Første dag med El Sistema

El Sistema er et under. Jeg er målløs av beundring for hva som gjøres av musikkundervisning her i verdens farligste hovedstad. El Sistema er langt mer enn en musikk-skole. Det er en spirituell bevegelse som bruker musikkopplæring som hovedelement et prosjekt for å skape et bedre samfunn. Jeg og journalist Robert Reinlund fra TV 2 kom tirsdag og hadde i går vår første dag her hvor vi fram til søndag skal bli introdusert til arbeidet som gjøres først og fremst med barna i slumområdene, ikke bare i Caracas men over hele landet.

El Sistema heter egentlig FESNOJIV som er en stiftelse grunnlagt av José Antonio Abreu. Abreu har med rette heltestatus her i Caracas og behandles som et statsoverhode. Han har bakgrunn som musiker, politiker (den yngste som ble valgt inn i parlamentet), forretningsmann, økonom og grunnlegger av en bevegelse som bygger egne formulerte humanistiske verdier. De har en veldig informativ hjemmeside.

Vi begynte i går morges med et besøk i et rehabiliteringssenter. På initiativ av José Antonio Abreu, har de siden i fjor innledet et samarbeid med dette rehabiliteringssenteret for å gi handikappede unge mennesker opplæring til å bli instrumentmakere. Tilbudet for bevegelseshemmede er elendig, i følge ledelsen for senteret, og støtten de nå har fått av FESNOJIV har gjort det mulig for dem å utvide tilbudet radikalt. Senteret er et ideelt drevet servicesenter der pasienter kommer for å få behandling og rådgivning på ulike måter. I tillegg deler de ut flere hundre rullestoler i året. Nå kan de også gi 18 pasienter en yrkesopplæring som fiolinbyggere! Håpet er å utvide etter et par år. Og for FESNOJIV er dette en måte for selv å skaffe seg nødvendig profesjonell oppfølging av alle de orkestrene som nå ligger under stiftelsens ledelse. Hele seks store ungdomsorkestre på høyt kunstnerisk nivå finnes det nå bare i Caracas. Det mest berømte er The Simon Bolivar Youth Orchestra om nå er blitt profesjonelt på helårs basis. Stiftelsen har kjøpt opp hundrevis av instrumenter som trenger pleie og reparasjoner. Vi traff også en italiensk ung kvinne som har flyttet hit til Caracas. Hennes oppgave er å kjøpe inn instrumenter. Hun arbeider for en privat stiftelse i Lichtenstein, som stiller midler til disposisjon.

Caracas

Lost in translation, våken halv fem lokal tid. Etter 15 timers flyreise fra Oslo via Paris ble vi i går ettermiddag hentet på flyplassen her i Caracas av Maestro Abreus assistent Rodrigo Guerrero og kjørt til hotellet - et flott hotell med svømmebasseng og alle fasiliteter. Jeg er her sammen med journalist Robert Reinlund fra TV 2 som skal lage en dokumentar opp mot Festspillenes satsing "The Flame of Ole Bull", der vi, inspirert av Bergens store sønn, skal vise musikkens fantastiske evne til å binde sammen og skape forståelse mellom ulike generasjoner, sjangere, klasser og nasjoner.

Historien om El Sistema er like fantastisk som historien om Ole Bull og det er det vi er på sporet av her i Caracas. I går hadde vi en rolig kveld på hotellet og fikk tid til å bli litt bedre kjent. Robert har satt seg godt inn i hvordan El Sistema jobber og er like spent som meg på hva som venter oss. I går fortalte Roberto Guerrero at hele 400.000 unge musikere i dag er engasjert gjennom musikkskolen El Sistema. Siden starten for over 30 år siden har 1,2 millioner unge tatt del i undervisningen. De har i dag seks store symfoniorkestre bare i Caracas og skoler over hele landet. Prosjektet til grunnleggeren av El Sistema Maestro José Antonio Abreu har også spredt seg til nabolandene og andre deler av verden som Sør-Afrika og Skottland.

I dagene fram til søndag skal vi oppsøke de ulike aktivitetene som foregår. Vi skal besøke instrumentverksteder, spesialundervisning for døve og blinde, prøver med de ulike orkestrene, konserter og ikke minst skal vi møte Maestro Abreu selv. Det skjer enten fredag eller lørdag. Ledelsen er nå svært opptatt av å forberede en Asia-turné som skulle omfatte konserter i Beijing, Seoul og Tokyo, men planene er nå blitt svært usikre grunnet det som har skjedd i Japan.

Nå får jeg forsøke å sove et par timer, før vi blir hentet av Rodrigo igjen.

Ibsen-fred i Skien

På toget til Oslo fra Skien etter et hyggelig besøk i Ibsens hjemby. Jeg besøkte Skien for første gang i september da jeg hadde en samtale med Jon Fosse under Ibsen-seminaret de arrangerer hvert år. Nå kom jeg tilbake som leder av komiteen for Den internasjonale Ibsenprisen og traff igjen de engasjerte og hyggelige folkene som står bak. Ansvarlig for Ibsenarbeidet i kommunen Hilde Guri Bohlin hentet meg på flyplassen. Flott med direktefly mellom Bergen og Skien, der flyplassen Geiteryggen ligger rett utenfor sentrum.

Vi så oppsetningen av den nye kunstneriske lederen for Teater Ibsen, Anders T. Andersens versjon av John Gabriel Borkman. Det var en forestilling som gjorde inntrykk, en helt spesiell blanding av patos og humor, med sterke skuespillerprestasjoner og et originalt teatralt grep der små virkemidler hadde stor effekt! Det skal bli spennende å se hva det teatret kan få til med Andersen i sjefsstolen

Etter forstillingen hadde Hilde Guri og jeg en hyggelig middag sammen med kommunens rådmann Knut Wille. Det viste seg at vi hadde ganske mange felles referanser da han begynte i Morgenbladet rett etter at jeg sluttet i 1980. Så Hilde Guri måtte høre på mye mimring

I morges ble Hilde Guri, kultursjef Ragnar Nilssen og jeg godt mottatt av ordfører Rolf Erling Andersen i det staselige Rådhuset i Skien. For en fantastisk bystyresal med den vakreste taklampen jeg har sett. Vi er vel forlikte og jeg tror samarbeidet med Skien framover skal bli fruktbart for begge parter. Vi møtte så journalister fra de to rivaliserende avisene TA og Varden. Det har vært mye bråk rundt Ibsenprisene, men jeg tror vi har funnet ut av det. Det skal bli spennende å se hva de skriver i morgen.

Nå ser jeg fram til en helg med skiturer i marka, før jeg tirsdag setter kursen mot Venezuela.