Jubilanten Karajan står som symbol for en selvsentrert klassisk musikkindustri.
Publisert i Morgenbladet 29. februar 2008.
For noen år siden fortalte Brian McMaster, sjefen for Festspillene i Edinburgh gjennom mange år, meg at han hadde lansert to prinsipper som tiltredelseserklæring: aldri å markere komponistjubileer og aldri bestille uroppførelser. Etter å ha vært i gamet et par år forstår jeg ham. Komponist- og forfatterjubileer gjør festivaler forutsigbare og kjedelige. Og det er viktigere at verk blir spilt for annen gang, det skorter egentlig ikke på uroppførelser. Jeg har ikke fulgt McMasters linje helt, men hans ord ligger i bakhodet og gjør meg skeptisk hver gang noen forsøker å tilby meg en jubileumsmarkering.
Det er i år 100 år siden Herbert von Karajan ble født. Han var etterkrigstidens mest berømte dirigent, med enorm makt over orkestre, musikere, konsertarrangører og plateprodusenter. At han – en dirigent! – nå blir lansert av plateindustrien som jubilant og markeres av orkestre og konsertarrangører over hele verden, viser med tydelighet de kommersielle interessene som ligger bak. Jubileet innfrir et markedsføringsbehov og har liten kunstnerisk relevans.
fredag 29. februar 2008
fredag 8. februar 2008
Kraft og virtuositet
Magnus Lindbergs fiolinkonsert er å høre på en ny cd.
Publisert i Morgenbladet 08. februar 2008.
Magnus Lindberg var festivalkomponist i Bergen i 2006 og han skulle være i Bergen under hele Festspillene, men plutselig en dag dro han hals over hode tilbake til Finland. Jeg traff en litt forfjamset Lindberg i resepsjonen på Hotell Norge, på vei til å sjekke ut. Han unnskyldte seg med at han måtte hjem for å komponere på en fiolinkonsert han skulle levere, men ikke var blitt ferdig med. Kan hende var det bare et påskudd for å komme bort fra det kalde og våte vestlandsværet, eller kanskje hadde han nettopp i Bergen fått den store inspirasjonen? Ikke rart jeg ble nysgjerrig på verket som ble fremført under Mostly Mozart-festivalen et par måneder senere. Jeg kunne ikke være til stede i New York, men maste på forlaget som sendte meg en kopi fra uroppførelsen slik at jeg fikk «tjuvlyttet» til verket. Min begeistring var stor og som mange vil se oppfører Festspillene verket til våren: med Oslo Filharmonien, Jukka-Pekka Saraste som dirigent og Lisa Batiashvili som solist.
Georgiskfødte Batiashvili er en av flere unge kvinnelige fiolinister som har markert seg internasjonalt de siste par årene. Den samme tendensen ser vi blant norske fiolinister. Det er kvinnene som dominerer, mens det for bare få år siden stort sett var mennene. Om det i særlig grad utgjør en forskjell for oss lyttere, skal være usagt, jeg tror ikke det. Det er i alle fall ingen utpreget feminin musikk Batiashvili gir seg i kast med. I tillegg til Lindberg får vi høre Jean Sibelius’ fiolinkonsert på en ny innspilling med Finsk Radios symfoniorkester under ledelse av Sakari Oramo.
Publisert i Morgenbladet 08. februar 2008.
Magnus Lindberg var festivalkomponist i Bergen i 2006 og han skulle være i Bergen under hele Festspillene, men plutselig en dag dro han hals over hode tilbake til Finland. Jeg traff en litt forfjamset Lindberg i resepsjonen på Hotell Norge, på vei til å sjekke ut. Han unnskyldte seg med at han måtte hjem for å komponere på en fiolinkonsert han skulle levere, men ikke var blitt ferdig med. Kan hende var det bare et påskudd for å komme bort fra det kalde og våte vestlandsværet, eller kanskje hadde han nettopp i Bergen fått den store inspirasjonen? Ikke rart jeg ble nysgjerrig på verket som ble fremført under Mostly Mozart-festivalen et par måneder senere. Jeg kunne ikke være til stede i New York, men maste på forlaget som sendte meg en kopi fra uroppførelsen slik at jeg fikk «tjuvlyttet» til verket. Min begeistring var stor og som mange vil se oppfører Festspillene verket til våren: med Oslo Filharmonien, Jukka-Pekka Saraste som dirigent og Lisa Batiashvili som solist.
Georgiskfødte Batiashvili er en av flere unge kvinnelige fiolinister som har markert seg internasjonalt de siste par årene. Den samme tendensen ser vi blant norske fiolinister. Det er kvinnene som dominerer, mens det for bare få år siden stort sett var mennene. Om det i særlig grad utgjør en forskjell for oss lyttere, skal være usagt, jeg tror ikke det. Det er i alle fall ingen utpreget feminin musikk Batiashvili gir seg i kast med. I tillegg til Lindberg får vi høre Jean Sibelius’ fiolinkonsert på en ny innspilling med Finsk Radios symfoniorkester under ledelse av Sakari Oramo.
fredag 21. desember 2007
Jul i Latinerkvarteret
Puccinis La Bohème passer dårlig inn i vår lutherske jul.
Publisert i Morgenbladet 21. desember 2007.
Operaen La Bohème har ikke annet med julen å gjøre enn at første og annen akt foregår på julaften. Det er grunn nok til at den hver jul blir satt opp på operahus over hele verden. Stemningen på Café Momus i Paris’ latinerkvarter på midten av 1800-tallet, slik den skildres av Giacomo Puccini (og hans librettister Luigi Illica og Giuseppe Giacosa), er fjernt fra nordeuropeisk luthersk julefeiring, fri for betlehemsstjerner, nisser, juletrær og høymesse, full av folkeliv og utsvevende uteliv. Slik sett passer den godt inn i vår sekulariserte omgang med julehøytiden.
La Bohème er et av operalitteraturens absolutte mesterverk. Musikk og handling smelter sammen til et felles uttrykk som knapt finner sitt sidestykke i operalitteraturen. Dramaturgien er innholdsrik og stram og helt uten overflødige scener. Den varer ikke lenger enn en spillefilm, en time og 45 minutter, og burde spilles uten pause. Musikken består av en rekke inntrengende melodier, den er gjennomgående lyrisk i karakteren med virkningsfulle dramatiske høydepunkter. Handlingen skifter raskt mellom tragedie og komedie, mellom intime scener og ekspressive tablåer. Sammen med Aida og Carmen utgjør den operaens ABC, og er en av de mest spilte operaer overhodet.
Publisert i Morgenbladet 21. desember 2007.
Operaen La Bohème har ikke annet med julen å gjøre enn at første og annen akt foregår på julaften. Det er grunn nok til at den hver jul blir satt opp på operahus over hele verden. Stemningen på Café Momus i Paris’ latinerkvarter på midten av 1800-tallet, slik den skildres av Giacomo Puccini (og hans librettister Luigi Illica og Giuseppe Giacosa), er fjernt fra nordeuropeisk luthersk julefeiring, fri for betlehemsstjerner, nisser, juletrær og høymesse, full av folkeliv og utsvevende uteliv. Slik sett passer den godt inn i vår sekulariserte omgang med julehøytiden.
La Bohème er et av operalitteraturens absolutte mesterverk. Musikk og handling smelter sammen til et felles uttrykk som knapt finner sitt sidestykke i operalitteraturen. Dramaturgien er innholdsrik og stram og helt uten overflødige scener. Den varer ikke lenger enn en spillefilm, en time og 45 minutter, og burde spilles uten pause. Musikken består av en rekke inntrengende melodier, den er gjennomgående lyrisk i karakteren med virkningsfulle dramatiske høydepunkter. Handlingen skifter raskt mellom tragedie og komedie, mellom intime scener og ekspressive tablåer. Sammen med Aida og Carmen utgjør den operaens ABC, og er en av de mest spilte operaer overhodet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)