Sider

søndag 22. september 2013

Dagboknotater fra Operaen 20


Det er gått to uker siden premieren på Le Grand Macabre. Vi har spilt 6 av i alt 9 forestillinger. Og jeg har fått sett fire av dem. Nå gleder jeg meg til i morgen kveld fordi jeg igjen skal få oppleve Ligetis fabelaktige musikk i fri utfoldelse. Jeg blir mer og mer overbevist av verkets musikalske kvaliteter. Musikken er enormt slitesterk, nesten som Mozart.

Tilbakemeldingene har vært mange og nesten bare positive. Jeg tror vi kan slå fast at vi har lykkes i stor grad med det som var målsettingen med denne oppsetningen. Jeg ønsket å gi publikum er mulighet til å oppleve noe som vi ikke har sett eller hørt før på Operaen. Tenk, med unntak av uroppførelser, er det aldri i Nasjonaloperaens historie blitt fremført et verk på hovedscenen skrevet etter at operaen ble grunnlagt i 1959.

At vi nå fremfører Le Grand Macabre fra 1978, har ført til at vi også har rekruttert et nytt publikum. Jeg hører stadig at denne oppsetningen har lokket folk til Bjørvika som tidligere ikke har følt at opera har vært relevant for dem. Stian Carstensen for eksempel er ihuga Ligeti-fan og tok med seg en hel gjeng fra Eidsvold, og sendte en kort sms etterpå "takk for forestillingen, var helt sinnsykt bra!!!".

Operasjefen i Stockholm Birgitta Svendén tok også turen over for å se forestillingen. Ros fra  kollegaer varmer nesten mest: "Tusen tack för i går, det var en makalös föreställning. Allt var bra och hur ofta kan man säga det?" Peter de Caluwe er operasjef i Brussel og var den som produserte denne oppsetningen for fire år siden, og som senere er vist på seks operahus på tre kontinenter. Han kom for å se hvordan vi hadde løst oppgaven og var imponert over standarden både på solister og orkester.

I dag er jeg i Zürich og skal se et annet sentralt verk fra siste halvdel av det 20. århundre, nemlig Soldatene, eller "Die Soldaten" av Bernd Alois Zimmermann. Jeg så operaen for første gang i Salzburg i fjor sommer, og det var en overveldende opplevelse. Her i Zürich er det Calixto Bieito som har ansvaret for regien og danske Susanne Elmark som synger det store og krevende partiet "Marie". Her kan dere se et innslag på nyhetene fra sveitsisk TV, spol til slutten av sendingen:  http://bit.ly/1gOdMLy. Jeg håper vi kan få vist denne operaen i Oslo en dag.

I går var det åpen dag her på Operaen i Zürich. Opplegget var nokså likt det vi hadde i Bjørvika for tre ukene siden og publikum strømmet til. Her kaller de det en åpningsfest. Det liker jeg. Kanskje vi også kan skape enda mer feststemning neste år. At vi èn gang i året åpner opp det fantastiske huset vårt og inviterer publikum til å se hva som skjer i kulissene, tror jeg enormt viktig. Vi får tettere kontakt med vårt publikum og møter samtidig folk som aldri har vært hos oss før.

Folk strømmet til åpningsfesten på operaen i Zürich i går. Her forberdes en omvisning med det tekniske personalet.













De siste dagene har altså stort sett vært fyllt av positive opplevelser. Jo Strømgren er kommet godt i gang med prøvene på Orfeus og Eurydike. Det er morsomt å se hvordan han jobber med vår kontratenor-stjerne Lawrence Zazzo og bruker ham som en danser. Ingrid Lorentzen og hennes kompani er i sluttfasen for den store satsningen "I Fokines verden". Det blir en overdådig flott forestilling, med fem helt nye koreograferte verk. Vi har hatt besøk av verdenstenoren Neil Shichoff som har jobbet med tenoren våre. Tilbakemeldingene var virkelig overstrømmende. Vi ser frem til å ha ham tilbake.

Men alt er selvsagt ikke rosenrødt i hverdagen. Sist uke fikk jeg en svært ubehagelig melding, som kom som et sjokk. Regissøren jeg hadde engasjert til en ny stor oppsetning neste sesong meldte avbud. Skisser til scenografi skulle vært levert i januar 2014. Nå står jeg på bar bakke. Enten må jeg finne et helt nytt team, eller så må jeg kjøpe inn en allerede eksisterende produksjon. Det er utfordringer jeg gjerne skulle vært for uten. Mye annet arbeid må settes til side for at jeg skal få full fremdrift for å finne en erstatning.

Krisehåndtering er det for øvrig mye av på et operahus. Våre ansatte, alle - fra de som jobber i verksteder til sceneteknikere, regi-assistenter, inspisienter og selvsagt også alle kunstnerne, blir ekspert på krisehåndtering. Samlet har vi enormt med kompetanse på dette området, kompetanse som jeg tror er overførbare til andre. I det hele tatt tror jeg vi som jobber med kunst-produksjon besitter kompetanse, som vi ikke selv helt er klar over. Det er et spørsmål som opptar meg, men det får ligge til en annen gang. Nå må jeg fortsette jakten på en ny regissør, samtidig som jeg gleder meg stort til kveldens premiere her i Zürich.

2 kommentarer:

  1. Ole Hermod Henriksen23. september 2013 kl. 12:15

    Takk for nok et interessant dagboknotat! Her må jeg nok "arrestere" deg en smule: Under Ultima i 1995 spilte vi på hovedscenen Per Nørgårds opera "Det guddommelige tivoli" fra 1982. Siden gjestet vi Reykjavik og Trondheim med samme oppsetning. Per Fosser satte i scene, og i all beskjedenhet, sang undertegnede hovedrollen, Adolf Wõlfli.
    Hilsen Ole Hermod Henriksen

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har så rett. Det finnes et svært hederlig unntak. Reaksjonene på Macabre viser i alle fall at publikum er mer enn klar for å oppleve moderne musikk dramatikk. Jeg så Soldatene. Av Zimmermann i går. For et fantastisk verk! Setter også stor pris på Reimanns Lear og Thomas Ades' The Tempest. Hjelp gjerne til med en ti på topp liste over verk skrevet etter 1950!

      Slett