - i kryssilden mellom mektige handelsmenn og britiske militære - arbeidet for en kommunistisk revolusjon. I første setning hylles agitatorene for et vellykket utført oppdrag, men motsetter seg hyllesten - stopper koret - og ber dem dømme. En kamerat er død. De har tatt livet av ham. I en dialog mellom musikk og scene, mellom kor, skuespillere og orkester, ber agitatorene koret ta stilling til det som har skjedd.
Publisert i Dagbladet 14. mars 2007
NÅR «DIE MASSNAHME» FÅR sin nordiske urpremiere i vår, i et samarbeid mellom Transiteatret-Bergen og Festspillene, er det en av ytterst få ganger verket fremføres i sin helhet siden 1933. Stykket er et stort scenisk oratorium, radikalt i sin form og kompromissløst i sitt innhold.
Fire hjemvendte agitatorer stiller seg selv for retten. Gjennom et livsfarlig, illegalt oppdrag i den «kinesiske byen Mukden», har de - i kryssilden mellom mektige handelsmenn og britiske militære - arbeidet for en kommunistisk revolusjon. I første setning hylles agitatorene for et vellykket utført oppdrag, men motsetter seg hyllesten - stopper koret - og ber dem dømme. En kamerat er død. De har tatt livet av ham. I en dialog mellom musikk og scene, mellom kor, skuespillere og orkester, ber agitatorene koret ta stilling til det som har skjedd.
Abonner på:
Innlegg (Atom)