Kjærlighet og virkelighet

Kaija Saariahos første opera berører grensene mellom hengivenhet og besettelse.

Publisert i Morgenbladet 04. april 2008.

«Er dette opera, så kan også jeg skrive opera,» skal Kaija Saariaho ha uttalt etter at hun så og hørte Messiaens Den hellige Frans av Assisi under Festspillene i Salzburg på begynnelsen av 1990-tallet. Det var lite i hennes musikk til da som hadde pekt i retning av ytre dramatikk eller teatrale effekter. Som Jon Fosse ble hun lurt inn teatrets verden, ved at andre insisterte. Hun var skeptisk til å gi seg sjangeren i vold, men ble overbevist av Messiaens meditative musikkteater.
I 2000 ble hennes L’amour de loin (Kjærlighet fra det fjerne) urfremført samme sted, med Esa-Pekka Salonen (dirigent) og Peter Sellars (regissør) som fødselshjelpere. Oppsetningen ble senere vist både i Paris og i Helsinki og foreligger også på dvd. I år spilles operaen under Festspillene i Bergen i en oppsetning av kunstnerparet Ingar Dragset og Michael Elmgreen.

Ingen grunn til feiring

Jubilanten Karajan står som symbol for en selvsentrert klassisk musikkindustri.

Publisert i Morgenbladet 29. februar 2008.

For noen år siden fortalte Brian McMaster, sjefen for Festspillene i Edinburgh gjennom mange år, meg at han hadde lansert to prinsipper som tiltredelseserklæring: aldri å markere komponistjubileer og aldri bestille uroppførelser. Etter å ha vært i gamet et par år forstår jeg ham. Komponist- og forfatterjubileer gjør festivaler forutsigbare og kjedelige. Og det er viktigere at verk blir spilt for annen gang, det skorter egentlig ikke på uroppførelser. Jeg har ikke fulgt McMasters linje helt, men hans ord ligger i bakhodet og gjør meg skeptisk hver gang noen forsøker å tilby meg en jubileumsmarkering.
Det er i år 100 år siden Herbert von Karajan ble født. Han var etterkrigstidens mest berømte dirigent, med enorm makt over orkestre, musikere, konsertarrangører og plateprodusenter. At han – en dirigent! – nå blir lansert av plateindustrien som jubilant og markeres av orkestre og konsertarrangører over hele verden, viser med tydelighet de kommersielle interessene som ligger bak. Jubileet innfrir et markedsføringsbehov og har liten kunstnerisk relevans.

Kraft og virtuositet

Magnus Lindbergs fiolinkonsert er å høre på en ny cd.

Publisert i Morgenbladet 08. februar 2008.

Magnus Lindberg var festivalkomponist i Bergen i 2006 og han skulle være i Bergen under hele Festspillene, men plutselig en dag dro han hals over hode tilbake til Finland. Jeg traff en litt forfjamset Lindberg i resepsjonen på Hotell Norge, på vei til å sjekke ut. Han unnskyldte seg med at han måtte hjem for å komponere på en fiolinkonsert han skulle levere, men ikke var blitt ferdig med. Kan hende var det bare et påskudd for å komme bort fra det kalde og våte vestlandsværet, eller kanskje hadde han nettopp i Bergen fått den store inspirasjonen? Ikke rart jeg ble nysgjerrig på verket som ble fremført under Mostly Mozart-festivalen et par måneder senere. Jeg kunne ikke være til stede i New York, men maste på forlaget som sendte meg en kopi fra uroppførelsen slik at jeg fikk «tjuvlyttet» til verket. Min begeistring var stor og som mange vil se oppfører Festspillene verket til våren: med Oslo Filharmonien, Jukka-Pekka Saraste som dirigent og Lisa Batiashvili som solist.
Georgiskfødte Batiashvili er en av flere unge kvinnelige fiolinister som har markert seg internasjonalt de siste par årene. Den samme tendensen ser vi blant norske fiolinister. Det er kvinnene som dominerer, mens det for bare få år siden stort sett var mennene. Om det i særlig grad utgjør en forskjell for oss lyttere, skal være usagt, jeg tror ikke det. Det er i alle fall ingen utpreget feminin musikk Batiashvili gir seg i kast med. I tillegg til Lindberg får vi høre Jean Sibelius’ fiolinkonsert på en ny innspilling med Finsk Radios symfoniorkester under ledelse av Sakari Oramo.