Dagboknotater fra Operaen 9

Å sette "pris" på kunst har Marit Wathne Jacobsen satt som tittel på en artikkel hun har skrevet for bloggen min. Marit er leder for artistengasjementer for Nasjonaloperaen og er en av mine aller nærmeste medarbeidere. Hun forhandler kontrakter for alle gjestende kunstnere og har slik ansvaret for å forvalte store verdier. Det er en krevende og ansvarsfull jobb som krever kompetanse på mange områder. Jobben stiller store krav til både profesjonalitet og menneskelige egenskaper.

Jeg har kjent Marit i over 20 år. Etter at jeg sammen med Svein Eriksen startet en impresario-virksomhet som vi kalte Oslo Arts Management i 1990, oppstod det fort et behov for å få hjelp med en rekke sekretærfunksjoner. Vi satte inn en annonse i avisen. Marit hadde utdannelse som sivil økonom innen reiseliv, men ingen musikkbakgrunn. Hun jobbet dengang i resepsjonen til universitetets kurssenter på Kringsjå, men syntes annonsen så spennende ut og hadde lyst på noe nytt. At vi blant de mange søkerne valgte Marit, er jeg stolt av, selv om det kanskje også skyldtes en god porsjon flaks. Hun utviklet seg raskt til å bli en medarbeider som jobbet selvstendig og bidro i vesentlig grad til at vi klarte å utvikle Oslo Arts Management til å bli en relativ stor virksomhet.

Etter noen år sammen, ble hun hentet til administrasjonen ved operaen i Brüssel. Marit er vokst opp i Nederland og behersker foruten nederlandsk og norsk, både engelsk, fransk og tysk. Hun kom etter noen år i Brüssel tilbake til Norge, der hun har hatt ulike stillinger i musikklivet. I de siste sju årene før hun kom til Nasjonaloperaen som produsent høsten 2011, hadde hun ansvaret for bookingen av dirigenter og solister til Oslo Filharmoniske orkester. At vi nå kan få jobbe så tett sammen igjen, er litt av en tilfeldighet, men det føles egentlig bare helt naturlig.

Marit forteller her om sin hverdag som er preget av turbulens, slitsomme agenter og vanskelige kunstnere, men også det motsatte: gleden ved å se at opera gjør livet større for så mange mennesker.

Jeg befinner meg nå på en togtur fra Tyskland til Antwerpen i Belgia, der jeg i dag skal se generalprøven på en nyoppsetning av Parsifal. Det blir forhåpentligvis en fin start på Påsken, som skal tilbringes i operafri sone på hytta ved Tunhovdfjorden sammen med familien. Det eneste jeg skal ta med med meg av musikk, er Mattheus-pasjonen på Iphonen. Ingen påske uten.

Å SETTE PRIS PÅ KUNST

Gjesteinnlegg av Marit Wathne Jacobsen

Da jeg kom på kontoret mandag morgen og Per spurte om jeg kunne være gjesteblogger til neste innlegg, ble jeg overrasket. Oppdraget besto i å gi noen betraktninger fra min arbeidshverdag. Overrasket, fordi jeg anser min jobb mer som en diskret "backstage" funksjon, men ok. Backstage består tross alt av mye kommunikasjon med utøvere og ikke minst deres agenter. Rent praktisk består min jobb i å omsette operasjefens ideer og ønsker til konkrete gjesteengasjementer. Jeg forhandler kontrakter for sangsolister (utenom vårt faste solistensemble) operadirigenter og kreative team (regissør, scenograf, kostymedesigner, lysdesigner, koreograf  osv). Noen ganger ved f eks sykdom gjelder det å engasjere en "innhopper" til en forestilling på kort varsel. Men for det meste består min jobb i å gjøre research, forberede besetninger til fremtidige sesonger (ofte med et 3-4 års tidsperspektiv) og så forhandle kontraktene.

Rollebesetningene og engasjerte kunstnere for 2013/14 er levert for en stund siden, og blir kjent når vi presenterer sesongprogrammet 11. april. Nå om dagen jobber jeg mest med sesongen  2014/15. Vi har hatt en oppsummering med plansjef Øyvind Lunestad, og tatt en del avgjørende beslutninger i forhold til hvilke repriser vi kan spille (tillegg til nyproduskjonene som er fastlagt for en stund siden). Vi har bestemt rekkefølgen på produksjonene, og fastlagt antall forestillinger med konkrete datoer.

Nå kan jeg for min del fullføre forhandlingene. Det haster med og få kontraktfestet avtaler. De beste utøverne er booket langt frem i tid. Det er mange detaljer som skal på plass før kontrakten er ferdig til signering: når er gjesten ventet til første prøve, når skal en skisse- eller modell-leveranse finne sted, hva blir honoraret og hvilke komponenter består det av, hvor mange reiser er det rimelig at vi dekker, kan vi innfri gjestens ønske om å være fraværende i deler av prøveperioden osv. Enhver kontrakt er unik.

Per og jeg har også hatt besøk denne uken av vår kunstneriske rådgiver Pål Christian Moe. Han bor i Berlin, men jobber som "castingsjef" for både operaen i München og Glyndebourne-festivalen. Tidligere har han gjort det samme for bl.a. operaene i Paris og Chicago. Fra i fjor sommer er han altså nå rådgiver for Nasjonaloperaen, og kommer regelmessig til Bjørvika for møter og for å se forestillinger.

Pål Christian reiser og ser mye, og har en uvurderlig kunnskap og oversikt over hva som skjer i operaverden. Vi har gjennomgått status for sesongene 2014/15 og 2015/16, sett fra et castingsperspektiv. Det vil si, hvem har vi tilgjengelig for hva innenfor solistensemblet, og hvilke roller bør vi besette med eksterne sangere? Når vi først engasjerer en gjest, må sangeren matche og utfylle vårt eget gode solistensemble på en relevant måte. Vi oppdaterer hverandre på sangere, dirigenter og regissører: om hva og om hvem snakkes det mest om i bransjen for tiden, og hvilke forestillinger og regikonsept har Per og Pål Christian sett den seneste tiden. 

For meg er dette inspirerende møter, men også en viktig milepæl for videre arbeidsoppgaver. Ideer skal sjekkes nærmere, noen sangere skal kalles inn til prøvesang, gjestekandidater blir forspurt på tilgjengelighet og interesse for en oppgave, og jeg kan, etter at det er tatt endelige beslutninger, bekrefte avtaler som har vært uforbindtlige og imøtekomme ofte veldig utålmodige agenter. 

Det oppleves som en fordel at jeg begynte mitt yrkesliv i denne bransjen nettopp som agent, dvs. den som representerer en utøver og tar hånd om avtaler. Det er nå over 20 år siden, men de erfaringene jeg fikk som agent, har jeg nytte av hver dag. Jeg samarbeidet tett med utøvere i forhold til deres engasjementer i inn- og utland og ble godt kjent med menneskene bak artisten.

Jeg har stor respekt for utøverrollen og den disiplinen som ligger bak årelangt hardt arbeid. Jeg beundrer sangere som må eksponere seg foran et nådeløst publikum eller kanskje enda verre, i en prøvesangsituasjon. Det må oppleves som ekstremt sårbart å hele tiden bli målt og vurdert, også i penger. En kunstner blir hele tiden konfrontert med spørsmålet om hva en prestasjon, eller forventningene til denne, er verd i rene penger. Å sette en prislapp på et så helt personlig kunstuttrykk, er en prosess jeg hele tiden forsøker å være ydmyk overfor. Det bør aldri bli rutine.

Noen honorarer blir fastsatt gjennom formelle tariffer, men mest skjer det gjennom subjektive vurderinger. Utøvere blir sammenlignet med andre utøvere, og man kan mislike ordet, men vi snakker om en markedspris. Erfaring og renommé er viktig. I hvilken grad er man spesialist og kan noe som veldig få andre kan, spiller også inn når "prisen" skal settes. Av og til opplever vi at agenten forsøker å  "hype" en artist, ved å skryte vedkommende opp i skyene. Etterspørselen kan på kort tid bli veldig stor, slik at agenten kan kreve et høyt honorar, men fallhøyden blir da også stor når forventningene ikke innfris. Da kan en karriere være raskt over.

For oss som jobber med å sette bokstavelig pris på artister, er det helt nødvendig å ha nettverk, erfaring og en streng yrkesetikk. Vi bør tenke langsiktig og investere i tillit, gjensidighet og respekt. Det har hendt at jeg er blitt skjelt ut, forsøkt lurt og presset i forhandlingssituasjoner. Og det finnes agenter som man dermed ikke akkurat "pleier" videre kontakt med. Det viktigste for meg er å ha et internasjonalt nettverk med kompetente og ærlige kollegaer, som jeg kan utveksle erfaringer med. Og de finnes heldigvis. Og blant dem finnes det også flere agenter. Jeg ser ikke bare ser på agentene som en motpart, men som en samarbeidspartner.

Jeg kan heller ikke si at jeg aldri trår feil, men det ligger en oppriktighet bak en hver forhandling. Det er helt nødvendig også med tanke på at vi forvalter mye ansvar ved å engasjere artister. Karrierer kan bygges opp og rives ned basert på om forventninger blir innfridd eller ikke. Sånn sett innebærer ethvert engasjement risiko og sårbarhet.

Nå som Operaen er i en svært alvorlig skjerpet økonomisk situasjon, stilles det enda strengere krav til en hver forhandling. Hva kan vi spare inn, og hva mer kan vi få ut av rettigheter for et honorar. Vi kan på ingen måte ha spanderbuksene på, men vi skal heller ikke spare oss til kunstnerisk fant med det hovedoppdraget Nasjonaloperaen har med å presentere kunst på høyeste nivå. Vi skal respektere og opprettholde et rettferdig honorarnivå for de artistene som vi engasjerer. Det er en hårfin balansegang mellom å tenke stram økonomi og kunne betale det som forventes av en institusjon som Nasjonaloperaen.

Denne uken har jeg for eksempel jobbet med honorarer til et kreativt team som er del av en co-produksjonsavtale med et annet europeisk hus og som har andre standarder for honorarer. Da må vi finne løsninger ved å inngå kompromisser. En av begrunnelsene for at vi co-produserer, er at vi som oppdragsgiver skal kunne dele på utgiftene. Kunstneren får to oppsetninger, både her i Oslo og en eksponeringsmulighet i utlandet. Det skal være gjensidige fordeler og vi må finne den rette økonomiske nøkkelen mellom to operahus, med hver sin økonomi og regelverk. Samtidig som kunstnerne må føle seg ivaretatt. Dersom jeg kun skulle vært en kremmer, hadde jeg nok ikke hatt denne jobben lenge. Det er søken etter det profesjonelle, den personlige kontakten og det etiske i et samarbeid som driver meg i mitt arbeid. 

Det er ikke tatt ut av ingenting når det påstås at det fra tid til annen går en kule varmt i denne bransjen. Men jeg har gode kolleger rundt meg. De fleste som jobber tett med utøvere blir vant til følelsesladede jobbsituasjoner, og tåler noen utbrudd og litt trøkk - heldigvis med humor og humøret i god behold.

Som "backstage-arbeider" føler jeg meg priviligert ved at jeg kan få ta del i det som skjer på scenen, som tilskuer. Går jeg lei innenfor kontorets fire vegger eller er usikker på hvordan jeg skal håndtere en forhandlingssituasjon, er det godt å ta turen inn til en prøvesal eller å overvære en forestilling. Det som skjer på scenen når teppet går opp er mål og mening for alt vi driver med. Å få være med å gjøre livet større for så mange, gjør at litt turbulens og av og til runder med slitsomme agenter, er verd strevet.

Denne helgen har vi premiere på familieforestillingen Robin Hood. Jeg tok med mine to sønner og noen av deres klassekamerater til lørdagsmatiné i går, før vi dro på påskeferie. De var alle kjempeførnøyde. Det er en annerledes og overraskende forestilling som tar barn på alvor med et nyskapende utrykk og samtidsmusikk. Og så har vi så gode utøvere på alle plan, masse teatermagi!  Robin Hood’s rettferdighetsfilosofi er jo ikke en klassiker for ingenting heller, en forhandler kan jo kanskje til og med bli litt inspirert. Herved ønsker jeg alle en riktig god og fredfull påske.

Khairos- en on & offshore- opera

Norge som petroholiker

 

Mandag starter Nasjonaloperaen prøvene på en nyskrevet opera, Khairos, av Torgeir Rebolledo Pedersen (libretto) og komponist Knut Vaage. Premieren er 10. mai. Les her Rebolledo Pedersens innføringsforedrag om "oljeoperaen" som han holdt for alle medvirkende:
 
 

KHAIROS/ OM KJÆRLIGHET I PETROKRATIETS TID

NTB- melding, gjengitt i Klassekampen 29 august 2012:

Statoil øker sin virksomhet i arktiske strøk, og vil bore 9 brønner i den norske delen av Barentshavet i 2013.  Selskapet tredobler budsjettet for teknologisk utvikling for arktiske strøk. (sitat slutt)

Det var som om vi, komponisten Knut Vaage og jeg librettisten, skulle ha skrevet det selv. Og det har vi jo. For dette er operaen om sivilisasjonen Khairos, om pianostemmer Bo Berg og de ni oljebrønnene han lytter seg fram til OFFSHORE. Her han møter sin Bea, kabeltrekkersken, hvis far Atlantis var en av Khairos pionérer, men omkom under dykking, og derfor går igjen. Slik også Bos lille sønn Lillebo går igjen her, fordi Bo er nektet samværsrett med han. Bea og Bo innleder et kjærlighetsforhold, og inspirert av deres felles savn; Beas tap av sin far og Bo´ s tap av sin sønn, skal de også komme til å konspirere sammen, mot den borekåte Godpa og Khairos leverandør av borekroneteknologi, den kyniske petro-psykologen Alun Over Aall.

Fins det et bedre og viktigere tema å lage opera av anno 2013? Det syns nå ikke vi. Khairos er så vitterlig et sted i vår tid. Khairos er en sanntidsopera, et melodrama, og en komedie som ikke slutter bra. Dermed blir den også en tragedie. Hvis første akt utspiller seg ONSHORE, og andre akt OFFSHORE. Mao: Khairos er en On & Offshore Opera om begjær og kjærlighet i petrokratiets tid.

Vår antihelt-helt Bo Berg er en kanskjemann. En mulig vellykking så vel som en mulig  mislykking. En fraskilt, følsom pianist, uten samværsrett med sitt barn som sagt, som ikke får til stort mer enn å ta oppdrag som pianostemmer, en mann som på grunn av sin irriterende gode hørsel drives til uaktsomt drap på en LØVBLÅSER. Dommen han ilegges fra Khairos Konsensusråd må han sone som seismikk i et spesialbygd lyttebein på en lete og boreplattform, f.eks i Arktis. Noe som (mot hans vilje) fører til at det begås en ny og ennå verre forbrytelse OFFSHORE, en uopprettelig miljøforbrytelse som Khairos må sone for med sin undergang.

Utallige klimautredninger anbefaler nå at vi bør la mesteparten av oljen ligge hvis vi skal redde kloden. Men vi gjør det motsatte. Og vi gjør det i et marked med lav oljepris, som igjen fører til økt utslipp av CO 2 og andre klimagasser. Hadde bare vi og flere oljeprodusenter og eksportører holdt igjen litt, hadde oljeprisen steget, og tvunget fram en høyst nødvendig forsering av forskning på og utvikling av alternative energikilder og energiteknologier.

Khairos er en slags karikatur av Norge som petroholiker, et Norge svært mange ennå syns bør forbli petroholiker, også det partipolitiske lederskap, fra ytre høyre til dypt inn i Sv, er stort sett med på det. På onsdag får vi som kjent også besøk av den gamle RV-er Aslak Sira Myhre, som skal fortelle om norsk oljehistorie. Også han stiller seg så vidt meg bekjent svært velvillig til en fortsatt ekspansjon av Norsk oljeindustri. Samtidig som 4 sivilingeniørstudenter ved NTNU i Dagbladet sist fredag 15 mars skriver alle disse midt imot:

Samarbeidende med geologer, geografer, meteorologer og økonomer prøver de å tenke oss ut av oljealderen.  Og de skriver ikke bare for seg selv, men på vegne av et nylig avsluttet ENERGISEMINAR ved Universitetet i Ås, om utfordringer i forhold til alternative energier, som for eksempel vindkraftverksteknologi og den kompetansen man ellers har bygd opp offshore, som man istedenfor å tyne den siste olje ut av Tellus, kan bruke til å utvikle teknologi for eksempelvis biovarme og geotermisk varme. 

Jeg nevner dem alle ved navn, for de er unge, de er mye yngre og utålmodigere i både hoder og hjerter enn både Sira Myhre og meg: Julie Lyslo Skullestad, Håvard Hartvigsen, Ingrid Dagsland Halleraker og Jacob Boye Hansen. Mens politikerne derimot (ingen nevnt, og derfor ingen glemt) de handler her som man gjør i Khairos;  de avdemokratiserer seg og stiller seg til tjeneste for bunnlinjen og opportunismen.

Som statsministeren i Luxembourg, Jean Claude Junker har påpekt:
We all know what to do, but we just do not know how to get reelected after we have done it.

Khairos trer fram for oss som et slags elitært postdemokratisk konsensus-samfunn, der det nærmest er umoralsk ikke å tenke kort, og å handle som om dommedag kom i morgen. Og det gjør den jo, i alle fall for Khairos del.  

I Khairos er man blitt hverandres midler til privat vinning, både på det personlige og det politiske plan, på en måte som impliserer ruin av både natur og kultur. For veien fra Hellas til Khairos er heller ikke lang, og hva hvis også kunstene kun blir midler i en eller annen kommersiell strategi? Det ville bli som om kjærligheten skulle ha konvertert til simpel grådighet.

Det er slike friheter vi karikerer med Khairos. Vi viser også denne sivilisasjonens ignoranse, passivitet og respektløshet i forhold til et følsomt seismisk øre, og dermed til et FØRE VAR- og FØRE BOR - prinsipp. Derfor har vi valgt å gi de ni oljebrønnene som vår antihelt-helt Bo Berg lytter seg fram til, navnene til de KUNSTENES NI MUSER. Der den siste  brønn er den niende muse, nemlig selve tragediens gudinne;  *Melpomene. Slik blir hun denne sivilisasjonens springende punkt. Det punkt alt dreies om tilslutt, og som besegler Khairos skjebne.

Det historisk gitte gylne øyeblikk, denne kvalitet ved stedet Khairos i tiden Kronos, som fornektes ved å trosse varslene om Ragnarok, i et ufromt håp om å brenne også Melpomene tom. På den kortsiktige kommersens alter. Jeg siterer fra libretto:

La oss bore og be

TAKKE OVEN
FOR ALT FRA UNDEN
PÅ FORHÅND TAKK
OG AMEN
Vi sår ører
vi høster kroner
Sevje synges opp og ned 
Men stammen står
hjelpe verden
som vi kjenner den
Hjelpe verden som vi brenner den
Hjelpe tiden å gå
som den går
Hjelpe verden så den virker
Ikke knirker
Hjelpe verden å gå...
 ...gå på det den går på
VERDEN SLIK DEN SMØRES
HJELPE VERDEN SÅ DEN IKKE KNIRKER
NÅR DEN DREIER OM VÅRT STANDPUNKT
VÅR VERDEN SLIK DEN SER SEG SELV
HAR INTET ANSIKT Å MISTE
TAKKE OVEN FOR ALT FRA UNDEN
PÅ FORHÅND TAKK OG AMEN
Be bønnen høy
bor brønnen dyp
brenn den, tenn den

Ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Og hvem faller først; dommen eller dagen? Som hvem vil vi bli husket? Som hverandres ivaretagere, eller som hverandres utnyttere?

Utgangspunktet for vår eget såkalte ”oljeeventyr” som for fiksjonen Khairos, har mange måter vært bra, det begynte i en tid med sterk statlig styring med tildelinger av blokker og borelisenser, stort sett under parlamentarisk kontroll, til Khairos går på børs og delprivatiserter seg, og med det sakte og sikkert løser opp den nasjonale og parlamentariske forankring den har i utgangspunktet.

Lik det Statoil som en gang var vårt, men er blitt et multinasjonalt selskap som har kastet anker også korrupte stater som Angola og i omstridte oljesandprosjekter  i Canada. Og stadig vekk dokumenteres ubehagelige forhold ved Statoils virke globalt. 

Og som våre NTNU- studenter også påviser i sin artikkel: Mange av deres medstudenter faller, på tross av dette, for de høye lønninger og den forførende retorikken fra dette ”Oljeindustrielle Kompleks”. Men det er påtakelig at petrokratiet både her på berget og i fiksjonen Khairos, får større og større problemer med å begrunne sitt virke etisk.

Man har store problemer med den av retorikkens tre musketérer vi kaller ETHOS, man innbiller seg isteden at den kortsiktige LOGOS og den mer langtrukne men dog velsmurte PATHOS kan gjøre jobben istedenfor.

I Khairos er figuren GODPA det personifiserte uttrykk for hva som en gang var et fellesforvaltet demokrati, men som er blitt til konsensusdrevet petrokrati, inspirert av nyliberalismen og Reaganismen i USA på  80 tallet.

Hva jeg i librettoen formulerer slik: FRA VELFERD TIL SELVFERD. Som et uttrykk for at det som skjer ellers i Europa, også har tatt sats her.

En forsert oljeproduksjon, med derav følgende lave priser og lave eksportinntekter, gjør oss likeså sårbare som folk i Khairos, den gjør oss altfor næringspolitisk asymmetriske, petroleumsvirksomheten er et sort hull, ikke i ute i verdensrommet, men et sort hull i vår egen geologi, bokstavelig talt.

Et sort hull som suger til seg for alt for mye talent og initiativ, skaperkraft og kapital, ikke minst suger den til seg vår evne til å tenke edruelig over det faktum, at om det aldri så mye seismikkskytes og seismikkskytes og bores og bores og tappes og tappes, så er det ennå forskjell på  fiskebanker og oljebanker.

Du kan ta ut en fisk av banken, og den kommer igjen, men oljen ikke, den kan du verken ete eller drikke.

Og mot Sira Myhre vil jeg slå et vennskapelig preemptive strike, som det vel heter på godt NATO- norsk: Nei, vi verken skalter eller valter eller raljerer med offshorearbeidere eller deres arbeidsplasser her, for vi trekker nettopp opp de lange linjer; det dreier seg jo om deres barn og  barnebarn og barnebarns barn også dette; kloden rundt, som mulige ofre for polar nedsmelting.

Og tro ikke at vi har glemt våre dykkerpionérer, de vi kan takke for at vi har kunnet utvikle den ekstreme dypvannsteknologien som gjør at vi til nå har kunnet tilegne oss oljen, på godt og på ondt: Det er jo av den grunn at disse, med dykkeren Atlantis i spissen (slik de går igjen i rettssystemet) også går igjen i vår opera, kanskje for en dag endelig å bli ytt rettferdighet?

Den som leverer får se, og den som prøver. Kjære alle medvirkende, vi håper på og regner med dere, det syns vi Khairos er viktig nok til. Derfor, til lykke med stykket, til lykke med trykket, onshore som offshore.

Khairos er for oss mye mer enn et politisk partsinnlegg, det er et poetisk- operatisk utfall, tilsatt de de ingredienser vi mener moderne opera ennå bør bære fram, i velferd som i selvferd: Kjærlighet og begjær, svik og drap og gjenferd, og sist men ikke minst; et håp, i form av et syltynt soprant rop.

TORGEIR REBOLLEDO PEDERSEN

 

Ps: *Melpomene er visstnok skrevet feil i libretto; derfor retter vi det til Melpomene

(Men da er en av våre kilder også feil; se

http://www.flickr.com/photos/ericaswallow/5635566878/

Dagboknotater fra Operaen 8

Uroppførelser, utfordringer og uoverensstemmelser

Denne uka ble tekst og bilder til sesongboken for 13/14 levert til trykkeriet. Den skal være ferdig til vi presenterer programmet 11. april. Nå er det ingen muligheter til små justeringer en gang. Repertoaret er lagt, kunstnerne er engasjert og ansatte er i full gang med forberedelser til en ny sesong, selvom det fremdeles gjenstår flere premiere frem til sommeren. Og det er et krevende program vi har foran oss.

Førstkommende fredag har vi premiere på noe så sjeldent som en nyskrevet opera beregnet for barn. "Robin Hood" har siden premieren i 2008 gått for fulle hus ved Komische Oper i Berlin. Nasjonaloperaen har skaffet seg rettighetene, oversatt operaen til norsk og legger nå Sherwoodskogen til Hovedscenen. Scenografien ser virkelig fantastisk ut. Den handler om gutten Daniel som opplever at dataspillet om Robin Hood blir virkelig.

I morgen mandag begynner prøvene på Knut Vaages opera "Khairos" som har urpremiere 10. mai. Sammen med librettist Torgeir Rebolledo Pedersen har Vaage laget en moderne on & offshore-opera om en mann med en overfølsomhet for lyder. Da lyden av en løvblåser i Khairos Park driver ham til vanvidd, dreper han maskinisten. Straffen må han sone på en oljeplattform. Her oppdages hans eminente hørsel, noe som gjør seismiske instrumenter i oljeboring overflødig. Fra nå av kan det allerede velstående samfunnet Khairos skaffe seg nye lønnsomme oljebrønner. Kjersti Horn har tatt på seg regioppgaven.

Samtidig forbereder koret og flere av sangsolistene en stor moderne opera som vil bli sesongens første premiere til høsten. Mer om det røper vi altså 11 april.

Denne helgen har vi urfremført av hele tre nyskrevne verk, det vil si, det ble bare to på premieren fredag. Oslo Sinfonietta var koprodusenter og fremførte under Magnus Loddgards ledelse "Acrobatics" av jazzsaksofonisten Marius Neset og "Ruggiero" komponert den svenske komponisten Risto Holopainen, som er bosatt i Norge og har sin utdannelse fra Musikkhøyskolen i Oslo. Det tredje verket av Olav Anton Thommessen måtte avlyses fredag, da en av sangerne ble syk, men ble så fremført i går og i dag. Oppdraget de tre komponistene hadde fått av min forgjenger Anne Gjevang, var med forskjellig utgangspunkt  å gi en kommentar til Leoncavallos opera Pagliacci, som vi for tiden spiller på hovedscenen.

Det oppstod også andre problemer rundt oppsetningen til Thommessen. Etter generalprøven torsdag var komponisten tydelig misfornøyd med regissørens arbeid. Han krevde at regissøren skulle forandre deler av regien, og ble såpass emsjonelt engasjert at han valgte å avstå fra å være til stede under urfremførelsen, hvilket selvsagt er en kjedelig og uønsket situasjon. Men det er en ikke helt uvanlig konfliktsituasjon og som reiser prinsippielle spørsmål. Bør en komponist også ha rett til å instruere en regissør i hans arbeid, når det dreier seg om en uroppførelse? Er regissøren forpliktet til å følge komponistens anvisninger i partituret til hvordan verket skal løses scenisk?

Svaret er avhengig av hva som står i kontrakten mellom bestiller og komponisten. I underholdningsbransjen er det vanlig at opphavsmennene skaffer seg juridisk full kontroll også over regi og scenografi, ikke bare ved uroppførelsen, men også ved alle senere gjenoppsetninger. Det bidrar etter min mening til å redusere oppsetninger til å bli reproduksjoner. Jeg mener det er viktig å skille mellom verk og oppsetning.

En teater- eller operaforestilling består av ulike kunstformer og ulike kunstnere som må komme sammen for å skape et felles resultat. Det er sangerne og skuespillerne som bidrar med sitt, dirigenten og musikerne som tolker partituret og regissøren som har ansvaret for å gi verket dramatisk liv på scenen. Slik sett kan man si at en opera- eller teaterforestilling er noen annet og mer enn det verket som dramatikeren eller komponisten leverer fra seg.

Selvsagt må alle som står bak en fremførelse ha som hovedmål å ivareta opphavsmannens eller kvinnens intensjoner. Det er viktig å skape en god dialog mellom skapende og utøvende kunstnere. Men samtidig må de ulike kunstnerne får frihet til å gjøre sine selvstendige kunstneriske valg. Og da kan det altså oppstå situasjoner der opphavsmannen eller kvinnen må finne seg i at for eksempel sceniske løsninger blir annerledes enn slik de selv har forestilt seg det.

Jon Fosse er et godt eksempel på en dramatiker som forstår dette samspillet og rollespillet. Jeg har vært sammen med Fosse på forestillinger der regissøren har gjort grep som Fosse er sterkt uenig i. Men han har aldri, tror jeg, av den grunn protestert eller truet med å trekke verket tilbake. Forfatterens teatertekst lever sitt eget liv videre, og må finne seg i tåle ulike interpretasjoner, både gode og dårlige. Det er det som gjør teater levende og interessant. En uniformering og standardisering slik ofte det kommersielle teatret krever, bør vi forsøke å unngå.

Onsdag holdt jeg et foredrag for Oslo Rotary klubb. Jeg forstod fort at det var det mange operainteresserte tilstede. Etterpå fikk jeg et spørsmål som ofte dukker opp og som tangerer problemer om forholdet mellom komponist og regissør. Et av Rotary-medlemmene ønsket seg "flere originale klassiske oppsetninger, slik som komponistene selv har ønsket seg det". Det kunne jeg altså ikke love, tvert i mot, og av flere grunner. Det en regissør bør gjøre, er riktignok å forsøke og ivareta komponistens intensjoner. Men hvordan dette skal gjøres er ikke uavhengig av tid og sted.

Richard Wagner for eksempel, har skrevet detaljerte regianvisninger inn i partiturene. Men disse anvisningene er knyttet til den tiden, den estetikken og de sceniske mulighetene som fantes på Wagners egen tid. Jeg er ganske sikker på at hadde vi hatt muligheter til å gjenskape en forestilling slik den ble fremført på slutten av 1800-tallet, ville den virket veldig fremmed på oss i dag.

Når publikum ønsker seg en "klassisk original" oppsetning av en opera, så mener de ofte at de ønsker seg en oppsetning slik de selv har sett operaen tidligere og som de altså mener bør være standard også for andre oppsetninger. Og slik vil det gjenta seg. Det som for enkelte i dag oppleves som "moderne" eller fremmed, vil for andre i fremtiden fremstå som en gyldig referanseoppsetning. 

Dagboknotater fra Operaen 7

Om operaregissører - operakunstens største trussel er nostalgi og rutine.

Før premieren på Cavalleria Rusticana og Pagliacci sist lørdag 3. mars hadde jeg en samtale åpen for publikum, med regissøren for Cavalleria Rusicana, Kasper Holten. Han var i flere år sjef for operaen i København, og er nå operasjef ved Covent Garden i London. Kasper er en suveren kommunikator og en fryd å ha som samtalepartner/intervjuobjekt. Smarte formulering, interessante kommentarer og skarpe iaktagelser renner ut av ham. Hele samtalen ble filmet og er tilgjengelig her

Vi snakket om utfordringene vi operasjefer møter i hverdagen, om operakunstens muligheter for fremtiden og om hvilke ferdigheter en regissør bør ha. Kasper spurte meg om hva jeg ser etter når jeg skal engasjere en regissør. Det er et spørsmål jeg ofte har stilt meg selv i løpet av det siste halvannet året. I denne perioden har jeg inngått avtaler med regissører for over 20 ulike oppsetninger. (Nå er det bare et par uker før jeg slipper det første programmet, og jeg merker at spenningsnivået stiger.)

Vi er nødt til å planlegge med lang tidshorisont. Det må vi gjøre for å få de beste, men også fordi hele produksjonsprosessen krever mye tid. Et regi-team (som oftes bestående av regissør, scenograf, kostymedesigner og lysdesigner) må levere konsept og skisser av scenografien 15 måneder før premieren. Dette er nødvendig for at våre verksteder skal organisere og avvikle produksjonen effektivt. Et regi-team må ofte bruke minst et år på selve planleggingen før de kan levere. I tillegg trenger begge parter tid fra jeg spør en regissør til en avtale blir inngått. Da jeg overtok som operasjef for halvannet år siden, var det nesten ikke lagt planer for kommende sesong. Heldigvis får jeg nesten si, for slik fikk jeg større spillerom. Men jeg måtte være rask på labben for å få i stand repertoaret for 13/14 - det som blir presentert 11. april. Parallelt med planleggingen av neste sesong, har vi inngått avtaler langt fremover i tid. Den siste premieren jeg så langt har forpliktet en regissør til, vil finne sted vinteren 2017.

Men til spørsmålet om hva jeg ser etter når jeg skal se etter en regissør. Jeg har kommet til at det er et samspill av flere faktorer. For det første må regissøren ville noe med operaen han setter opp. Regissøren må ha en holdning og må ha noe på hjertet som han eller hun virkelig ønsker å formidle. Et stekt engasjement er nødvendig for at alle andre skal bli engasjerte. Jeg diskuterer så etter hvert selve konseptet: hvordan vil regi-teamet løse oppgaven visuelt og konseptuelt. Det er sjelden det er klart når avtalen inngås, men vi har en dialog om dette under veis.

Skal en regissør sette opp opera, må regissøren forstå musikkens betydning. Opera er ikke det samme som et teaterstykke med musikk til. Det er først og fremst i musikken, i orkestergraven at dramaet utspiller seg. En regissør kan kun avtvinge dramaets kjerne og vesentlige budskap ved å studere partituret, ved å lytte til musikken. Å sette opp opera bare ved å forholde seg til teksten, blir meningsløst. Jeg har opplevd flere ganger at regissører konsentrerer seg om teksten, og tror opera er et teaterstykke med musikk til. Resultatet blir alltid mislykket. Det er når musikkens gest, dens struktur og dramatiske impuls blir forstått og omsatt til scenisk uttrykk, at opera virkelig blir spennende.

En viktig egenskap for en regissør er teatral fantasi, evnen til å skape teatrale situasjoner. Jeg ønsker meg originale ideer som løser verkets teatrale utfordringer. En ting jeg alltid ser etter er hva som som kommer ut av de virkemidlene som brukes. Å kunne lage mye ut av lite, viser at regissøren tenker teatralt. Han eller hun må fremstå litt som en tryllekunstner. Store virkemidler med liten effekt, er det motsatte. Overtydelighet skaper distanse. Når noe gjøres med letthet og overskudd, blir jeg som tilskuer interessert og nysgjerrig. De beste oppsetningene er de man kan se mange ganger og stadig oppdage nye sider ved stykket.

Operaregi har også et element av håndverk. Det snakker man helst ikke om, fordi kunst skal være noe annet enn håndverk. Begrepet håndverk blir ofte sett på som noe negativt. Håndverk må ikke forveksles med rutine. Selve håndverket er viktig, rutine er drepende. Håndverket består blant annet i å kunne håndtere det store apparatet og kjenne produksjonsprosessene. Ha forståelse og kunnskap om hva andre i prosessen bidrar med, og å kunne disponere tid og ressurser effektivt. Et veldig viktig aspekt er å kunne håndtere store menneskemasser på en scene.

Det er stor forskjell på å iscenesette et kammerstykke med få personer og å sette opp en opera med stort kor og statister. Koret blir ofte neglisjert dessverre. På Komische Oper spilte koret en enormt viktig rolle og regissørene som jobbet der, ble utfordret til å jobbe intenst og profesjonelt med koret. Vi hadde flere prøver med koret på prøvesalen, enn det som er vanlig andre steder og korsangerne ble ofte behandlet individuelt. Grunnleggeren av Komische Oper Walter, Felsenstein, kalte kormedlemmene for korsolister. Å oppleve et engasjert kor som både individuelt og kollektivt forstår sin oppgave som sangerskuespillere, er fascinerende. Det gir en enorm virkning.

Den siste oppgaven en regissør må mestre, er å være en inspirerende personinstruktør. Han eller hun må få sangerne til å føle at de er de som står i sentrum. Det krever mot og evne til å gå i dybden på et personlig plan. Regissøren må se, frigjøre kvaliteter og muligheter hos den enkelte. Sangeren må få frigjort krefter og bli hjulpet til å uttrykke seg selv. Ser du en skuespiller eller sanger som plutselig blomstrer i en rolle, er det ofte regissøren som står bak. Ikke ved at regissøren har bestemt hvordan vedkommende skal uttrykke seg, men ved å ha hjulpet sangeren til å uttrykke seg selv, finne frem til et personlig uttrykk.

Det er sjelden at alle disse egenskapene finnes i én og samme person. Det er også viktig å finne rett regissør til rett oppgave. Alle er ikke like dyktige til alt, og de ulike operaene stiller ulike krav. For meg er det viktig å få frem et bredt spekter av uttrykk og ikke bare holde fast på én registil. Men felles for de regissørene jeg velger å jobbe med, er at de har ambisjoner om å formidle et innhold som er aktuelt for oss i dag. Opera redusert som reproduksjon eller som kulinarisk opplevelse med nimbus av forloren glans må rett og slett bekjempes. Operakunstens største trussel er nostalgi og rutine.