Kultur lønner seg

Tilbake i Norge etter 10 dager i Latin-Amerika, er fortsatt tanker og følelser preget av det jeg opplevde. Det var sterke inntrykk, først og fremst gjennom de mange menneskene jeg møtte. Ansiktene og lyden av barna som spilte Mahler på loftet av den ombygde politistasjonen utenfor Caracas vil sitte lenge igjen. Jeg gleder meg til å se og høre filmen til TV 2-reporter Robert Reinlund. Møtet med Maestro Abreu var høytidsstemt. Alle hans medarbeidere utstrålte den samme varmen og vennligheten. De sterke intrykkene har vært veldig motiverende for meg de siste dagene, som jeg stort sett har tilbragt med å fortelle om prosjektet og ikke minst forsøke å finansiere det enormt omfattende gjestespillet under Festspillene 4. juni. Vi skal frakte og innlosjere 250 mennesker. Utover menneskene trenger vi å flytte på fire tonn instrumenter og annet utstyr som vil ta ca. 41 kubikkmeter plass. Jeg gleder meg til den dagen det hele er på plass, men er ved godt mot og har fått mange svært positive reaksjoner.

The Spirit of Rumba and Ole Bull

Jeg har vært i snart fire døgn her i Havana, har opplevd mye og fått et visst innblikk i hvordan livet er her i den siste sosialistiske skansen. Jeg har møtt mange mennesker, offisielle representanter for kulturdepartementet, studenter, regissører, dansere, musikere og frie teatergrupper. Selvfølgelig har jeg bare sett en liten del av et land som rommer enorme kontraster og jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar på hvordan kulturlivet og samfunnet her fungerer.

Ambassaden hadde lagt opp et veldig flott program for meg og Jon Fosse. Mandag traff vi ledelsen for kulturdepartementet i et litt offisielt og formelt møte, men ellers preges menneskene her av å være uformelle, direkte og vennlige. Vi diskuterte problemene på øya ganske åpent med folk. Også når det gjaldt forestillingen til Jon, ga folk uttrykk for sine ulike meninger. Regissøren Juan Carlos Cremata, som er en kjent filmregissør, hadde valgt en versjon av stykket der Fosses gjentakelser ble brukt i en slags samfunnssatire. Flere mente han gikk veldig langt i sin systemkritikk, andre mente at kritikken var overflatisk og ufarlig. Forestillingen hadde i seg selv estetiske kvaliteter, men avstanden til Fosse var stor, ja, på mange måter kan man si at innholdet egentlig ikke hadde mye med Jon Fosses teater å gjøre.

Cuba

Det er travle dager her, så det blir ikke så mye tid til å skrive - men her er i hvert fall noen bilder fra Cuba.

Sexy Fosse som systemkritikk

I går fløy jeg tidlig fra Caracas via Panama til Havanna og ble tatt hyggelig imot av Marit Lehmann, som er praktikant på ambassaden. Vi kjørte til hotellet som ligger midt i sentrum av gamlebyen, nede ved sjøen. Der ventet Jon Fosse og Dag Rune som kom allerede torsdag. Etter en lunsj ble vi kjørt til teatret, som heter Bertold Brecht-sentret. Det ble en uventet opplevelse, en helt annen Fosse enn det jeg noen gang har sett. Fire halvnakne unge mennesker som beveget seg i stilisert koreograferte erotiske positurer, men teksten ble fram ført på en svulstig overdreven måte som i gamle italienske tåreperser. Men det var godt laget. Denne gangen var det vanskelig å følge teksten på et språk jeg ikke forstår, fordi handlingen var så helt på tvers hele tiden. Underveis skjønte jeg at forestillingen hadde mange kommentarer til situasjonen på Cuba. Publikum var helt med og lo og kommenterte. Vi fikk vite at det var lagt inn mye systemkritikk og at det nok også var helt på grensen til hva som ble tolerert. Noen få gikk underveis, og det virket som om det var i protest.

I dag skal jeg ha møte med statssekretæren i kulturdepartementet, en dame jeg også traff på mottakelsen etter forestillingen. Det skal bli spennende å snakke med henne om både forestillingen og om kulturlivet generelt på Cuba. Jeg tror det ville vært veldig interessant å vise denne svært erotiske Fosse-forestillingen i Norge. Med teksting ville det fungert utmerket. Skal bli spennende å se hva statssekretæren vil si hvis jeg foreslår det.

Kvelden ble avsluttet med en hyggelig prat hjemme hos ambassadør John Petter Opdahl og hans mann Francisco Gabrera Gatell. I de sene timer rundet vi av med et besøk på en fantastisk privat restaurant, som sjåføren tipset oss om.

Venezuela til Bergen



José Antonio Abreu studerer festspillprogrammet.

For en fantastisk avslutning på besøket. Møtet med Maestro Abreu gikk over all forventning. Han var tydeligvis veldig godt informert og var med en gang klar på at han ønsket et langsiktig og tett samarbeid med Festspillene. Det var en stor opplevelse å treffe ham. Han er en vennlig, varm og enormt karismatisk person. Møtet varte i hele to timer. Robert fikk også god tid til å intervjue ham. De rundt ham, både Becker Becker, Mendéz og Guerrero, sa at de sjelden hadde sett ham så opplagt og at hans redegjørelse for El Sistema var veldig inspirert. Han ga rett og slett all støtte og grønt lys for at Festspillene og El Sistema skal starte et samarbeid i år. Samarbeidet skal strekke seg over flere år framover, ja, i alle fall de fem årene jeg har igjen som festspilldirektør. Det er virkelig en drøm som går i oppfyllelse.

4. juni så kommer altså Caracas Youth Symphony Orchestra til Bergen med i alt 250 personer. Det er ikke til å fatte. Vi har store utfordringer, men det skal vi klare. Det er jo bare snakk om å få dem transportert, skaffe dem husvære og gi dem mat. Vi må ha adskillige ekstra midler, men det skal jeg og Nina og resten av gjengen gå i gang med det samme. Dette er en unik sjanse som Festspillene ikke kan unnlate å ta.

Mahler i ombygd fengsel

Det var rart å sitte på prøve i Guarenas (en forstad til Caracas) å høre 150 ungdommer fra byens lokale musikkskole (en ombygd politistasjon med fengselsceller) spille Mahlers 1. symfoni, samtidig som vi, Festspillene, arrangerte Studentimpulser i Bergen. Jeg fikk vite at det var kø for å komme inn, og at over 250 studenter hadde kommet for å høre Den Danske Strykekvartett. Jeg er kjempestolt av mine dyktige kollegaer, med Hjørdis og Solgunn i spissen, som har stått på for å realisere årets Studentimpulser. Gratulasjoner og ros til alle som medvirket, ikke minst studentene selv. Jeg skulle så gjerne ha vært der, men så kom altså denne muligheten til å reise til Caracas opp. Og jeg er lykkelig over at jeg grep sjansen.

Det har vært et eventyr med opplevelser for livet og forhåpentlig vis inntrykk som jeg kan ta med meg hjem og omsette, formidle og videreføre, slik at flere kan forstå, oppleve og ta del i det fantastiske prosjektet som kalles El Sistema. Der er det vesentligste å gi unge mennesker som stort sett lever langt under fattigdomsgrensen verdighet, selvrespekt og evne til samhandling – alt med musikk som virkemiddel. Det er et fantastisk eksempel på det vi kaller sosial inkludering, men det er altså så mye mer. Det et politisk, sosialt og ikke minst kunstnerisk arbeid som savner sidestykke. Foruten de oppsiktsvekkende resultatene (400.000 barn og unge fra hele landet er innskrevet) er det måten og metoden det gjøres på som gjør størst inntrykk. De har skapt en felles holdning – kall det gjerne ideologi, men jeg tror menneskesyn passer bedre – som gjør at hele organisasjonen og alle som medvirker, om det er toppledelsen eller portneren på den lokale musikkskolen, utstråler en glede, stolthet og vennlighet som gjør en ydmyk og takknemlig.

Griegs venezuelanske villkatt

I går besøkte vi “The Center for Social Action Through Music”, et musikkbygg plassert sentralt i Venezuela. Bygget er til de tusener av unge musikere som har vokst ut av stiftelsen til José Antonio Abreu og ble ferdig for bare sju år siden. Det er ikke en musikkhøyskole og heller ikke først og fremst et konserthus, men et åpent hus for prøver, workshops og konserter. Den har to konsertsaler og mange titalls prøverom. Alle rommene er akustisk egnet for musikkframførelse. Abreu har lagt vekt på at huset skal romme kun en bitteliten administrasjon, bare det nødvendigste for å drifte selve huset. Stiftelsens ledelse holder til annet sted. Hans idé er at huset skal sette musikken og musikerne i sentrum.

Huset var fullt av musikere fra ulike orkestre. Vi hørte hele tre store orkestre på toppnivå, hver av dem med mellom 150 og 200 musikere! Vi overvar en prøve med det mest berømte orkestret her, Simón Bolívar Orchestra of Venezuela, ledet av den unge nye dirigentstjerna Christian Vásquez. (Han ble nylig utnevnt som sjef for Gävle symfoniorkester. Snodig at svenskene snapper opp dirigentene herfra. Gustavo Dudamel i Göteborg var jo et utrolig scoop.) Rundt om i huset satt også musikere fra Caracas Symphony Youth Orchestra som forberedte en turné til Asia. Den skulle startet i neste uke, men i går fikk de den endelige meldingen om at turneen er utsatt på grunn av problemene i Japan. Etter en lunsj med sjefen for hele administrasjonen Eduardo Méndez (bare 31 år gammel, jurist og selv fiolinist oppdratt i El Sistema) og koordinatoren for opplæringen Rafael Elster, kom vi tilbake til musikksenteret. Der fikk vi overvære en prøve med Teresa Carreño Youth Orchestra, et tredje topporkester som har turnert over store deler av verden de siste årene. I går ble de dirigert av en annen ung dirigent som har gjort seg bemerket, Rafael Payare.

Første dag med El Sistema

El Sistema er et under. Jeg er målløs av beundring for hva som gjøres av musikkundervisning her i verdens farligste hovedstad. El Sistema er langt mer enn en musikk-skole. Det er en spirituell bevegelse som bruker musikkopplæring som hovedelement et prosjekt for å skape et bedre samfunn. Jeg og journalist Robert Reinlund fra TV 2 kom tirsdag og hadde i går vår første dag her hvor vi fram til søndag skal bli introdusert til arbeidet som gjøres først og fremst med barna i slumområdene, ikke bare i Caracas men over hele landet.

El Sistema heter egentlig FESNOJIV som er en stiftelse grunnlagt av José Antonio Abreu. Abreu har med rette heltestatus her i Caracas og behandles som et statsoverhode. Han har bakgrunn som musiker, politiker (den yngste som ble valgt inn i parlamentet), forretningsmann, økonom og grunnlegger av en bevegelse som bygger egne formulerte humanistiske verdier. De har en veldig informativ hjemmeside.

Vi begynte i går morges med et besøk i et rehabiliteringssenter. På initiativ av José Antonio Abreu, har de siden i fjor innledet et samarbeid med dette rehabiliteringssenteret for å gi handikappede unge mennesker opplæring til å bli instrumentmakere. Tilbudet for bevegelseshemmede er elendig, i følge ledelsen for senteret, og støtten de nå har fått av FESNOJIV har gjort det mulig for dem å utvide tilbudet radikalt. Senteret er et ideelt drevet servicesenter der pasienter kommer for å få behandling og rådgivning på ulike måter. I tillegg deler de ut flere hundre rullestoler i året. Nå kan de også gi 18 pasienter en yrkesopplæring som fiolinbyggere! Håpet er å utvide etter et par år. Og for FESNOJIV er dette en måte for selv å skaffe seg nødvendig profesjonell oppfølging av alle de orkestrene som nå ligger under stiftelsens ledelse. Hele seks store ungdomsorkestre på høyt kunstnerisk nivå finnes det nå bare i Caracas. Det mest berømte er The Simon Bolivar Youth Orchestra om nå er blitt profesjonelt på helårs basis. Stiftelsen har kjøpt opp hundrevis av instrumenter som trenger pleie og reparasjoner. Vi traff også en italiensk ung kvinne som har flyttet hit til Caracas. Hennes oppgave er å kjøpe inn instrumenter. Hun arbeider for en privat stiftelse i Lichtenstein, som stiller midler til disposisjon.

Caracas

Lost in translation, våken halv fem lokal tid. Etter 15 timers flyreise fra Oslo via Paris ble vi i går ettermiddag hentet på flyplassen her i Caracas av Maestro Abreus assistent Rodrigo Guerrero og kjørt til hotellet - et flott hotell med svømmebasseng og alle fasiliteter. Jeg er her sammen med journalist Robert Reinlund fra TV 2 som skal lage en dokumentar opp mot Festspillenes satsing "The Flame of Ole Bull", der vi, inspirert av Bergens store sønn, skal vise musikkens fantastiske evne til å binde sammen og skape forståelse mellom ulike generasjoner, sjangere, klasser og nasjoner.

Historien om El Sistema er like fantastisk som historien om Ole Bull og det er det vi er på sporet av her i Caracas. I går hadde vi en rolig kveld på hotellet og fikk tid til å bli litt bedre kjent. Robert har satt seg godt inn i hvordan El Sistema jobber og er like spent som meg på hva som venter oss. I går fortalte Roberto Guerrero at hele 400.000 unge musikere i dag er engasjert gjennom musikkskolen El Sistema. Siden starten for over 30 år siden har 1,2 millioner unge tatt del i undervisningen. De har i dag seks store symfoniorkestre bare i Caracas og skoler over hele landet. Prosjektet til grunnleggeren av El Sistema Maestro José Antonio Abreu har også spredt seg til nabolandene og andre deler av verden som Sør-Afrika og Skottland.

I dagene fram til søndag skal vi oppsøke de ulike aktivitetene som foregår. Vi skal besøke instrumentverksteder, spesialundervisning for døve og blinde, prøver med de ulike orkestrene, konserter og ikke minst skal vi møte Maestro Abreu selv. Det skjer enten fredag eller lørdag. Ledelsen er nå svært opptatt av å forberede en Asia-turné som skulle omfatte konserter i Beijing, Seoul og Tokyo, men planene er nå blitt svært usikre grunnet det som har skjedd i Japan.

Nå får jeg forsøke å sove et par timer, før vi blir hentet av Rodrigo igjen.

Ibsen-fred i Skien

På toget til Oslo fra Skien etter et hyggelig besøk i Ibsens hjemby. Jeg besøkte Skien for første gang i september da jeg hadde en samtale med Jon Fosse under Ibsen-seminaret de arrangerer hvert år. Nå kom jeg tilbake som leder av komiteen for Den internasjonale Ibsenprisen og traff igjen de engasjerte og hyggelige folkene som står bak. Ansvarlig for Ibsenarbeidet i kommunen Hilde Guri Bohlin hentet meg på flyplassen. Flott med direktefly mellom Bergen og Skien, der flyplassen Geiteryggen ligger rett utenfor sentrum.

Vi så oppsetningen av den nye kunstneriske lederen for Teater Ibsen, Anders T. Andersens versjon av John Gabriel Borkman. Det var en forestilling som gjorde inntrykk, en helt spesiell blanding av patos og humor, med sterke skuespillerprestasjoner og et originalt teatralt grep der små virkemidler hadde stor effekt! Det skal bli spennende å se hva det teatret kan få til med Andersen i sjefsstolen

Etter forstillingen hadde Hilde Guri og jeg en hyggelig middag sammen med kommunens rådmann Knut Wille. Det viste seg at vi hadde ganske mange felles referanser da han begynte i Morgenbladet rett etter at jeg sluttet i 1980. Så Hilde Guri måtte høre på mye mimring

I morges ble Hilde Guri, kultursjef Ragnar Nilssen og jeg godt mottatt av ordfører Rolf Erling Andersen i det staselige Rådhuset i Skien. For en fantastisk bystyresal med den vakreste taklampen jeg har sett. Vi er vel forlikte og jeg tror samarbeidet med Skien framover skal bli fruktbart for begge parter. Vi møtte så journalister fra de to rivaliserende avisene TA og Varden. Det har vært mye bråk rundt Ibsenprisene, men jeg tror vi har funnet ut av det. Det skal bli spennende å se hva de skriver i morgen.

Nå ser jeg fram til en helg med skiturer i marka, før jeg tirsdag setter kursen mot Venezuela.

Snart på langtur

Sitter på flybussen og skal være borte fra Bergen i over to uker. Det kjennes rart. Kanskje først og fremst fordi jeg skal reise så langt bort. Tirsdag morgen sitter jeg på fly til Caracas. Det er en reise jeg har jobbet for å få til i over et halvt år. Jeg skal møte initiativtager José Antonio Abreu og hele ledelsen for El Sistema og forhåpentligvis forhandle oss fram til en samarbeidsavtale for de nærmeste årene. Det som har skjedd i Venezuela er helt fantastisk. "Det største og viktigste som har skjedd det internasjonale klassiske miljøet i moderne tid", uttalte Sir Simon Rattle for et par år siden. Vi håper at vi allerede i år, under familiekonserten i Grieghallen 4. juni, vil kunne presentere et ensemble fra El Sistema.

Det er synd at det måtte skje neste uke, da vi arrangerer Studentimpulser i Bergen. Jeg skulle selvsagt ha vært der, åpnet arrangementet og også holdt et foredrag om Oedipus Rex, men det var nå de kunne ta meg imot i Venezuela. Fra slutten av mars skal de på en lengre turne til Asia. Neste søndag reiser jeg så videre til Havanna. Der skal de sette opp Jon Fosses stykke Svevn. Fosse tar også turen over. Det er John Petter Opdahl som er ambassadør på Cuba. Han var tidligere leder for kulturavdelingen i UD og før det kulturansvarlig ved ambassaden i London, så han er en person jeg har hatt mye med å gjøre de siste årene. Det skal bli veldig spennende å treffe representanter fra det cubanske kulturlivet og se flere danseforestillinger, som nok er det Cuba er aller mest kjent for. Vi har allerede booket en konsert med Yoruba Andabo til årets festspill (konsert fredag 3.6).

Men nå skal jeg først til Skien og se John Gabriel Borkman, treffe byens kulturadministrasjon for å diskutere samarbeid med Skien og Ibsen International Award, der jeg nylig ble valgt til leder av komiteen som skal finne fram til en verdig prisvinner i 2012. Det har vært en del kluss med samarbeidet tidligere, men jeg tror vi har funnet en fin plattform nå. I morgen skal jeg også treffe den lokale pressen for å svare på spørsmål knyttet til samarbeidet mellom Skien og Oslo.

Mye reiser gir mange anledninger til å gjøre seg noen notater og refleksjoner underveis, så jeg håper jeg kan være ganske aktiv her på bloggen framover.

Opera Now

Jeg ble intervjuet i det britiske magasinet Opera Now i forbindelse med årets festspillprogram. Klikk på bildet for å lese artikkelen. 

Takke oss til kulturmenneskene

Anders Heger vakte stor oppmerksomhet og mest begeistring da han arresterte forfatter Tomas Espedal i å vise forakt for "kulturmenneskene". De velstående kvinnene på 40+ som du ikke vil menge deg med, er dine egne lesere, utdypet Heger i en radiodebatt. Vi vet alle hvem Heger mener: Stort sett damer, lektorer eller med annen stilling i det offentlige, med høy utdannelse, lilla sjal, store øredobber, høyt kulturkonsum av ymse slag og ivrige til å stille opp til samtaler, innføringer og debatter for å komme tett på sine oppskattete kunstnere. De er ikke kulturens spydspiss men dens kraft, sa Heger og traff midt i blinken.

Både våre statistiske undersøkelser og egne observasjoner peker i retning av at det er kvinner med høy utdanning som er Festspillenes kjernepublikum. Nærmere bestemt med en gjennomsnittsalder på 46 år og med mer enn fire års universitetsutdannelse.

For det er lenge siden kunstlivet tilhørte den etablerte makteliten. Dresskledde forretningsmenn (som fortsatt dominerer i næringslivet) som sammen med våre fremste politikere på 50-tallet sto i bresjen for å stable Festspillene på beina, har for lengst skiftet beite. I dag finner du heller makteliten på en rockekonsert med gamle helter fra 70-tallet som Rolling Stones eller Neil Young. Kamuflert i svarte jeans kan de slappe av etter et børsraid med en øl i hånda og selv om de hengir seg til sentimental nostalgi, har de likevel følelsen av å være ungdommelige, fremtidsorienterte, liberale og ikke minst i opposisjon til det de fortsatt tror er finkulturen. Ingen ting er mindre kult eller mer skadelig for imaget til en politiker enn å vise seg fram på en klassisk konsert eller se Ibsen på Den Nationale Scene. Skal du se en politiker på et kulturarrangement, har du bedre odds hvis du oppsøker barnekulturskolen eller premieren på en teaterforestilling med flerkulturelt tilsnitt.

Nei, takke oss til “kulturmenneskene”, kvinnene med livserfaring, kunstinteresse og kunstforståelse som fremdeles er nysgjerrige, åpne og søkende kulturkonsumenter. Uten dem ligger du tynt an, Tomas Espedal.

Hei og velkommen!

Dette er min nye blogg. Her vil jeg fortelle litt om min jobb som festspilldirektør, og ellers det som måtte interessere meg for øyeblikket. Jeg er opptatt av kulturspørsmål, og holder foredrag om ulike emner med vekt på kultur og ledelse, i tillegg til innføringer i Festspillene, opera, musikk og teater.

Nylig ble jeg leder av komiteen som deler ut den internasjonale Ibsen-prisen. Jeg sitter også i noen andre komiteer og utvalg og er ganske aktiv som skribent. Jobben medfører mye reisevirksomhet, spesielt til de viktigste europeiske metropoler og festivaler. Om få uker skal jeg til Sør-Amerika for å følge opp noen veldig spennende prosjekter.

Forhåpentligvis vil denne bloggen gi litt innsikt i hvordan jeg jobber og hva som skjer bak kulissene i kulturlivet.
Hvis du vil lese mer om meg og min bakgrunn, klikk her.

Under kan du lese en kronikk jeg har skrevet om Jon Fosse. Hans karriere savner sidestykke i moderne norsk kulturhistorie. I Arkivet finner du en del av artiklene jeg har skrevet i løpet av de siste årene.

Fosses formel

Mens Jon Fosse denne sesongen er totalt fraværende på norske teatre og norske kritikere har hevdet han er overeksponert, er Fosse i ferd med å få et globalt gjennomslag.

Han utfordrer teatret til å velge en ny metode som trenger inn i menneskelige relasjoner slik at de oppleves som samtidige og aktuelle. Hans betydning for teaterkunsten setter ham inn i rekken av store teaterfornyere som Ibsen, Tsjekhov og Beckett.  

Oppsetningen av Jon Fosses stykke Draum om Hausten som ble fremført 42 ganger på Théâtre de la Ville i Paris i desember og januar, er et foreløpig høydepunkt i en karriere som savner sidestykke i moderne norsk kulturhistorie. Oppsetningen er sett av 45.000 mennesker i Paris! Og det er bare starten. Nå er oppsetningen på turné til Nantes, Anvers, Lille, Amsterdam, Milano, Poitiers, Rennes, Wien og  Marseille – i alt ca. 60 nye forestillinger!